Jeg prøver å finne ord, men klarer ikke. Etter det som hendte i går er det ikke noe annet enn tomhet inni meg. I dag vil jeg bare lukke øynene og aldri våkne igjen.
Y hadde et skikkelig frustrasjonsutbrudd (eller eksplosjon...) pga situasjonen min per dags dato. Depresjonen er ille, og siden jeg er uten medisin og bare venter på at psykiateren min skal komme tilbake fra fødselsperm før jeg kan få ny medisin, så er dagene rimelig tunge å takle. For han også, tydeligvis. Jeg skulle ønske at han heller snakket med meg om disse tingene i stedet for å oppføre seg som en galning. Han sa mange ting som han angrer på, blant annet at han ikke elsker meg lenger og at han ikke skjønte hvorfor han hadde kommet hit til Norge. Og ikke minst: At jeg hadde gjort meg selv syk... Som om jeg synes det er morsomt å være så langt nede som nå, og såre han med vilje ved å sitte inne i ukevis av gangen uten å bevege meg utenfor døra engang. Jeg har ingen å snakke med, og derfor veldig lite framtidshåp eller noe håp om forbedring. Sitter og venter på et brev i posten om at jeg har fått time til behandling i Narvik. I Harstad ventet jeg i 13 måneder. Dersom jeg må vente så lenge nå vet jeg strengt tatt ikke om jeg lenger er tilgjengelig når den tid kommer. Er utrolig sliten nå. Ba Y om å ta meg med til legevakta i forgårs etter at han hadde kjeftet på meg fordi jeg var så ødelagt at jeg følte jeg måtte ha akutthjelp. Han ble rasende og kjeftet meg ut, slamret med døren, dyttet til meg og gikk og la seg. Ropte all verdens banneord på tyrkisk mens han lå på soverommet. Han skulle ta hjulpet meg, men han gjorde det bare enda verre. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre... Er for sliten til å skulle tenke på å forlate han. Jeg har ingen plass å dra, og han er den eneste støtten jeg har. Klart han blir sliten... Jeg har ikke gjort husarbeid på månedsvis, og jeg har ikke vært på butikken og handlet mat alene i det hele tatt etter at vi flyttet hit. Jeg har ikke vært noen steder alene. På gode dager lager jeg mat og forsøker å gjøre noe koselig for han. Etterpå er jeg så sliten at jeg sover i to dager... Føler at vi er på bristepunktet begge to :(
Mente han det han sa eller bare kranglet dere og sa ting dere angrer på idag??
SvarSlettHan kan ikke mene det etter så mye dere har overlevd
Vi har ikke kranglet, og jeg har ikke sagt noe som helst.
SvarSletthva f...:S
SvarSlettHar han sagt noe mer nå da?
Leste först teksten under og leser naa dette her og skjönner jo at noe har skjedd?
SvarSlettKlem tıl deg!
Y hadde et skikkelig frustrasjonsutbrudd (eller eksplosjon...) pga situasjonen min per dags dato. Depresjonen er ille, og siden jeg er uten medisin og bare venter på at psykiateren min skal komme tilbake fra fødselsperm før jeg kan få ny medisin, så er dagene rimelig tunge å takle. For han også, tydeligvis. Jeg skulle ønske at han heller snakket med meg om disse tingene i stedet for å oppføre seg som en galning. Han sa mange ting som han angrer på, blant annet at han ikke elsker meg lenger og at han ikke skjønte hvorfor han hadde kommet hit til Norge. Og ikke minst: At jeg hadde gjort meg selv syk... Som om jeg synes det er morsomt å være så langt nede som nå, og såre han med vilje ved å sitte inne i ukevis av gangen uten å bevege meg utenfor døra engang. Jeg har ingen å snakke med, og derfor veldig lite framtidshåp eller noe håp om forbedring. Sitter og venter på et brev i posten om at jeg har fått time til behandling i Narvik. I Harstad ventet jeg i 13 måneder. Dersom jeg må vente så lenge nå vet jeg strengt tatt ikke om jeg lenger er tilgjengelig når den tid kommer. Er utrolig sliten nå. Ba Y om å ta meg med til legevakta i forgårs etter at han hadde kjeftet på meg fordi jeg var så ødelagt at jeg følte jeg måtte ha akutthjelp. Han ble rasende og kjeftet meg ut, slamret med døren, dyttet til meg og gikk og la seg. Ropte all verdens banneord på tyrkisk mens han lå på soverommet. Han skulle ta hjulpet meg, men han gjorde det bare enda verre. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre... Er for sliten til å skulle tenke på å forlate han. Jeg har ingen plass å dra, og han er den eneste støtten jeg har. Klart han blir sliten... Jeg har ikke gjort husarbeid på månedsvis, og jeg har ikke vært på butikken og handlet mat alene i det hele tatt etter at vi flyttet hit. Jeg har ikke vært noen steder alene. På gode dager lager jeg mat og forsøker å gjøre noe koselig for han. Etterpå er jeg så sliten at jeg sover i to dager... Føler at vi er på bristepunktet begge to :(
SvarSlett