Hvorfor?

Hvorfor må du være sånn noen ganger? Fucke alt til og lage livet surt for meg? For hver gang du oppfører deg på denne måten, knuser du en liten del av meg. Det er ikke første gang - og det blir neppe den siste. Men jeg vet at jeg snart ikke orker mer. Hver gang tenker jeg ¨nå er det nok, faen heller!¨, men så kommer frykten for å bli alene igjen. Jeg takler ikke tanken på å være alene. Har blitt så avhengig av deg. Hvorfor kan du ikke skjerpe deg, og bare akseptere at vi ER forskjellige og at du ALDRI kan forandre meg? Jeg vet at det du gjorde i går natt er utilgivelig. Jeg vet at jeg burde hate deg, og en del av meg hater deg intenst. Men det finnes også en stor del av meg som er så utrolig glad i deg.

Dietten gikk så bra. Treningen også. Døgnrytmen hadde normalisert seg. Jeg begynte å se meningen med livet igjen. Så spytter du ut alle de vonde ordene, angriper meg og er så SINT. Hvorfor må du gjøre sånt??? Hvorfor kan du ikke la meg være lykkelig? Jeg kjemper, ser du ikke det??? Jeg PRØVER så godt jeg kan! Hvorfor kan det aldri være nok?? Det nytter ikke å si og gjøre de samme feilene om og om igjen, for så å unnskylde seg etterpå... I det siste har angrepene dine eskalert, og blitt mye verre enn tidligere. Det har nå kommet til det punktet at du ikke lenger sier unnskyld etterpå. Du viser ikke anger - og det skremmer meg. Episodene kommer også med kortere og kortere mellomrom. Hva skjedde med det fantastiske mennesket jeg ble kjent med? Den jeg trodde at du var? Har du forandret deg eller var alt bare en illusjon?

I går ville jeg bare stikke til Alanya, leve livet som før. Glemme deg. Glemme alt her i Norge. Jeg er ikke skapt for noe A4-liv. Tiden her hjemme sliter på meg... Vurderer virkelig å si takk og farvel, pakke kofferten og dra. Time will show... Jeg vet bare ikke hvor mye mer av dette jeg tåler...

I to dager har livet vært fucked up. Jeg har såvidt smakt søvn. Alt får meg til å ville spy. I morgen skal jeg trene igjen... Jeg er nødt, sånn at jeg ikke gir opp. Du skal ikke få ødelegge meg nå som jeg hadde kommet så langt. Inntil videre står livet mitt på vent...