...hvordan man den ene dagen bestemmer seg for at man ikke orker mer. Man sletter tåpelige Facebook-spill, ubetydelige navn på folk man ikke kjenner og ikke minst: bloggen man har skrevet i flere år. I går hadde jeg den verste dagen på veldig lenge, og det jeg hadde mest av alt lyst til å slette; var meg selv. Etter å ha fått mange kommentarer og poster på Facebook, og også noen her, så skjønte vel noe inni meg at jeg egentlig ikke ønsket å gi opp alt. Og skjønte at jeg har venner som faktisk bryr seg om det jeg skriver. Det er jeg veldig takknemlig for - særlig nå. Jeg mente på ingen måte å være dramatisk... Men livet føles uutholdelig vanskelig. Jeg gråter mange, og store, tårer mens jeg skriver dette innlegget... Alt er så ødelagt og føles uoverkommelig.
Etter at jeg kom fra Harstad, alt styret med tannlegen, shopping, ut på middag med mamma, null tid sammen med kjæresten, så har jeg ikke gjort noenting. Da mener jeg absolutt INGENTING. Har ikke hatt energi til å dusje, gre håret, vaske kopper, støvsuge, rydde... Jeg har vært en skygge av meg selv, gruet meg vanvittig til gårdagen og slitt med å holde tankene positive.
I går måtte jeg gå herfra til andre siden av byen, siden Narvik har en nesten ikke-eksisterende - kollektivtransport. Det går ingen buss herfra til sykehuset, og etter å ha fått 100 forskjellige beskjeder angående taxitransporten legen min har foreskrevet meg, fikk jeg til slutt vite at jeg må betale alt selv, be om kvittering, få psykologen til å fylle ut et skjema for hver time før jeg fyller ut et eget skjema og sender alt til Pasientreiser og etterhvert får igjen pengene mine. Jeg skulle gå til psykolog for å få det bedre, ikke for å få mer stress i livet. Alle disse tingene opptok tankene mine og laget et eneste stort kaos for meg. Hver bidige uke måtte jeg ha ordnet dette, og brukt ca 1600 kr i taxi hver måned som jeg måtte søkt om å få refundert. Hva skjedde med det gode, gamle taxikortet??? Hvordan mener de at mennesker med psykiske lidelser skal kunne håndtere alt dette alene?
Den eneste muligheten jeg hadde, var å gå. Og den eneste grunnen til at jeg kom meg avgårde, var Yilmaz som nærmest dro meg med. Jeg holdt på å bryte sammen på veien, beina skalv, tårene presset på. Når jeg endelig kom fram til psykologen begynte jeg å gråte foran henne. Men fikk jeg noe hjelp eller noe annet alternativ? Nei! Så hver uke må Yilmaz gå med meg inntil jeg klarer å gå selv ¨som en del av terapien¨ som psykologen sa. Og jeg har fått lekser til neste gang:
- Stå opp, vaske meg og ta på meg klær. 7 dager etter hverandre. Ta èn pose med skittentøy og vaske. Ikke to eller fler, kun èn. Vaske 5 kopper og 5 glass. Snakke med Y og fortelle han om ¨trappetrinn¨ og hvordan det ikke hjelper å ta elefantskritt. Mitt mål skal være å til slutt klare å gå til Rema - om noen uker eller måneder. Ikke tenke på Rema eller shopping nå. Kun fokusere på noen få, små ting som jeg skal gjøre hver dag, for å bli vant til å gjøre disse tingene. Og etterhvert som jeg blir vant, skal energinivået mitt ha økt og jeg kan begynne å gjøre litt mer - ta neste skritt - Inntil jeg om kanskje et halvt år står i øverste trappetrinn. Hver uke skal vi prate om hvordan det har gått, om jeg har hatt fremgang og fått gjennomført planen vår eller om jeg har gått et skritt tilbake - eventuelt se på hva som ble gjort feil.
Hun snakket om elefantskritt, som er den metoden jeg har brukt til nå - som ikke har fungert. Nemlig at man trår fra nederste til øverste trappetrinn, og deretter faller... ¨Tre skritt frem, fem skritt tilbake¨, sa psykologen. ¨Store¨ gjøremål sliter meg så mye ut at jeg etterpå går inn i en apatisk tilstand hvor jeg ikke får gjort noen verdens ting på lang tid. Til tider månedsvis. Hun skjønte at jeg ville, men ba meg om å stoppe meg selv, ikke gjøre for mye, slik at vi kan skape en balanse hvor jeg en stund kanskje klarer å holde meg på samme nivå. Dersom jeg går på Rema èn gang på to måneder, så sliter den turen meg ut. Ikke bare fysisk, men mentalt. Alt stresset i forkant, alle tankene, alt som skal ordnes før jeg går... Når jeg kommer hjem, så kan jeg sove i 24 timer eller bli sittende våken i flere døgn, og er ikke i stand til å gå ut døra annet enn for å ta meg en røyk. Hun snakket om en ond sirkel som jeg lenge har visst at jeg var i, men hun viste meg også en mulig løsning for å komme ut fra denne sirkelen.
Så hvordan har det gått etterpå? Jeg var utslitt når vi kom hjem. Etter å ha fortalt Y om det hele på veien hjem, så sa han at han forsto. Psykologen hadde også bedt meg si til han at vi måtte fordele arbeidsoppgavene og at jeg måtte fortelle han om ¨leksene¨ jeg har fått. Det første han gjør når vi kommer hjem er å vaske koppene, og da mener jeg ALLE koppene, for deretter å være sur mot meg og si ¨kan du sette inn koppene når de er tørre?¨ før han marsjerte ut døra uten så mye som et ¨ha det¨. Alt jeg hadde forklart han - til ingen nytte... Og slik har han vært hele tiden; Han forstår ikke. Han har faktisk påstått at jeg utnytter han når jeg spør om han kan kjøpe noe fra Rema når han går forbi butikken på vei hjem fra jobb. Han har tidligere kalt meg lat og sagt at jeg overdriver, lager drama over ingenting og at han er drittlei. Når jeg gråter, så blir han sint, slik at jeg gråter enda mer og han forlater meg, rasende fordi jeg ikke kan holde kjeft. Han er ikke akkurat den meste sympatiske, I know, men så skal det sies at det ikke er enkelt for han å forstå med tanke på det tilnærmet perfekte livet han har levd. Han gikk på jobb, og jeg ble sittende i sofaen alene.
Jeg gråt i hele går. Utmattet av den lange gåturen, psykologtimen og stresset Y laget. Kjente en håpløshet inni meg etter at han gjorde det stikk motsatte av det vi få timer tidligere hadde snakket om... Han hadde ikke trengt å røre oppvasken. Det hadde vært så mye bedre om han hadde sett meg, jeg mener virkelig SETT MEG, holdt rundt meg og brukt den stunden sammen med meg før han gikk på jobb. Når han kom hjem ba han om unnskyldning, men da hadde jeg allerede grått i timesvis. Og jeg fortsatte å gråte, bestemte meg for å slette bloggen, aldri mer skrive igjen. Y sovnet mens jeg lå og leste i boka mi. Jeg hadde ikke sovet i det hele tatt natta før fordi jeg skulle til psykologen, og jeg gråt for mye til å sove på dagen, men likevel fikk jeg ikke sove denne natta heller! Lå våken og hørte på pusten til Y, vridde meg, sto opp og satt litt på dataen, gikk tilbake til senga igjen, vridde meg igjen og igjen i det uendelige... Til slutt sovnet jeg i 8-tiden i morges. Når jeg våknet var han ikke der. Jeg fant han i stua hvor han med èn gang sa ¨jeg var på Rema og kjøpte kjøtt. Tenkte at jeg skulle lage Mevlana (en type tyrkisk pide/pizza) til deg, men sjefen sendte meg sms og spurte om jeg kunne komme på jobb¨. Jeg ventet. ¨...og jeg sa ja¨. Han hadde LOVET at han skulle ha to dager fri denne påsken. Han har mast om at vi skulle gå på ski, så mamma kjørte fra Harstad for å levere skiene til meg. Det har vært fint vær hver eneste dag, men han har nærmest bodd på jobb, sagt ja til alle ekstravakter. Og det er fint, ekstra penger, vi trenger det. Men for det første er han veldig sliten og har snakket om denne såkalte ferien lenge, for det andre har han vært syk og er fortsatt ikke bra, for det tredje har han masse lekser å gjøre, ei bok å lese og et helt kaos av papirer som han skulle sette inn i permer i den tåpelige bokhylla jeg hadde kjøpt til han! Dette var de eneste fridagene han kom til å ha på sin to ukers ¨lange¨ påskeferie som jeg hadde gledet meg til i fire måneder. Vi hadde allerede snakket om at han burde stryke seg ut i boka, men han sa at det sto så mange andre navn at de ikke kom til å ringe han. Og han sa igjen og igjen at han kom til å ha fri, selv om jeg ba han om å slette navnet sitt! Og ærlig talt, når han så hvor nedfor jeg var i går skulle man tro at han hadde medfølelse nok til å stryke seg ut og tenke at i morgen skulle han være sammen med kjæresten sin som planlagt...
Jeg så på han, og sa alle de overnevnte tingene, og la til at jeg var veldig skuffet. Når han kom etter meg sa jeg at jeg ikke ville snakke med han og ba han om å holde seg unna meg. Det er første gang at jeg sier noe sånt til han... Jeg kjente at det var nok. Deretter gikk jeg ut på balkongen og tok meg en røyk, pratet med mamma i telefonen og ventet til Y hadde gått på jobb. Nå sitter jeg alene i leiligheten som alltid. Det lille håpet jeg hadde etter psykologtimen i går, er borte. Jeg har hverken stelt meg eller fått på meg ordentlige klær. Tårene har fosset nedover kinnene mine, og jeg har hikstet i fortvilelse. Så utrolig ensom! Psykologen sa ¨kjæresten din vil jo helt sikkert ditt beste og at du skal bli bra, og etterhvert som du blir litt bedre kommer han til å se forandringen og ønske å se deg enda bedre¨. Nei, det fungerer ikke sånn med Y... Jeg sa det til henne og jeg visste selv at han ikke kom til å forstå. Han fortsetter på samme viset som før mens jeg forsøker å kjempe en dødfødt kamp. Det hjelper ikke å trøste og støtte i mellom støytene. Han er nødt til å respektere det jeg sier, men han gjør aldri det.
Mamma sa at hun hørte på meg at jeg ikke hadde det bra nå, og at hun var VELDIG bekymret for meg. Det er ikke noe gøy å høre at jeg påvirker andre og gjør de også triste.
Livet er veldig vanskelig å takle akkurat nå, og jeg trenger å fokusere på meg selv. Jeg skal igjennom mange prøvelser i tiden fremover og det kommer til å bli knallhardt. Skjønner at flere av dere ønsker å følge bloggen videre, men jeg er nødt til å avslutte dette. Tanken på hvem som faktisk er inne og leser bloggen min, gjør meg stresset i seg selv. Hva med en fremtidig arbeidsplass for eksempel? Man vet jo at de googler navnet på folk før man ansetter dem. Ikke at jeg har noe å skjule, men det er mye personlig i bloggen som jeg ikke ønsker å dele med alle. Av og til glemmer man at man er offentlig. Lene, du foreslo en passordbeskyttet blogg, men det er som du skjønner ikke bare pga dette at blogglysten har minsket. Men jeg setter stor pris på kommentaren fra deg! Skulle ønske at DU begynte å blogge :)
Sikkert teit å skrive enda et innlegg når man sier at bloggen skal stenges, men det var viktig for meg å dele dette med dere.
Jeg avslutter med en link til den nye låten til Vinni.
http://www.youtube.com/watch?v=gMDAViv6LOA
Den treffer meg i hjertet, og jeg gråt meg igjennom sangen første gang jeg hørte den. Den ble lagt ut i dag og blir å se på det nye albumet hans. Mine norske lesere har nok fått med seg at Vinni nettopp har gjennomgått et samlivsbrudd som har gått veldig inn på han... Jeg kjenner meg så inderlig igjen i ordene hans, bortsett fra narkotikaen som han har slitt med lenge. Lytt til den. Jeg lover at det er verdt det.
Takk for meg.
onsdag 11. april 2012
tirsdag 10. april 2012
Legger ned bloggen
Har etter mye fram og tilbake bestemt meg for godt: Dette er slutten på min tid som blogger. Etter at Yilmaz kom til Norge, og Tyrkia-turene og utenlandsreisene stoppet opp, føler jeg ikke at jeg skriver om noe som engasjerer MEG - og at jeg derfor heller ikke har noe å gi til DERE. Jeg har delt av meg selv til dere, både på godt og vondt, men det er på tide å avslutte nå. Livet mitt går inn i en ny fase, som jeg helt ærlig ikke har lyst til å dele med alle kjente og ukjente der ute.
Etter at en viss person har laget mye kvalm, er ikke lenger bloggverdenen noe hyggelig sted for meg å være, og jeg har ikke lyst til at denne personen eller heiagjengen hennes skal kunne lese noe som helst om mitt liv. Synd at man skal bli revet hodet av og lagt fram til spott og spe fordi man kommer med godt argumenterende ytringer til en person som skulle forestille en venn - og deretter tar helt av, er frekk som faen og legger ut ting - som hverken har blitt sagt eller gjort - i full offentlighet, og ikke har vett til å skjønne når nok er nok. SKAM DEG.
Når venner og bekjente èn etter èn slettet bloggene sine var det ikke lenger like gøy å være her. Måtte finne nye blogger å lese - og de kommer jeg selvfølgelig til å fortsette med å følge. Men jeg savner de som var her fra starten av... Begynte å tenke på å legge ned bloggen etterhvert som folk ¨forsvant¨, men har nærmest tvunget meg selv til å være her. Og det føles ikke lenger rett...
Så jeg takker for meg. Ikke delvis, ikke ¨en ny blogg kommer snart¨, bare et enkelt takk og et evig farvel. TAKK til alle kjente og kjære som har lagt igjen kommentarer i årenes løp. Det har betydd mye for meg. Til tider var bloggen eneste måten å kommunisere med omverdenen på. Takk for all støtte når jeg trengte det mest.
Nb! Jeg lar bloggen stå i en uke før jeg sletter den, slik at dere som fortsatt har påskeferie får med dere at jeg avslutter...
Goodbye everyone
XXX
Etter at en viss person har laget mye kvalm, er ikke lenger bloggverdenen noe hyggelig sted for meg å være, og jeg har ikke lyst til at denne personen eller heiagjengen hennes skal kunne lese noe som helst om mitt liv. Synd at man skal bli revet hodet av og lagt fram til spott og spe fordi man kommer med godt argumenterende ytringer til en person som skulle forestille en venn - og deretter tar helt av, er frekk som faen og legger ut ting - som hverken har blitt sagt eller gjort - i full offentlighet, og ikke har vett til å skjønne når nok er nok. SKAM DEG.
Når venner og bekjente èn etter èn slettet bloggene sine var det ikke lenger like gøy å være her. Måtte finne nye blogger å lese - og de kommer jeg selvfølgelig til å fortsette med å følge. Men jeg savner de som var her fra starten av... Begynte å tenke på å legge ned bloggen etterhvert som folk ¨forsvant¨, men har nærmest tvunget meg selv til å være her. Og det føles ikke lenger rett...
Så jeg takker for meg. Ikke delvis, ikke ¨en ny blogg kommer snart¨, bare et enkelt takk og et evig farvel. TAKK til alle kjente og kjære som har lagt igjen kommentarer i årenes løp. Det har betydd mye for meg. Til tider var bloggen eneste måten å kommunisere med omverdenen på. Takk for all støtte når jeg trengte det mest.
Nb! Jeg lar bloggen stå i en uke før jeg sletter den, slik at dere som fortsatt har påskeferie får med dere at jeg avslutter...
Goodbye everyone
XXX
mandag 9. april 2012
Syk mann
I kveld ringte Y på vei hjem fra jobb. Han følte seg ikke bra... Etter å ha kommet seg hjem kastet han opp som en gris, stakkars. Nå ligger det et stykk syk mann i senga og sover. Håper at han føler seg bedre i morgen. Han sa ¨hvis jeg dør...¨ Hehe, hva er det med mannfolk og sykdom? Så fort de blir dårlig, så blir de så enormt dårlige at man skulle tro de lå for døden. Det var såvidt han kunne snakke, og han sutret om alt mulig før han til slutt sloknet. Jeg måtte le av han, men ikke så høyt i fare for å fornærme han ;)
Skal grave meg ned i boka igjen... Good night peepz! Håper at dere nyter påsken <3
Skal grave meg ned i boka igjen... Good night peepz! Håper at dere nyter påsken <3
søndag 8. april 2012
Film og bøker
I går så vi Mission Impossible 4 - Ghost Protocol, og den var minst like bra som de tre første MI-filmene! Det er noen år siden jeg så Tom Cruise på skjermen, men likevel falt jeg atter en gang inn i den actionfylte verdenen med ¨umulige¨ oppdrag. Jeg vil faktisk gå så langt som å si at dette er den beste av MI-filmene! Akkurat passe dose action, humor, drama og originalitet - i motsetning til andre actionfilmer som kun omhandler skyting, bestialske drapsmetoder og dårlige replikker (se nedenfor). Mission Impossible har en solid historie med ledetråder til de tidligere filmene. Et must-see for MI-fans! Vi storkoste oss! :)
Vi så også Resident Evil 4 (Afterlife), og det er etter min mening den dårligste Resident Evil-filmen til nå. Vold, vold og atter vold, motbydelige drap og de tåpelige zombiehundene som de har brukt i hver bidige film! Lara Croft møter Matrix i en gørrkjedelig smørje av nakenhet, dårlige replikker og tidvis mangel på innhold. Filmen glimter til innimellom, noe som får meg til å ville se mer i håp at det blir bedre, for så å skuffe igjen. I løpet av 2012 kommer den femte filmen, og jeg kommer til å se den, men ikke med store forventninger.
Nå er jeg halvveis i ¨Gravkammer¨ av Kate Mosse, og boka er så spennende at jeg gjerne skulle lest i den dag og natt. Har blir vant til de franske replikkene og stedsnavnene, detaljene som er så inderlig beskrevet. Historien flyter nå lett og griper meg, engasjerer og får meg til å føle at jeg ER der. Dersom du har tålmodighet til å lese lange bøker, så anbefaler jeg virkelig denne! Historien er kompleks, mye større enn man kan ane når man begynner å lese. Den er tidsvis skummel og får det til å grøsse i meg. Etter 160-170 sider kom jeg skikkelig inn i historien, og det er SÅ verdt det!!!
Vi så også Resident Evil 4 (Afterlife), og det er etter min mening den dårligste Resident Evil-filmen til nå. Vold, vold og atter vold, motbydelige drap og de tåpelige zombiehundene som de har brukt i hver bidige film! Lara Croft møter Matrix i en gørrkjedelig smørje av nakenhet, dårlige replikker og tidvis mangel på innhold. Filmen glimter til innimellom, noe som får meg til å ville se mer i håp at det blir bedre, for så å skuffe igjen. I løpet av 2012 kommer den femte filmen, og jeg kommer til å se den, men ikke med store forventninger.
Nå er jeg halvveis i ¨Gravkammer¨ av Kate Mosse, og boka er så spennende at jeg gjerne skulle lest i den dag og natt. Har blir vant til de franske replikkene og stedsnavnene, detaljene som er så inderlig beskrevet. Historien flyter nå lett og griper meg, engasjerer og får meg til å føle at jeg ER der. Dersom du har tålmodighet til å lese lange bøker, så anbefaler jeg virkelig denne! Historien er kompleks, mye større enn man kan ane når man begynner å lese. Den er tidsvis skummel og får det til å grøsse i meg. Etter 160-170 sider kom jeg skikkelig inn i historien, og det er SÅ verdt det!!!
En film i toppklasse!
lørdag 7. april 2012
Min første Tyrkiatur.
I dag har jeg sovet leeenge... Ikke fordi jeg var så veldig trøtt, men fordi jeg hadde en drøm jeg ikke ønsket å våkne fra. Den var så perfekt på alle måter og jeg ville bare at den skulle fortsette... Det er sjeldent jeg drømmer om noe annet enn skumle monstre, gjenferd eller noe tullball uten mening, men dette var en DEILIG drøm!!! Og selvfølgelig betyr det at jeg var i Alanyaaaaa <3
*Sukk*
I går fant Ida og jeg noen gamle låter som vi hørte på i Tyrkia året 1998, første gangen vi begge besøkte dette spennende landet. En av låtene hadde jeg ikke hørt på 14 år, altså halve livet, men i går fant jeg den. Ida nevnte magi. Alanya har ikke magien som fantes den gangen, rundt hvert gatehjørne, i hvert eneste åndedrag. Selv om turistene hadde funnet veien dit, var stedet fortsatt tyrkisk, EKTE tyrkisk. Atmosfæren den gangen kan man aldri få tilbake. Den må man ha opplevd selv for å kunne forstå hva jeg mener. Enda i dag kan jeg kjenne lukten av blomstene, kloakken, matlagingen på landsbygda, sjøen, fjellene, alt... Lukten man kjenner når man går av flyet nå, er bare et vissent minne om hva som en gang var.
Jeg reiste til Tyrkia med venninna mi, Lena, moren hennes og mamma. De hadde vært der året før og Lena kom hjem som et nytt menneske, med rastafletter, Tarkan-cd med rare låter og snakket om hvor fantastisk alt hadde vært. Så vi fikk mødrene våre overbevist om å reise sammen, og jeg gledet meg til noe som jeg ikke kunne ha forestilt meg i mine villeste fantasier. Min første gang til syden... Jeg reiste i Adidas-shorts og en t-skjorte med hesteprint på. Sier litt om hvilket stadie jeg var på. Jeg skjønte fort at jeg måtte si ¨Cola Light¨, ikke ¨Diet Coke¨ fordi de ikke forsto hva jeg sa. De visste ikke hva ordet ¨saus¨ betydde, maten var overhodet ikke laget for turister - sterk som fy og full av løk - det fantes ingen store restauranter der jeg var, i Konakli. Vi spiste tørre hamburgere i en uke før vi fant ut at det faktisk var et sted hvor de hadde spiselig mat. Så vi tilbrakte kveldene under et skur mens vi nøt deilige måltider med den beste maten jeg til dags dato har smakt. Folkene som jobbet der var veldig koselige. Jeg fikk min første venn; Metin, en veldig fin mann fra Diyarbakir. Vi holdt kontakten i fem år og møttes hvert år inntil han giftet seg og flyttet til England. Han var den første som kunne nok engelsk til å prate med meg, siden de fleste kun snakket tyrkisk blandet med noen gloser tysk. Han fortalte meg om kurderne - som jeg ikke ante noenting om - og masse spennende som jeg hørte om for første gang. Han tok meg og mamma med inn til Alanya by, som var skittent og bråkete med en trafikk fra helvete. Her var det ikke snakk om at bilene stoppet på rødt lys. De kjørte som villmenn i 120 km/t i hovedgatene, og stakkars deg om du befant deg midt i gata, for det var ikke deres problem. Metin sa ¨1, 2, 3, RUN!!!!¨ Jeg spiste på McDonalds for første gang i mitt liv, og vi gikk rundt i havnen, så på fuglene, de små fiskebåtene... Det fantes kun noen få restauranter og ¨boat trip¨-båter der, langt i fra nåtidens Alanya. Vi satte oss langs en murvei (mollo) som gikk langt ut i havet, og der dinglet jeg med beina i Middelhavet. Stillheten der ute var uforglemmelig. Galheten etter dolmustur fra Konakli til Alanya med 30 stirrende øyne på en smal vei over klippene, var glemt. I 1998 fantes det hverken autovern eller to-felts motorvei, kun en klippevei uten asfalt og belysning.
Tyrkerne glodde hele tiden, og da mener jeg ALLE glodde HELE tiden! Nå som det er normalt med turister får man en vanlig dose med stirring, men på den tiden var ikke turister et vanlig syn, og de trodde at regelen var som følger: Dersom de så på ei jente og hun så tilbake, betydde det at jenta var interessert. Det skapte mange misforståelser med tanke på at det her er naturlig å smile vennlig tilbake dersom noen sender et blikk. Det tok meg flere år å bli kald nok til å ignorere blikkene eller butikkselgerne. På restaurantene kom de springende ut i gata og forsøkte å dra en med makt inn i restauranten. Butikkselgerne solgte varer for latterlige priser. Vi shoppet oss i hjel i 14 dager; sko, smykker, jakker, t-skjorter, nøtter, suvernirer, alt av det minimale utvalget de hadde. Vi spiste ute hver dag, lå på stranden hver dag, og brukte penger hver dag. Totalt 6000 kr for to personer. Prøv det i dag og se hvor mye du må ut med.
Første kvelden satt Lena og jeg ved noen rosenbusker og nøt den fremmede lukten. Vi beglodde veien etter mennesker, for å se om det var noen vi kunne bli kjent med. Og plutselig sto det to tysk-tyrkere der og lurte på hvem vi var. De viste oss en slags bar-restaurant med tyrkisk musikk hvor vi satt i hver vår stol, sjenerte til tusen og uten å si et ord. Jeg hadde aldri snakket engelsk med noen før... Dagen etterpå lå vi ved bassenget, Lena og jeg, og en fyr kom bort til meg og spurte ¨do u want to come to my house tonight?¨ Jeg bare ¨NEII!!!¨ og ble ildrød. Etterpå lå vi der og kniste over at noen kunne være så direkte og ekkel. Senere den kvelden møtte vi opp de tysk-tyrkerne og gikk sammen til et ¨disco¨; det vil si et hyttelignende hus som serverte Efes og spilte utenlands musikk. Når vi kom dit så jeg skiltet ¨My House¨, og skjønte straks at fyren ved bassenget kun hadde forsøkt å skaffe gjester til discoet. Pinlig... Vi danset til Prodigy og smakte Efes for første gang - eller vi smakte ØL for første gang :) Lena ble sammen med han kjekke tyskeren og jeg trakk meg unna. Hun kjørte rundt i bil med flere tysk-tyrkere og jeg husker hvor skremt vi alle var for hva som kunne skje. Hun var 13 år og jeg 14 år, i et fremmed land, og plutselig kjørte hun rundt i en bil med fremmede gutter. I ettertid vet jeg ikke hvor mange slike bilturer jeg har hatt i Alanya uten at noe som helst har skjedd. Den gangen fantes det ikke lommetyver, og tyrkerne var ekstremt ærlige mennesker, på godt og vondt. Ingen unger som solgte armbånd eller roser, for så å stikke hendene i bukselomma di etter penger. Jeg stoler ikke lenger på folk i Alanya pga flere innbrudd og ran, voldtekter, neddoping... Ja, det skal en del til for at tvilen skal komme folk til gode. Den gangen var jeg redd, når jeg strengt tatt ikke hadde behøvd å frykte noe.
Fattigdommen var meget synlig. Folk, av og til hele familier med barn, sov under små skur ved veien. Noen hadde satt opp telt. Vi kunne se dem vaske seg i havet og lage middag over små bål. Bak hotellene krydde det av skur og telt, og det føltes galt at vi hadde så mye og de så lite.
Vi var på vår første tyrkiske aften på hotellet, spiste tørre ekle biter med köfte og så på slanger og magedans. Jeg holdt på å dø av varme, da det var hetebølge og termometeret på hotellet hadde sluttet å fungere fordi temperaturen hadde steget over de maksimalt 50 gradene det kunne vise. Vi kunne ikke bruke sminke, da den aldri tørket pga en vanvittig luftfuktighet. Jeg har ennå til gode å oppleve en slik hete igjen! Vi levde under dusjen ved stranda, og jeg ble knallbrun uten å ligge og sole meg. En gang jeg satt på brygga mens Lena badet, hørte jeg plutselig en rar lyd. Jeg så på skuldrene mine at solkremen boblet! Den seriøst kokte! Hvor varmt tror du det var da? Kan trygt si at jeg ble ekstremt solbrent den dagen, og måtte gå rundt i en våt t-skjorte i flere dager. T-skjorten ble tørr etter to minutter, så jeg rett og slett dusjet med klærne på. Når vi begynte å gå på restauranten med den gode maten, fant jeg ut at de hadde air condition der! Noe vi manglet på hotellrommet vårt... Så jeg tilbrakte dagene foran vifta. Mamma ga meg opp... Hun skjønte at jeg aldri i livet kom til å ligge og grille meg på stranda. Om natten hørte jeg gresshoppene spille vakker musikk fra maisåkeren, og jeg lå med ansiktet foran den lille vifta vi hadde fått tak i mens jeg følte en lykke som jeg ikke hadde kjent tidligere. Jeg tilbrakte timesvis i trappene ved restauranten, hvor jeg skrev dagbok for å minnes øyeblikkene jeg var redd for å glemme. Noen ganger listet jeg meg ut tidlig om morgenen mens de andre sov, for å nyte soloppgangen og fuglekvitteret.
De hadde et lite marked hvor de solgte søtt syltetøy, gammelt brød og egg fra hønene på tunet. Jeg ble kjent med familien som drev markedet; en ganske rik familie fra Mersin som hadde feriehus der om sommeren. Sønnen deres, Kadir, ble min første tyrkiske ¨forelskelse¨. Selvfølgelig var jeg aldri forelsket, men det var spennende og han var veldig kjekk. Vi tilbrakte kveldene stående bak en rosenbusk og ga hverandre stjålne kyss. Stort mer spennende enn som så, ble det aldri. Når jeg dro hjem fikk jeg nummeret til telefonkiosken ved markedet og hustelefonnummeret i Mersin. Dette var før mobiltelefonen ble vanlig allemannseie. Jeg sendte han et brev han aldri mottok. Posten var ikke til å stole på den gangen... Og noen ganger ringte jeg eller han korte samtaler, kun for å si hei og ha det. Vi møttes igjen året etterpå, men da var jeg ikke interessert. Det var så mye annet å ta seg til! Faktisk møttes vi igjen på Facebook i fjor, og sendte flere poster med hverandre. Han var fortsatt sint på meg for hvordan jeg hadde behandlet han den gangen som dum 15-åring (i 1999), og skrev ei avhandling om det som hadde hendt. Rart hvordan en første forelskelse kan sitte så dypt, selv om den ikke er noe man tenker på til vanlig. Når han så at jeg var i et forhold med Yilmaz truet han med å sende post til han og fortelle om hvordan jeg ¨egentlig¨ var :D Jeg tror vel at Yilmaz vet bedre enn Kadir hvordan jeg er nå.... ;) Yilmaz bare lo av det.
Når jeg kom hjem, gråt jeg i ukesvis. Hørte på kassetten med tyrkisk musikk om og om igjen, lengtet tilbake. Jeg klippet ut bilder fra reisekatalogene, gjemte på top kek-muffinspapir, sparte opp småpenger og drømte om en dag å få reise tilbake. Jeg skrev Tyrkia <3 på penalet mitt og snakket om Tyrkia hele tiden. De i klassen min lo av meg og syntes jeg var TEIT. De ante ikke hva Tyrkia var, men de var sikker på at det var mange ekle mennesker der, og at det var fullstendig bortkastet av meg å bry meg om et slikt land! Men jeg ignorerte kommentarene... Jeg gikk på biblioteket og leide meg et tyrkisk språkkurs, og leste mine første bøker om Atatürk, kurderne og den ottomanske tiden. Hvilken 14-åring gjør sånt? Ingen jeg kjente i alle fall. I flere år følte jeg meg ensom... Ingen forsto meg. Jeg falt inn i min egen verden hvor jeg fantaserte om alt jeg skulle gjøre når jeg ble gammel nok. Planen var å reise rundt i Tyrkia, se flest mulig steder, snakke tyrkisk og til slutt få oppleve å BO der. Vel, det var tankene jeg hadde for et halvt liv siden... Og se på meg nå; Jeg har besøkt utallige byer fra Adana i sør-øst til Eregli i nord og Bodrum i vest. Jeg har kjørt med bil fra Ankara, besøkt Konya, kjørt hele fjellveien fra Bodrum til Korkuteli til Antalya, og hele sørkysten vestover fra Alanya til Bodrum, og østover fra Alanya til Adana. Hele dette området og alt i mellom har jeg sett, tatt på, vært en del av. Jeg kan snakke tyrkisk, selv om den etter et langs tids reiseopphold har blitt rusten, men i 2009 snakket jeg nesten flytende :) Jeg har bodd i Tyrkia, studert der, slik jeg drømte om. Og jeg er forlovet og samboer med en tyrkisk mann. Halve livet har jeg brukt på drømmene mine, som en slags evig forelskelse som i Norge ble til en evig kjærlighetssorg... Nå finnes det massevis av mennesker som meg, som elsker Tyrkia, så jeg er ikke lenger alene. Det har blitt vanlig å reise dit, og stadig flere tyrkiske reisemål blir aktuelle. Noen reiser kun for å feste og bryr seg om utelivet, mens andre reiser fordi det er varmt i været og strandliv der. Kultur-og historieinteresserte finner også veien dit! Det finnes noe for alle i Tyrkia, uansett om man er gammel eller ung, og ubetydelig av hvilken grunn man velger å reise dit. Jeg lurer på om de samme menneskene i gamleklassen min fortsatt ler over min ¨tåpelige¨ interesse for dette mystiske landet langt unna? Nå som det ikke lenger er ¨sykt¨ og ¨unormalt¨ å like noe annet enn Norge.
I 2003 kjørte en venn meg til Konakli, tilbake til gatene hvor jeg hadde tilbrakt min første ferie. Hotellet var gjort om til et pensjonat, og det bar preg av alderdom med flassete maling og slitasje. Restauranten hadde blitt revet, og markedet til Kadir og familien lagt ned. ¨My House¨; det lille hyttediscoet, var for lengst glemt... Igjen sto en rønne hvor treverket var delvis knust, delvist forfalt. Ingen skilt utenfor, ingen lukt av vannpipe eller lyd av musikk. Gatene hadde ikke blitt feid på årevis, så det var sand overalt. ¨Seraphan Apart Hotel¨ eksisterte ikke, og det gjorde meg trist. Nå har hotellet blitt pusset opp etter mange års forfall, og heter Club Hanedan Club Seraphan. Men ingen skandinavere etter hva jeg har skjønt; kun russere og østeuropeere. Jeg har vurdert å bo på dette hotellet, men på en måte tror jeg at det kan ødelegge glansbildet jeg har fra 1998. Det hadde aldri blitt det samme...
Jeg er overbevist om at jeg har levd i Tyrkia i et tidligere liv, og har fått deja vu to ganger på steder i Tyrkia hvor jeg definitivt ikke har vært i dette livet. Men drømmen min er ikke komplett ennå: Jeg skal oppleve Istanbul, ikke bare mellomlandingene på flyplassen. og jeg skal reise til Van i øst. Hvorfor Van? En liten by i de kurdiske områdene, en av de fattigste byene i landet, som er kjent for jordskjelv, en gylden og hvit katterase, og en fabelaktig frokost? Vel, jeg dras mot stedet. Vil stå på grunnen hvor det har blitt felt blod, slit og tårer fra armenere, tyrkere og kurdere. Jeg så på en dokumentar som 14-åring om et område hvor Van-kattene lever sammen i fred som en hel flokk, og dit har jeg villet dra i alle disse årene. Kanskje er dette stedet hvor jeg bodde i mitt forrige liv, kanskje er det bare en idè som har vokst i tankene - at jeg må dit - hvem vet? Men Y og jeg har sett på flybilletter dit og bestemte oss allerede i fjor for at vi skal reise til Van en gang i fremtiden. Og når jeg blir pensjonist skal jeg flytte til Tyrkia og bo der til jeg dør. Det blir enden på mitt lange kapittel om Tyrkia, og min drøm blir fullendt.
Magien som berørte meg en augustdag i 1998 lever fortsatt sterkt i minnet i 2012; et halvt liv senere. Planen var å legge ut bilder fra den gangen, men det fantes ikke digitalbilder, så jeg har kun vanlige bilder som ligger hjemme i Harstad. Men jeg legger ved de sangene som minner meg om de magiske sommerdagene i 1998:
http://www.youtube.com/watch?v=qzo4DpDebw8 Emrah - Narin Yarim
http://www.youtube.com/watch?v=Gp45JprGwKA Poetry'n'Motion - Romeo & Juliet
http://www.youtube.com/watch?v=8bZgT6gd1Ko&feature=relmfu Gala - Come Into My Life
http://www.youtube.com/watch?v=5po0UWoTnBs Tarkan - Unut Beni
Sistnevnte har jeg felt mange tårer til...
Tyrkia - alltid i mitt hjerte.
*Sukk*
I går fant Ida og jeg noen gamle låter som vi hørte på i Tyrkia året 1998, første gangen vi begge besøkte dette spennende landet. En av låtene hadde jeg ikke hørt på 14 år, altså halve livet, men i går fant jeg den. Ida nevnte magi. Alanya har ikke magien som fantes den gangen, rundt hvert gatehjørne, i hvert eneste åndedrag. Selv om turistene hadde funnet veien dit, var stedet fortsatt tyrkisk, EKTE tyrkisk. Atmosfæren den gangen kan man aldri få tilbake. Den må man ha opplevd selv for å kunne forstå hva jeg mener. Enda i dag kan jeg kjenne lukten av blomstene, kloakken, matlagingen på landsbygda, sjøen, fjellene, alt... Lukten man kjenner når man går av flyet nå, er bare et vissent minne om hva som en gang var.
Jeg reiste til Tyrkia med venninna mi, Lena, moren hennes og mamma. De hadde vært der året før og Lena kom hjem som et nytt menneske, med rastafletter, Tarkan-cd med rare låter og snakket om hvor fantastisk alt hadde vært. Så vi fikk mødrene våre overbevist om å reise sammen, og jeg gledet meg til noe som jeg ikke kunne ha forestilt meg i mine villeste fantasier. Min første gang til syden... Jeg reiste i Adidas-shorts og en t-skjorte med hesteprint på. Sier litt om hvilket stadie jeg var på. Jeg skjønte fort at jeg måtte si ¨Cola Light¨, ikke ¨Diet Coke¨ fordi de ikke forsto hva jeg sa. De visste ikke hva ordet ¨saus¨ betydde, maten var overhodet ikke laget for turister - sterk som fy og full av løk - det fantes ingen store restauranter der jeg var, i Konakli. Vi spiste tørre hamburgere i en uke før vi fant ut at det faktisk var et sted hvor de hadde spiselig mat. Så vi tilbrakte kveldene under et skur mens vi nøt deilige måltider med den beste maten jeg til dags dato har smakt. Folkene som jobbet der var veldig koselige. Jeg fikk min første venn; Metin, en veldig fin mann fra Diyarbakir. Vi holdt kontakten i fem år og møttes hvert år inntil han giftet seg og flyttet til England. Han var den første som kunne nok engelsk til å prate med meg, siden de fleste kun snakket tyrkisk blandet med noen gloser tysk. Han fortalte meg om kurderne - som jeg ikke ante noenting om - og masse spennende som jeg hørte om for første gang. Han tok meg og mamma med inn til Alanya by, som var skittent og bråkete med en trafikk fra helvete. Her var det ikke snakk om at bilene stoppet på rødt lys. De kjørte som villmenn i 120 km/t i hovedgatene, og stakkars deg om du befant deg midt i gata, for det var ikke deres problem. Metin sa ¨1, 2, 3, RUN!!!!¨ Jeg spiste på McDonalds for første gang i mitt liv, og vi gikk rundt i havnen, så på fuglene, de små fiskebåtene... Det fantes kun noen få restauranter og ¨boat trip¨-båter der, langt i fra nåtidens Alanya. Vi satte oss langs en murvei (mollo) som gikk langt ut i havet, og der dinglet jeg med beina i Middelhavet. Stillheten der ute var uforglemmelig. Galheten etter dolmustur fra Konakli til Alanya med 30 stirrende øyne på en smal vei over klippene, var glemt. I 1998 fantes det hverken autovern eller to-felts motorvei, kun en klippevei uten asfalt og belysning.
Tyrkerne glodde hele tiden, og da mener jeg ALLE glodde HELE tiden! Nå som det er normalt med turister får man en vanlig dose med stirring, men på den tiden var ikke turister et vanlig syn, og de trodde at regelen var som følger: Dersom de så på ei jente og hun så tilbake, betydde det at jenta var interessert. Det skapte mange misforståelser med tanke på at det her er naturlig å smile vennlig tilbake dersom noen sender et blikk. Det tok meg flere år å bli kald nok til å ignorere blikkene eller butikkselgerne. På restaurantene kom de springende ut i gata og forsøkte å dra en med makt inn i restauranten. Butikkselgerne solgte varer for latterlige priser. Vi shoppet oss i hjel i 14 dager; sko, smykker, jakker, t-skjorter, nøtter, suvernirer, alt av det minimale utvalget de hadde. Vi spiste ute hver dag, lå på stranden hver dag, og brukte penger hver dag. Totalt 6000 kr for to personer. Prøv det i dag og se hvor mye du må ut med.
Første kvelden satt Lena og jeg ved noen rosenbusker og nøt den fremmede lukten. Vi beglodde veien etter mennesker, for å se om det var noen vi kunne bli kjent med. Og plutselig sto det to tysk-tyrkere der og lurte på hvem vi var. De viste oss en slags bar-restaurant med tyrkisk musikk hvor vi satt i hver vår stol, sjenerte til tusen og uten å si et ord. Jeg hadde aldri snakket engelsk med noen før... Dagen etterpå lå vi ved bassenget, Lena og jeg, og en fyr kom bort til meg og spurte ¨do u want to come to my house tonight?¨ Jeg bare ¨NEII!!!¨ og ble ildrød. Etterpå lå vi der og kniste over at noen kunne være så direkte og ekkel. Senere den kvelden møtte vi opp de tysk-tyrkerne og gikk sammen til et ¨disco¨; det vil si et hyttelignende hus som serverte Efes og spilte utenlands musikk. Når vi kom dit så jeg skiltet ¨My House¨, og skjønte straks at fyren ved bassenget kun hadde forsøkt å skaffe gjester til discoet. Pinlig... Vi danset til Prodigy og smakte Efes for første gang - eller vi smakte ØL for første gang :) Lena ble sammen med han kjekke tyskeren og jeg trakk meg unna. Hun kjørte rundt i bil med flere tysk-tyrkere og jeg husker hvor skremt vi alle var for hva som kunne skje. Hun var 13 år og jeg 14 år, i et fremmed land, og plutselig kjørte hun rundt i en bil med fremmede gutter. I ettertid vet jeg ikke hvor mange slike bilturer jeg har hatt i Alanya uten at noe som helst har skjedd. Den gangen fantes det ikke lommetyver, og tyrkerne var ekstremt ærlige mennesker, på godt og vondt. Ingen unger som solgte armbånd eller roser, for så å stikke hendene i bukselomma di etter penger. Jeg stoler ikke lenger på folk i Alanya pga flere innbrudd og ran, voldtekter, neddoping... Ja, det skal en del til for at tvilen skal komme folk til gode. Den gangen var jeg redd, når jeg strengt tatt ikke hadde behøvd å frykte noe.
Fattigdommen var meget synlig. Folk, av og til hele familier med barn, sov under små skur ved veien. Noen hadde satt opp telt. Vi kunne se dem vaske seg i havet og lage middag over små bål. Bak hotellene krydde det av skur og telt, og det føltes galt at vi hadde så mye og de så lite.
Vi var på vår første tyrkiske aften på hotellet, spiste tørre ekle biter med köfte og så på slanger og magedans. Jeg holdt på å dø av varme, da det var hetebølge og termometeret på hotellet hadde sluttet å fungere fordi temperaturen hadde steget over de maksimalt 50 gradene det kunne vise. Vi kunne ikke bruke sminke, da den aldri tørket pga en vanvittig luftfuktighet. Jeg har ennå til gode å oppleve en slik hete igjen! Vi levde under dusjen ved stranda, og jeg ble knallbrun uten å ligge og sole meg. En gang jeg satt på brygga mens Lena badet, hørte jeg plutselig en rar lyd. Jeg så på skuldrene mine at solkremen boblet! Den seriøst kokte! Hvor varmt tror du det var da? Kan trygt si at jeg ble ekstremt solbrent den dagen, og måtte gå rundt i en våt t-skjorte i flere dager. T-skjorten ble tørr etter to minutter, så jeg rett og slett dusjet med klærne på. Når vi begynte å gå på restauranten med den gode maten, fant jeg ut at de hadde air condition der! Noe vi manglet på hotellrommet vårt... Så jeg tilbrakte dagene foran vifta. Mamma ga meg opp... Hun skjønte at jeg aldri i livet kom til å ligge og grille meg på stranda. Om natten hørte jeg gresshoppene spille vakker musikk fra maisåkeren, og jeg lå med ansiktet foran den lille vifta vi hadde fått tak i mens jeg følte en lykke som jeg ikke hadde kjent tidligere. Jeg tilbrakte timesvis i trappene ved restauranten, hvor jeg skrev dagbok for å minnes øyeblikkene jeg var redd for å glemme. Noen ganger listet jeg meg ut tidlig om morgenen mens de andre sov, for å nyte soloppgangen og fuglekvitteret.
De hadde et lite marked hvor de solgte søtt syltetøy, gammelt brød og egg fra hønene på tunet. Jeg ble kjent med familien som drev markedet; en ganske rik familie fra Mersin som hadde feriehus der om sommeren. Sønnen deres, Kadir, ble min første tyrkiske ¨forelskelse¨. Selvfølgelig var jeg aldri forelsket, men det var spennende og han var veldig kjekk. Vi tilbrakte kveldene stående bak en rosenbusk og ga hverandre stjålne kyss. Stort mer spennende enn som så, ble det aldri. Når jeg dro hjem fikk jeg nummeret til telefonkiosken ved markedet og hustelefonnummeret i Mersin. Dette var før mobiltelefonen ble vanlig allemannseie. Jeg sendte han et brev han aldri mottok. Posten var ikke til å stole på den gangen... Og noen ganger ringte jeg eller han korte samtaler, kun for å si hei og ha det. Vi møttes igjen året etterpå, men da var jeg ikke interessert. Det var så mye annet å ta seg til! Faktisk møttes vi igjen på Facebook i fjor, og sendte flere poster med hverandre. Han var fortsatt sint på meg for hvordan jeg hadde behandlet han den gangen som dum 15-åring (i 1999), og skrev ei avhandling om det som hadde hendt. Rart hvordan en første forelskelse kan sitte så dypt, selv om den ikke er noe man tenker på til vanlig. Når han så at jeg var i et forhold med Yilmaz truet han med å sende post til han og fortelle om hvordan jeg ¨egentlig¨ var :D Jeg tror vel at Yilmaz vet bedre enn Kadir hvordan jeg er nå.... ;) Yilmaz bare lo av det.
Når jeg kom hjem, gråt jeg i ukesvis. Hørte på kassetten med tyrkisk musikk om og om igjen, lengtet tilbake. Jeg klippet ut bilder fra reisekatalogene, gjemte på top kek-muffinspapir, sparte opp småpenger og drømte om en dag å få reise tilbake. Jeg skrev Tyrkia <3 på penalet mitt og snakket om Tyrkia hele tiden. De i klassen min lo av meg og syntes jeg var TEIT. De ante ikke hva Tyrkia var, men de var sikker på at det var mange ekle mennesker der, og at det var fullstendig bortkastet av meg å bry meg om et slikt land! Men jeg ignorerte kommentarene... Jeg gikk på biblioteket og leide meg et tyrkisk språkkurs, og leste mine første bøker om Atatürk, kurderne og den ottomanske tiden. Hvilken 14-åring gjør sånt? Ingen jeg kjente i alle fall. I flere år følte jeg meg ensom... Ingen forsto meg. Jeg falt inn i min egen verden hvor jeg fantaserte om alt jeg skulle gjøre når jeg ble gammel nok. Planen var å reise rundt i Tyrkia, se flest mulig steder, snakke tyrkisk og til slutt få oppleve å BO der. Vel, det var tankene jeg hadde for et halvt liv siden... Og se på meg nå; Jeg har besøkt utallige byer fra Adana i sør-øst til Eregli i nord og Bodrum i vest. Jeg har kjørt med bil fra Ankara, besøkt Konya, kjørt hele fjellveien fra Bodrum til Korkuteli til Antalya, og hele sørkysten vestover fra Alanya til Bodrum, og østover fra Alanya til Adana. Hele dette området og alt i mellom har jeg sett, tatt på, vært en del av. Jeg kan snakke tyrkisk, selv om den etter et langs tids reiseopphold har blitt rusten, men i 2009 snakket jeg nesten flytende :) Jeg har bodd i Tyrkia, studert der, slik jeg drømte om. Og jeg er forlovet og samboer med en tyrkisk mann. Halve livet har jeg brukt på drømmene mine, som en slags evig forelskelse som i Norge ble til en evig kjærlighetssorg... Nå finnes det massevis av mennesker som meg, som elsker Tyrkia, så jeg er ikke lenger alene. Det har blitt vanlig å reise dit, og stadig flere tyrkiske reisemål blir aktuelle. Noen reiser kun for å feste og bryr seg om utelivet, mens andre reiser fordi det er varmt i været og strandliv der. Kultur-og historieinteresserte finner også veien dit! Det finnes noe for alle i Tyrkia, uansett om man er gammel eller ung, og ubetydelig av hvilken grunn man velger å reise dit. Jeg lurer på om de samme menneskene i gamleklassen min fortsatt ler over min ¨tåpelige¨ interesse for dette mystiske landet langt unna? Nå som det ikke lenger er ¨sykt¨ og ¨unormalt¨ å like noe annet enn Norge.
I 2003 kjørte en venn meg til Konakli, tilbake til gatene hvor jeg hadde tilbrakt min første ferie. Hotellet var gjort om til et pensjonat, og det bar preg av alderdom med flassete maling og slitasje. Restauranten hadde blitt revet, og markedet til Kadir og familien lagt ned. ¨My House¨; det lille hyttediscoet, var for lengst glemt... Igjen sto en rønne hvor treverket var delvis knust, delvist forfalt. Ingen skilt utenfor, ingen lukt av vannpipe eller lyd av musikk. Gatene hadde ikke blitt feid på årevis, så det var sand overalt. ¨Seraphan Apart Hotel¨ eksisterte ikke, og det gjorde meg trist. Nå har hotellet blitt pusset opp etter mange års forfall, og heter Club Hanedan Club Seraphan. Men ingen skandinavere etter hva jeg har skjønt; kun russere og østeuropeere. Jeg har vurdert å bo på dette hotellet, men på en måte tror jeg at det kan ødelegge glansbildet jeg har fra 1998. Det hadde aldri blitt det samme...
Jeg er overbevist om at jeg har levd i Tyrkia i et tidligere liv, og har fått deja vu to ganger på steder i Tyrkia hvor jeg definitivt ikke har vært i dette livet. Men drømmen min er ikke komplett ennå: Jeg skal oppleve Istanbul, ikke bare mellomlandingene på flyplassen. og jeg skal reise til Van i øst. Hvorfor Van? En liten by i de kurdiske områdene, en av de fattigste byene i landet, som er kjent for jordskjelv, en gylden og hvit katterase, og en fabelaktig frokost? Vel, jeg dras mot stedet. Vil stå på grunnen hvor det har blitt felt blod, slit og tårer fra armenere, tyrkere og kurdere. Jeg så på en dokumentar som 14-åring om et område hvor Van-kattene lever sammen i fred som en hel flokk, og dit har jeg villet dra i alle disse årene. Kanskje er dette stedet hvor jeg bodde i mitt forrige liv, kanskje er det bare en idè som har vokst i tankene - at jeg må dit - hvem vet? Men Y og jeg har sett på flybilletter dit og bestemte oss allerede i fjor for at vi skal reise til Van en gang i fremtiden. Og når jeg blir pensjonist skal jeg flytte til Tyrkia og bo der til jeg dør. Det blir enden på mitt lange kapittel om Tyrkia, og min drøm blir fullendt.
Magien som berørte meg en augustdag i 1998 lever fortsatt sterkt i minnet i 2012; et halvt liv senere. Planen var å legge ut bilder fra den gangen, men det fantes ikke digitalbilder, så jeg har kun vanlige bilder som ligger hjemme i Harstad. Men jeg legger ved de sangene som minner meg om de magiske sommerdagene i 1998:
http://www.youtube.com/watch?v=qzo4DpDebw8 Emrah - Narin Yarim
http://www.youtube.com/watch?v=Gp45JprGwKA Poetry'n'Motion - Romeo & Juliet
http://www.youtube.com/watch?v=8bZgT6gd1Ko&feature=relmfu Gala - Come Into My Life
http://www.youtube.com/watch?v=5po0UWoTnBs Tarkan - Unut Beni
Sistnevnte har jeg felt mange tårer til...
Tyrkia - alltid i mitt hjerte.
Har besøkt alle stedene innenfor de svarte strekene,
saumfart de med bil, og har overnattet på mange små steder,
hoppet fra dolmus til dolmus. Nord-Tyrkia var området som
ga et sterkest inntrykk på meg.
Van - som jeg en gang i fremtiden skal reise til.
Hotellet, slik det ser ut i dag...
fredag 6. april 2012
Alenekveld
Yilmaz måtte på jobb i dag, så jeg er alene hjemme til sent... Han jobber ALLE helligdagene, så det blir mange kjært etterlengtede penger, men jeg må innrømme at det er kjedelig å tilbringe påsken nærmest alene. Disse dagene har det vært et perfekt påskevær, men siden han er på jobb hver dag har vi ikke mulighet til å gå på ski. Eller vi kan gå tidlig om morgenen eller sent om kvelden, men det er kaldt, mørkt og lite hyggelig.
Har tatt fram ¨Gravkammer¨ og skal lese med stor iver. Nå begynner den å bli skikkelig spennende. Forstår ikke hvorfor hun har skrevet nesten 700 sider med unødvendige detaljer. Alt kunne ha vært så mye enklere fortalt! Djises! Men historien er spennende, bare at den hunmper litt saaakte avgårde. Mange elsker denne boka, så kanskje er det bare jeg som er vanskelig. I don't know.
Håper at dere har en fin langfredag og nyter påsken! Ser at lesertallet har halvert i påsken, så det tyder i alle fall på at dere har bedre ting å gjøre enn å lese blogger :) Klem fra meg!
Har tatt fram ¨Gravkammer¨ og skal lese med stor iver. Nå begynner den å bli skikkelig spennende. Forstår ikke hvorfor hun har skrevet nesten 700 sider med unødvendige detaljer. Alt kunne ha vært så mye enklere fortalt! Djises! Men historien er spennende, bare at den hunmper litt saaakte avgårde. Mange elsker denne boka, så kanskje er det bare jeg som er vanskelig. I don't know.
Håper at dere har en fin langfredag og nyter påsken! Ser at lesertallet har halvert i påsken, så det tyder i alle fall på at dere har bedre ting å gjøre enn å lese blogger :) Klem fra meg!
Kosekveld
I går hadde vi en fin kveld med pizza, påskemarsipan, chilinøtter og to filmer. Vi så den 3. Resident Evil-filmen (Extinction) - den beste så langt, og den nye filmen The Grey. Sistnevnte med Liam Neeson i hovedrollen. Den handler om et flykræsj i vinterødet, og om overlevelse med blant annet ulver som et stort faremoment. Historien hørtes spennende ut, men dette ble en gigantisk skuffelse. Enkelte ganger lo jeg høyt av scener som absolutt ikke var ment å være morsomme :) Vi fikk ikke vite hvor de var, de hadde ingen konkret overlevelsesplan, dialogene var latterlig dårlige, vi ble kun overfladisk kjent med karakterene, ulvene så ut som små djevelske varulver og oppførte seg ikke som ulver flest, filmen manglet spenningsmomenter og GUTS! Karakterene var trege, dumme (ja!) og døde èn etter èn til filmen var over uten at vi hadde blitt noe klokere. Meningsløs bortkasting av tid... Den har fått 7,1 av 10 på IMDB sine sider. Nå har jeg sett så mange dårlige filmer som har fått over 7 poeng derfra, at jeg fra nå av ikke skal bry meg om hvor høy scoren er. Jeg kan ikke tenke meg til annet enn at de er hardcore Liam Neeson-fans som har stemt på denne filmen uten engang å ha sett den, for virkelig... Jeg tviler på at særlig mange der ute faktisk LIKER denne filmen. Folka i filmen virker ikke å bry seg særlig om at de er stuck i vinterødet, men har i stedet dialoger som neppe ville ha funnet sted i virkeligheten. Ikke noe ¨hvordan skal vi komme oss i sikkerhet?¨ eller ¨uff, det er kaldt her i minst 40 minusgrader!¨ Det handlet kun om disse psycho ulvene som det tydeligvis fantes hundrevis av, som dukket opp og forsvant i tid og utide, fulgte etter dem og spiste dem opp.
Både Y og jeg liker overlevelsesfilmer veldig godt, så vi hadde store forventninger til denne. Styr unna, hva mer kan jeg si...?
Både Y og jeg liker overlevelsesfilmer veldig godt, så vi hadde store forventninger til denne. Styr unna, hva mer kan jeg si...?
Et stort NEI fra oss...
torsdag 5. april 2012
onsdag 4. april 2012
Påskevær
Vi hadde en veldig fin kveld i går. Yilmaz kom hjem med pizzaen og sa at den var gratis! De hadde lagt om menyen, slik at hver 5. pizza er gratis i stedet for hver 10. som før. Det føltes nesten som skjebnen ;) Vi hadde jo egentlig ikke råd til å kjøpe pizza i utgangspunktet. Pizzaen var forøvrig den beste jeg har smakt på LAAAANG tid. I love pizza med masse hvitløksdressing! Nam!! ;)
Lå og leste i hele natt med alt fra entusiasme til irritasjon. Vet ikke om jeg skal like boka eller ikke. Har ventet i 200 sider på at det skal bli action, og nå begynner det endelig å skje noe. Bare 500 sider igjen... ;) Jeg forstår ikke helt målet til forfatteren med tanke på alle de hundrevis av natur-og omgivelseskildringene, navn på ikke-relevante gater, og alle de franske uttrykkene som blir mer og mer kompliserte. Hun kunne godt ha skrevet ei bok med normal tykkelse og droppet alle de laaaaaaange sekvensene som ikke er relevante for historien. SUKK!! Anyway, den lange natten pluss mye aktivitet de siste dagene, resulterte i at jeg sov lenge. Så lenge at jeg såvidt rakk å snakke med Y før han gikk på jobb... Vet ikke hva jeg skal finne på i dag. Mest sannsynlig blir det en hel masse avslapping :) Det finnes mange praktiske ting jeg kunne ha gjort, men jeg kjenner at det kan være greit å hvile litt nå. Tannverken demper seg sakte, men sikkert. Jeg har spist en deilig frokost med kornbrød fra bakeriet som mamma kjøpte til meg... Hun sendte også med noe pålegg og diverse greier vi trengte. Godt å komme hjem, virkelig. Skulle gjerne ha vært der noen dager ekstra... Ble nesten trist når jeg hadde kommet meg tilbake til Narvik.
Det laver ned med snø her! I går var det et fantastisk påskevær med masse snø og en sol som varmet. Håper å få prøvegått skiene i løpet av uka. Hvordan er påskeværet hos deg?
Nå skal jeg ta frem boka og lese videre... Ha en super dag!
Lå og leste i hele natt med alt fra entusiasme til irritasjon. Vet ikke om jeg skal like boka eller ikke. Har ventet i 200 sider på at det skal bli action, og nå begynner det endelig å skje noe. Bare 500 sider igjen... ;) Jeg forstår ikke helt målet til forfatteren med tanke på alle de hundrevis av natur-og omgivelseskildringene, navn på ikke-relevante gater, og alle de franske uttrykkene som blir mer og mer kompliserte. Hun kunne godt ha skrevet ei bok med normal tykkelse og droppet alle de laaaaaaange sekvensene som ikke er relevante for historien. SUKK!! Anyway, den lange natten pluss mye aktivitet de siste dagene, resulterte i at jeg sov lenge. Så lenge at jeg såvidt rakk å snakke med Y før han gikk på jobb... Vet ikke hva jeg skal finne på i dag. Mest sannsynlig blir det en hel masse avslapping :) Det finnes mange praktiske ting jeg kunne ha gjort, men jeg kjenner at det kan være greit å hvile litt nå. Tannverken demper seg sakte, men sikkert. Jeg har spist en deilig frokost med kornbrød fra bakeriet som mamma kjøpte til meg... Hun sendte også med noe pålegg og diverse greier vi trengte. Godt å komme hjem, virkelig. Skulle gjerne ha vært der noen dager ekstra... Ble nesten trist når jeg hadde kommet meg tilbake til Narvik.
Det laver ned med snø her! I går var det et fantastisk påskevær med masse snø og en sol som varmet. Håper å få prøvegått skiene i løpet av uka. Hvordan er påskeværet hos deg?
Nå skal jeg ta frem boka og lese videre... Ha en super dag!
tirsdag 3. april 2012
Påskekos
Er tilbake i Narvik. Yilmaz hadde laget lahmacun i går og spist opp alt sammen, slik at han ikke hadde noen igjen til meg, men kunne fortelle alt om hvor godt det hadde vært. Takk! Ellers var det koselig å komme tilbake hit, selv om jeg egentlig ikke hadde så lyst til å dra hjemmefra. Har hatt noen fine dager med mamma - noe jeg trengte. Har vært sosial, pratet med folk, tatt telefonen når den har ringt, ordnet meg, vært på kjøpesenter og hos tanlegen, møtt ei venninne. Ja, alt i alt er jeg stolt over hvordan jeg har taklet denne situasjonen. Har kjøpt mine egne ting i butikkene i stedet for å be mamma om å betale med kortet mitt (standard) og den sosiale angsten har holdt seg veldig i sjakk. Jeg har ikke latt nervøsiteten og redselen overta, enda jeg har sett flere mennesker på disse dagene enn jeg har gjort totalt dette året.
Nå er vi endelig ferdig med å sette sammen bokhylla fra Jysk. Fulgte ikke med noe utstyr, så vi har slått inn spikre med tomatpurèglass, men så fin den ble :D Akkurat nå er den litt tom, men den skal snart fylles opp med bøker. Yilmaz satte i feil spiker på første forsøk, og brukte en halvtime på å få den ut. Så det var nok jeg som sto for mesteparten av arbeidet, selv om jeg lot han hjelpe til ;) Hehe, han kan være flink til mye rart, men å sette sammen ting er IKKE hans sterkeste side. Nevner blant annet når han fikk faren til å klage til butikken fordi det var noe feil med vifta som han liksom hadde satt sammen... Pinlig. Ikke så greit å være mann bestandig, og særlig ikke når de mener at de kan ting bedre enn kvinnfolk, for deretter å sucke og bli flau.
Nå er han og henter oss en deilig pizza fra Viva Italia; vårt favorittsted (ikke så mange steder å velge mellom) i Narvik. Vi skal ha Once upon a time-maraton og kose oss med pizza og påskegodt. Tannen min gjør ikke vondt lenger, men hele kjeven og muskelen smerter fortsatt. Slapp heldigvis å dra tilbake til tannlegen. De ringte meg derfra for å høre hvordan det gikk, og det syntes jeg var veldig koselig :) Kommer absolutt til å bli fast pasient der. Skal ordne meg en full sjekk om et par måneder når vi har litt mer penger. Blir litt kos i dag, selv om vi egentlig ikke har penger. Han skal jobbe i morgen og dagen etter det, pluss noe i helga, så vi unner oss litt påskekos nå :)
Håper at dere har det bra? Kax, Lena og Hanne: Jeg dropper spørsmålsrunde :D Men det var veldig koselig å se at dere fortsatt leser bloggen min :D Kax; jeg savner spesielt din blogg. Klem til dere alle!
Nå er vi endelig ferdig med å sette sammen bokhylla fra Jysk. Fulgte ikke med noe utstyr, så vi har slått inn spikre med tomatpurèglass, men så fin den ble :D Akkurat nå er den litt tom, men den skal snart fylles opp med bøker. Yilmaz satte i feil spiker på første forsøk, og brukte en halvtime på å få den ut. Så det var nok jeg som sto for mesteparten av arbeidet, selv om jeg lot han hjelpe til ;) Hehe, han kan være flink til mye rart, men å sette sammen ting er IKKE hans sterkeste side. Nevner blant annet når han fikk faren til å klage til butikken fordi det var noe feil med vifta som han liksom hadde satt sammen... Pinlig. Ikke så greit å være mann bestandig, og særlig ikke når de mener at de kan ting bedre enn kvinnfolk, for deretter å sucke og bli flau.
Nå er han og henter oss en deilig pizza fra Viva Italia; vårt favorittsted (ikke så mange steder å velge mellom) i Narvik. Vi skal ha Once upon a time-maraton og kose oss med pizza og påskegodt. Tannen min gjør ikke vondt lenger, men hele kjeven og muskelen smerter fortsatt. Slapp heldigvis å dra tilbake til tannlegen. De ringte meg derfra for å høre hvordan det gikk, og det syntes jeg var veldig koselig :) Kommer absolutt til å bli fast pasient der. Skal ordne meg en full sjekk om et par måneder når vi har litt mer penger. Blir litt kos i dag, selv om vi egentlig ikke har penger. Han skal jobbe i morgen og dagen etter det, pluss noe i helga, så vi unner oss litt påskekos nå :)
Håper at dere har det bra? Kax, Lena og Hanne: Jeg dropper spørsmålsrunde :D Men det var veldig koselig å se at dere fortsatt leser bloggen min :D Kax; jeg savner spesielt din blogg. Klem til dere alle!
mandag 2. april 2012
OH MY GOD!!
Siste oppdatering var en ¨smule¨ klagende, og dette innlegget blir vel ikke stort bedre. Dersom du ikke gidder å lese, så hopp et stykke nedover.
Jeg er fortsatt i Harstad, hjemme hos mamma, og kommer meg ikke avgårde før tidligst i morgen. Vi klarte å få tak i en tannlege, og hun var både rimelig og dyktig. Skal ikke klage på det. Men noe er seriøst GALT... I følge røntgenbildene har jeg ingen betennelse, bare et ørlite hull som ligger laaaangt unna noen nerve. Så i følge tannlegen skal jeg ikke ha noen smerte. Når hun bedøvet meg, måtte hun prøve på nytt og på nytt til hun tok fram ¨elefantbedøvelsen¨ som hun så fint kalte den. ¨Dette er det sterkeste vi har¨. Enda rykket jeg til med hele kroppen når hun forsøkte å fikse tannen. Var så bedøvet at det var vanskelig for meg å snakke, men i følge tannlegen hadde det vært fint om også tannen hadde vært bedøvet :P Hun så en visdomstann som bryter på under huden, så hun mente at det kunne være noe sånt, pluss at jeg har den strammeste muskelen hun har sett. Det vet jeg fra før av, at det kommer av psykisk stress. Klikker av og til i kjeven min, og jeg strammer meg veldig. Hun tenkte at jeg kanskje hadde betennelse i selve kjeven, men i følge røntgen var det ingenting sånt. Siste mulighet var at jeg hadde ekstremt sensitive tenner. Hun ba meg om å dra hjem og legge meg mens bedøvelsen ennå satt i, men når jeg hadde kommet meg hjem var verken så intens at jeg ville gråte. Hun sa at jeg måtte se det an til i morgen og eventuelt komme tilbake, slik at hun kunne åpne tannen og se på nerven, men det er ikke noe hverken hun eller jeg ønsker å gjøre. Men i alle fall ringte mamma til tannlegen igjen, og hun sa det samme på nytt. Så jeg kan ikke dra til Narvik i dag, men må bli her til i morgen og ringe henne når de åpner. Nå er jeg seriøst redd, noe jeg aldri er når det gjelder tannleger, men jeg er redd for at det er noe galt med nervene i tannen. En tannlege på Eidsvoll i 2003 ødela nemlig noe på tannen som jeg senere fikk gratis fikset her i Harstad av noen andre. Nå lurer jeg på om han egentlig boret seg så langt inn at han fucket nerven min. For hvorfor har jeg vondt når jeg ikke burde ha det??? Jeg mener, så vondt at det verker i hele høyre side av ansiktet, og all smerten kommer fra tannen, ikke fra visdomstannen eller tannen ved siden av. Vil grine, det er så ekkelt. Og rotfylling koster 4000-5000 kr, så det er ikke snakk om å gjennomføre noe sånt! Ikke er jeg sånn som innbilder meg at jeg har vondt når jeg ikke har det. Litt smerte tåler jeg, men dette er piiiiiiiiinefullt!!!!!! Og ingen bedøvelse tok smerten helt. Sykt, sier jeg bare...
Får krysse fingrene og håpe at det føles bedre i morgen, slik at jeg kan slå meg til ro med at jeg bare har ekstremt sensitive tenner... Baby ringte, og jeg klaget til han. Selv om han savner meg og er ensom i Narvik, så mente han også at det var riktig av meg å bli her inntil videre.
Når jeg var proppet full av smertestillende, tok jeg med meg mamma ut og feiret bursdagen hennes på etterskudd. Kinamat - yummi! De la ned kinarestauranten i Narvik rett etter at vi hadde flyttet dit i høst, så det hender sjeldent at jeg spiser min favorittmat. Gleden ble selvfølgelig noe hemmet av den vonde tannen, men jeg klarte da å få i meg mer enn nok ;)
Var innom Jysk og kjøpte en liten bokhylle som Y og jeg kan ha i leiligheten. Han har så mange papirer fra skolen som ligger i bunker her og der, pluss masse bøker som han ikke bruker. Nå får han mapper til å ha alle papirene i, pluss en to-etasjers hylle til å plassere alt sammen i. Kommer definitivt til å se bedre ut! :) Dette er noe han har ønsket seg lenge, og siden jeg allerede hadde brukt penger jeg egentlig ikke hadde, så kunne jeg likså godt kjøpte han en bokhylle. Den kostet 349,- og var hvit. Enkel og grei!
Fantastisk start på påsken som dere skjønner. Nå er det tid for en ny runde med Ibux og Paracet før jeg runder av kvelden med ¨Gravkammer¨. Boka begynner å ta seg opp nå. Har rundet side 100 og leser fortsatt om uinteressante gatenavn i Paris. De franske setningene er også fortsatt der, men nå har jeg rett og slett bare begynt å hoppe over disse ordene som jeg ikke forstår. Hvis ikke, kommer jeg meg aldri videre! Anbefaler dere å ta et lite franskkurs inkludert info om Paris og om revolusjonen før dere setter i gang med denne boka... ;)
Jeg er fortsatt i Harstad, hjemme hos mamma, og kommer meg ikke avgårde før tidligst i morgen. Vi klarte å få tak i en tannlege, og hun var både rimelig og dyktig. Skal ikke klage på det. Men noe er seriøst GALT... I følge røntgenbildene har jeg ingen betennelse, bare et ørlite hull som ligger laaaangt unna noen nerve. Så i følge tannlegen skal jeg ikke ha noen smerte. Når hun bedøvet meg, måtte hun prøve på nytt og på nytt til hun tok fram ¨elefantbedøvelsen¨ som hun så fint kalte den. ¨Dette er det sterkeste vi har¨. Enda rykket jeg til med hele kroppen når hun forsøkte å fikse tannen. Var så bedøvet at det var vanskelig for meg å snakke, men i følge tannlegen hadde det vært fint om også tannen hadde vært bedøvet :P Hun så en visdomstann som bryter på under huden, så hun mente at det kunne være noe sånt, pluss at jeg har den strammeste muskelen hun har sett. Det vet jeg fra før av, at det kommer av psykisk stress. Klikker av og til i kjeven min, og jeg strammer meg veldig. Hun tenkte at jeg kanskje hadde betennelse i selve kjeven, men i følge røntgen var det ingenting sånt. Siste mulighet var at jeg hadde ekstremt sensitive tenner. Hun ba meg om å dra hjem og legge meg mens bedøvelsen ennå satt i, men når jeg hadde kommet meg hjem var verken så intens at jeg ville gråte. Hun sa at jeg måtte se det an til i morgen og eventuelt komme tilbake, slik at hun kunne åpne tannen og se på nerven, men det er ikke noe hverken hun eller jeg ønsker å gjøre. Men i alle fall ringte mamma til tannlegen igjen, og hun sa det samme på nytt. Så jeg kan ikke dra til Narvik i dag, men må bli her til i morgen og ringe henne når de åpner. Nå er jeg seriøst redd, noe jeg aldri er når det gjelder tannleger, men jeg er redd for at det er noe galt med nervene i tannen. En tannlege på Eidsvoll i 2003 ødela nemlig noe på tannen som jeg senere fikk gratis fikset her i Harstad av noen andre. Nå lurer jeg på om han egentlig boret seg så langt inn at han fucket nerven min. For hvorfor har jeg vondt når jeg ikke burde ha det??? Jeg mener, så vondt at det verker i hele høyre side av ansiktet, og all smerten kommer fra tannen, ikke fra visdomstannen eller tannen ved siden av. Vil grine, det er så ekkelt. Og rotfylling koster 4000-5000 kr, så det er ikke snakk om å gjennomføre noe sånt! Ikke er jeg sånn som innbilder meg at jeg har vondt når jeg ikke har det. Litt smerte tåler jeg, men dette er piiiiiiiiinefullt!!!!!! Og ingen bedøvelse tok smerten helt. Sykt, sier jeg bare...
Får krysse fingrene og håpe at det føles bedre i morgen, slik at jeg kan slå meg til ro med at jeg bare har ekstremt sensitive tenner... Baby ringte, og jeg klaget til han. Selv om han savner meg og er ensom i Narvik, så mente han også at det var riktig av meg å bli her inntil videre.
Når jeg var proppet full av smertestillende, tok jeg med meg mamma ut og feiret bursdagen hennes på etterskudd. Kinamat - yummi! De la ned kinarestauranten i Narvik rett etter at vi hadde flyttet dit i høst, så det hender sjeldent at jeg spiser min favorittmat. Gleden ble selvfølgelig noe hemmet av den vonde tannen, men jeg klarte da å få i meg mer enn nok ;)
Var innom Jysk og kjøpte en liten bokhylle som Y og jeg kan ha i leiligheten. Han har så mange papirer fra skolen som ligger i bunker her og der, pluss masse bøker som han ikke bruker. Nå får han mapper til å ha alle papirene i, pluss en to-etasjers hylle til å plassere alt sammen i. Kommer definitivt til å se bedre ut! :) Dette er noe han har ønsket seg lenge, og siden jeg allerede hadde brukt penger jeg egentlig ikke hadde, så kunne jeg likså godt kjøpte han en bokhylle. Den kostet 349,- og var hvit. Enkel og grei!
Fantastisk start på påsken som dere skjønner. Nå er det tid for en ny runde med Ibux og Paracet før jeg runder av kvelden med ¨Gravkammer¨. Boka begynner å ta seg opp nå. Har rundet side 100 og leser fortsatt om uinteressante gatenavn i Paris. De franske setningene er også fortsatt der, men nå har jeg rett og slett bare begynt å hoppe over disse ordene som jeg ikke forstår. Hvis ikke, kommer jeg meg aldri videre! Anbefaler dere å ta et lite franskkurs inkludert info om Paris og om revolusjonen før dere setter i gang med denne boka... ;)
Vooooondt i tanna!!!! :(
søndag 1. april 2012
Auauauauau vrææææl.... :(
Warning! SUTREINNLEGG!! Seriøøøst, jeg har så voooondt!! Yilmaz sover, så jeg kan ikke klage til han. Derfor klager jeg her i stedet og håper at noen hører meg. Klokka er snart fem om morgenen, og jeg har såvidt smakt søvn i natt. Våknet av at Y skubbet borti meg, og det var nok til at jeg rakk å kjenne smerten og ikke fikk til å sove igjen. Han har ligget alene på soverommet etter dette, smattet og spurt i søvne hvor jeg er. Jeg er småirritert, så derfor svarer jeg ikke. Vet jo at han ikke mente å vekke meg, men tannpinen gjør meg unødvendig irritabel. Derfor er det bedre at jeg ignorerer han. Smertestillende hjelper ikke, og det føles som døden når jeg spiser. Vi koste oss skikkelig med laks i ovnen i dag, men etterpå ville jeg bare gråte.
Vi hverken så på film eller nøt hverandres selskap, slik vi vanligvis gjør når vi har en hel dag sammen. For det meste satt jeg og forsøkte å snakke minst mulig pga tanna, eller så gråt jeg eller fikk trøst av Y som også var helt utenfor pga det grønne ansiktet mitt med de triste øynene. Vi la oss tidlig i mangel på lyst til noe annet, og fordi han skal opp om en time. Jeg klarte også å brenne meg stygt - på magen - den dagen jeg laget tacohorn, og det har nå blitt til et 4 x 15 cm væskende blodig sår med store blåmerker(??!), så når jeg skulle sove kunne jeg ikke ligge på magen som jeg alltid gjør. Lå og stirret i taket i en evighet.
Mamma henter meg i løpet av dagen, for jeg har ikke råd til øyeblikkelig hjelp-time hos tannlegen. Det koster visst mer enn dobbel pris, så jeg forsøker å holde ut til i morgen. Men det blir godt å komme hjem til Harstad. Siden Y skal jobbe uansett hadde jeg blitt sittende alene i leiligheten, og med tannpine klarer jeg ikke å fokusere på hverken bøker, tv eller engang dette blogginnlegget.
Jeg vil spy til meg selv og de patetiske tingene jeg skriver om. Av og til føler jeg at det er helt meningsløst å blogge... Før hadde jeg alle Tyrkia-reisene å skrive om + flere venner som blogget. Nå har de fleste lagt bloggen på hylla, og jeg finner ikke så mye spennende å lese om. Dessuten er det ikke noe hyggelig å være i bloggverdenen lenger etter det som hendte i forrige uke. Synd at jeg skal være så svak at jeg lar EN person ødelegge så mye, men jeg gjorde det rette og hevet hodet over det. Så får det gjøre vondt inni meg en stund framover i stedet. Jeg har mistet gnisten for å skrive og vet ikke hva dere ønsker å lese om? Det er noen som kommenterer, og det setter jeg selvfølgelig veldig stor pris på! Men det kommer sjeldent/aldri spørsmål til meg, så av og til spør jeg meg selv om det ikke er noe dere lurer på? Skriver jeg så åpent om alt at det ikke er noe å spørre om? Kanskje. Eller kanskje det rett og slett ikke er noe spennende å spørre om når det gjelder meg? Jeg vet ikke. Har lurt på om jeg skulle ta en spørrerunde, slik mange bloggere gjør, men er redd for at det blir kanskje to spørsmål (hvis jeg er heldig) - Christine og Lena, tar jeg feil? :) Kanskje Hanne også, for å være hyggelig med meg :D
Nå blir det en trøsterøyk på verandaen før jeg forsøker å sove litt. God natt peepz - og til dere andre: Good morning :)
Vi hverken så på film eller nøt hverandres selskap, slik vi vanligvis gjør når vi har en hel dag sammen. For det meste satt jeg og forsøkte å snakke minst mulig pga tanna, eller så gråt jeg eller fikk trøst av Y som også var helt utenfor pga det grønne ansiktet mitt med de triste øynene. Vi la oss tidlig i mangel på lyst til noe annet, og fordi han skal opp om en time. Jeg klarte også å brenne meg stygt - på magen - den dagen jeg laget tacohorn, og det har nå blitt til et 4 x 15 cm væskende blodig sår med store blåmerker(??!), så når jeg skulle sove kunne jeg ikke ligge på magen som jeg alltid gjør. Lå og stirret i taket i en evighet.
Mamma henter meg i løpet av dagen, for jeg har ikke råd til øyeblikkelig hjelp-time hos tannlegen. Det koster visst mer enn dobbel pris, så jeg forsøker å holde ut til i morgen. Men det blir godt å komme hjem til Harstad. Siden Y skal jobbe uansett hadde jeg blitt sittende alene i leiligheten, og med tannpine klarer jeg ikke å fokusere på hverken bøker, tv eller engang dette blogginnlegget.
Jeg vil spy til meg selv og de patetiske tingene jeg skriver om. Av og til føler jeg at det er helt meningsløst å blogge... Før hadde jeg alle Tyrkia-reisene å skrive om + flere venner som blogget. Nå har de fleste lagt bloggen på hylla, og jeg finner ikke så mye spennende å lese om. Dessuten er det ikke noe hyggelig å være i bloggverdenen lenger etter det som hendte i forrige uke. Synd at jeg skal være så svak at jeg lar EN person ødelegge så mye, men jeg gjorde det rette og hevet hodet over det. Så får det gjøre vondt inni meg en stund framover i stedet. Jeg har mistet gnisten for å skrive og vet ikke hva dere ønsker å lese om? Det er noen som kommenterer, og det setter jeg selvfølgelig veldig stor pris på! Men det kommer sjeldent/aldri spørsmål til meg, så av og til spør jeg meg selv om det ikke er noe dere lurer på? Skriver jeg så åpent om alt at det ikke er noe å spørre om? Kanskje. Eller kanskje det rett og slett ikke er noe spennende å spørre om når det gjelder meg? Jeg vet ikke. Har lurt på om jeg skulle ta en spørrerunde, slik mange bloggere gjør, men er redd for at det blir kanskje to spørsmål (hvis jeg er heldig) - Christine og Lena, tar jeg feil? :) Kanskje Hanne også, for å være hyggelig med meg :D
Nå blir det en trøsterøyk på verandaen før jeg forsøker å sove litt. God natt peepz - og til dere andre: Good morning :)
Oppsummering - Mars
Nå har jeg sett i flere blogger av de legger ut ¨månedens¨, så jeg joiner bølgen og ser hvor lenge jeg klarer å henge med:
Månedens opptur: Fikk endelig begynt med behandling etter umenneskelig lang ventetid. Også mange fine stunder med Yilmaz.
Månedens nedtur: En viss taxi-situasjon made from hell, slik at jeg ikke kom meg til behandling + tannpinen som river i meg nå...
Månedens film: Uhm, Puss in Boots kanskje? Vi har sett en mengde filmer denne måneden, så vanskelig å velge (og HUSKE). How to lose a guy in 10 days er nesten som klassiker å regne, men jeg elsker den og vi så den for sikkert tiende gang i går ;)
Månedens serie: Once upon a time!!
Månedens sang: The Cranberries - Zombie. Fikk plutselig dilla på den igjen. Aylin Aslim & Hayko Cepkin - Bir cocuk sevdim har jeg også hørt på repeat noen ganger denne måneden...
Månedens mat: Etli kuru fasulye, saksuka og tacohorn <3
Månedens drikke: Cola Zero (vi er på ¨avbrusning¨, men det funker dårlig).
Månedens beste kjøp: Bøker i lange baner. Lesestoff for flere måneder framover!
Månedens dårligste kjøp: Vi har ikke kjøpt så mye, men mamma ga oss en pose Sørlandschips som hadde gått ut på dato for to måneder siden. Den hadde vært på tilbud til 5 kr. Kan trygt si at det ikke anbefales å spise utgått potetgull.. Ble syke alle tre, til og med Yilmaz som er tilnærmet laget av stål. Skjønner ikke hvordan butikker i Norge kan ha lov til å selge ødelagte produkter på tilbud! Hyggelig info denne måneden eller hva? :)
Månedens sitat: When I shut my mouth and turn to walk away, it doesn't mean you've won. It simply means your stupid ass isn't worth any more of my time.
Månedens bilde: Tok ingen bilder av meg selv i mars, så her kommer et av saksuka-en jeg laget:
Månedens opptur: Fikk endelig begynt med behandling etter umenneskelig lang ventetid. Også mange fine stunder med Yilmaz.
Månedens nedtur: En viss taxi-situasjon made from hell, slik at jeg ikke kom meg til behandling + tannpinen som river i meg nå...
Månedens film: Uhm, Puss in Boots kanskje? Vi har sett en mengde filmer denne måneden, så vanskelig å velge (og HUSKE). How to lose a guy in 10 days er nesten som klassiker å regne, men jeg elsker den og vi så den for sikkert tiende gang i går ;)
Månedens serie: Once upon a time!!
Månedens sang: The Cranberries - Zombie. Fikk plutselig dilla på den igjen. Aylin Aslim & Hayko Cepkin - Bir cocuk sevdim har jeg også hørt på repeat noen ganger denne måneden...
Månedens mat: Etli kuru fasulye, saksuka og tacohorn <3
Månedens drikke: Cola Zero (vi er på ¨avbrusning¨, men det funker dårlig).
Månedens beste kjøp: Bøker i lange baner. Lesestoff for flere måneder framover!
Månedens dårligste kjøp: Vi har ikke kjøpt så mye, men mamma ga oss en pose Sørlandschips som hadde gått ut på dato for to måneder siden. Den hadde vært på tilbud til 5 kr. Kan trygt si at det ikke anbefales å spise utgått potetgull.. Ble syke alle tre, til og med Yilmaz som er tilnærmet laget av stål. Skjønner ikke hvordan butikker i Norge kan ha lov til å selge ødelagte produkter på tilbud! Hyggelig info denne måneden eller hva? :)
Månedens sitat: When I shut my mouth and turn to walk away, it doesn't mean you've won. It simply means your stupid ass isn't worth any more of my time.
Månedens bilde: Tok ingen bilder av meg selv i mars, så her kommer et av saksuka-en jeg laget:
Abonner på:
Innlegg (Atom)