Sang Å Mimre Til...

Denne sangen har Baby lagt ut på FB... Love it!

http://www.youtube.com/watch?v=MciFcWGOtaY

Teller dager...

Nå er det kun to dager igjen til avreise... Jeg kan ikke tro det!! Kofferten står åpen i gangen. Jeg har enda ikke begynt å pakke, så det begynner å haste...!! I natt sov jeg til halv fem, og siden den tid har jeg vært lys våken. Det finnes sikkert titusener av sommerfugler i maven min nå :) KUN TO DAGER IGJEN!!

Yilmaz fikk vite eksamensresultatene i går. Han fikk AA på den ene hvor han skulle konstruere en antenne (what?), og over gjennomsnittet på de andre. Han er så smart, babyen min :) Jeg er så stolt av han! :)
Ellers var jeg på besøk hos Lena i forgårs. Har ikke sett henne siden før jul, så det var virkelig på tide. Veldig koselig å se henne igjen :) :) Og Natalie har vokst så mye siden sist, og nå ¨prater¨ hun masse. I alle fall mange lyder :)

Nå må jeg hoppe i dusjen. Har frisørtime og vurderer virkelig å lysne håret + klippe det mye kortere. Skal få satt inn et bilde i løpet av dagen... :)

Ha en strålende dag alle sammen XXX

ANKARA

Endelig er det bestemt og ingen vei tilbake: Om ni dager reiser jeg til Tyrkia!!!!!!! Det finnes ingen ord som kan beskrive lykkerusen jeg er i nå :) Èn uke og to dager igjen... Billettene er bestilt og betalt. Neste lørdag sitter jeg på flyet til Antalya, og kl 22 om kvelden kan jeg holde rundt min kjære igjen. Han henter meg, og vi drar videre til Ankara om morgenen. Det går ingen direktefly så sent, ellers kunne vi unngått en natt i Alanya. Uansett, det viktigste er at vi får være sammen igjen :) Han ble så glad når jeg fortalte det!!! Og han har fortalt om meg til familien, så det blir spennende å møte dem... Gjett om jeg er nervøs. Jeg har ingen utdannelse, og ingen planer om å studere til master på universitetet. Han sier at det ikke betyr noe, men jeg skulle ønske at jeg hadde noe å skryte av. De er velstående. Det er ikke jeg. Jeg både gruer og gleder meg! Moren ble vill når hun fikk vite om meg, og hun sa at hun kunne komme til Alanya og møte meg dersom jeg ikke ville komme til Ankara :D Hahaha, det gjør godt å vite at hun er positiv :) Så skulle hun strikke meg noe, for det var vel kaldt i Norge. Og hun skulle kjøpe gaver til meg... Veldig søtt :) Yilmaz hadde siste eksamen i dag, om programmering. Ikke at jeg vet noe om det, men det hadde noe med roboten han laget for to uker siden. Nå er han ferdig og har tre ukers ferie. Tenker han sover søtt i sengen sin nå. Jeg er stolt av han som har taklet dette så bra. Seks eksamener på 1 1/2 uke...

Det har vært forferdelige uker. Mange tunger stunder. Jeg våkner, men har ikke lyst til å stå opp. Kan sove 15 timer i døgnet og fortsatt ikke være uthvilt. Jeg er sliten. Det har vært lange dager på jobb også. Magen min krangler med meg. Matlysten er utrolig svingende. I forgårs rørte jeg ikke mat, og røyket over en 20-pakning sigaretter. I dag har jeg spist pizza og Grazia-kjeks. Jeg har gått ned 12,7 kilo, så sånn sett føler jeg meg mer fantastisk enn på mange år :D Vekten har stabilisert seg, så nå er det på tide å fortsette med kun pulver. Åtte dager med pulver til jeg er framme i kebab-land :) Jeg la ikke på meg noe på de to ukene i Tyrkia, selv med frokost/middag/kvelds all-in-one på McDonalds... Vi gikk lange turer, og spiste generelt lite. Jeg begynte på GO123 tre uker før jul. En fantastisk kur, så den fortsetter jeg med nå :) Til uken tenkte jeg å ta turen til Elisabeth igjen og få fikset håret. Flere lyse striper kanskje? Fikk en artig greie i julegave fra Lena, for å få silkemyke føtter. Tenkte å prøve det i morgen... Resultatet vises ikke før om to til tre uker, og jeg er ikke akkurat kjent for å være tålmodig. Får se hva det blir til :)

Ankara, here I come!

Sonsuza kadar Yilmaz + Elisabeth 

Change Of Plans

Hvem hadde trodd at livet mitt skulle endre seg så drastisk på et år? For et år siden bodde jeg i Alanya. Jeg påsto at jeg hadde det bra, men jeg gråt av fortvilelse nesten hver eneste dag. Nå svever jeg av lykke. Det er skremmende å være så lykkelig som jeg aldri før har vært :) Jeg starter og avslutter hver dag med et smil.

I går hadde jeg min første arbeidsdag etter ferien. Min første arbeidssdag i det nye året. Det har skjedd en del forandringer de siste ukene, men det var godt å komme i gang igjen :)

Skolen har registert at jeg begynner i august. Det blir enklest slik, for da blir jeg ferdig med den teoretiske eksamen like før jeg skal opp til praktisk eksamen. Dersom jeg avslutter nå til jul må jeg vente i et halvt år før jeg har nok timer til å gjennomføre den praktiske eksamenen. Inkludert er det en muntlig bit, og man glemmer en del på et halvt år... I alle fall jeg. Dersom Yilmaz får plass på masterstudiet til høsten, så vil det klaffe veldig bra for oss begge. Han skal lære seg norsk når han er ferdig med alle eksamene. Det kan bli spennende å se hvordan det går... :) Han mener at det er større sjanse for at han får skoleplass her hvis han kan språket. Jeg vet ikke hvor strengt det er på internasjonale masterstudier? Han skal gjennomføre sin fjerde eksamen om noen få timer, så nå prøver han å løse oppgaver som for meg virker helt meningsløse. Han er så flink. Det er første gang at jeg virkelig beundrer en mann! Han står på, tar viktige beslutninger, er fornuftig, oppegående, selvstendig... Alt jeg manglet har jeg nå fått. Han er den perfekte alt-i-ett :)

Ni dager etter min hjemkomst i august dro mamma og jeg videre til Egypt. Tilbaketuren var ganske spesiell... Vi fløy over Tyrkia, rett over Ankara. Jeg så ned på bebyggelsen, fjellene, innsjøene... Det var en merkelig følelse å ikke skulle besøke Tyrkia denne gangen, men fortsette nordover. Jeg hadde lyst å hoppe ut av flyet, løpe langs med skyene og finne en vei ned. Når jeg kom hjem skreiv jeg dette diktet til Yilmaz:


I ran among clouds last night

to be with you
The sky was foggy
but I knew the direction
I walked through storms
Cried through rain
Your star showed me the way


I reached you at night
Touched your cheek softly
Whispered sweet words
without waking you
I sent a blink to the angel
who followed me on my path
I closed my eyes
held you near
smelled your scent
Together we shared a moment
of eternity


This morning I woke up
You were not with me
Maybe it was all a dream
but I could still smell your scent
on my skin...


I'll reach you again this night
my Love
This night I will leave my scent
on your pillow
When you wake up you will know
I was there
even if it was only a dream...


Liz, September -09

Yanayim yanayim...

...Ateslerde yanayim. O kirmizi duda... Og så husket jeg ikke mer :) Yilmaz fullførte setningen hver bidige gang. Jeg ser på bilder og minnes nyttårsaften. Den kommer aldri til å gå i glemmeboka. En fantastisk kveld! Vi hadde det vilt gøy. Jeg håper at jeg får feiret mange flere nyttårsaftener med deg, Bebegim.

I dag har vært en slækk dag. Jeg våknet i halv fire-tiden, hoppet i dusjen og gjorde meg klar til middag. Siden det ikke ble ribbe og pinnekjøtt i jula, disket mamma opp med pinnekjøtt om kvelden når jeg kom hjem, og i dag var det altså ribbe :) Det smakte fortreffelig! Bedre sent enn aldri :)

De ringte fra jobben. Jeg jobber 100% neste uke, så det blir deilig. Godt å komme seg tilbake på jobb igjen etter å ha sløvet i snart tre uker ;) Er spent på om de ringer fra skolen på mandag. Jeg håper å komme i gang til uka, slik jeg fikk beskjed om når jeg var på evaluering.

Må tilføye at jeg er superglad for at Criminal Minds er tilbake på skjermen med nye episoder!!

Ellers svever jeg på rosa skyer :) Min kjære leser til eksamen som en helt, og jeg er så stolt av han. Vi snakker på Msn innimellom, så heldigvis får jeg sett han noen timer hver dag. Jeg er så glad! Vil hoppe opp og ned av glede! Føler meg så heldig. ENDELIG var det min tur! Man må kysse en del frosker før man finner prinsen... Og erfaringen man får, tar man med seg videre. Jeg har lært så mye, både av mine egne og andres feil. Nå er jeg klar til å satse, og denne gangen føles det riktig. Jeg vil ha han. Bare han. Vi gjør hverandre lykkelig.

Her er et bilde fra sommeren. Lite visste vi om hva som ventet oss :) Vi har pratet mye om hvor rart det er å tenke på hvordan situasjonen var da i forhold til nå:

...Og jeg fant denne montasjonen på nettet:

Seni seviyorum...

Vampire Diares

I går gikk premieren av Vampire Diaries på tv, og jeg hadde faktisk glemt det av. Glad ble jeg når jeg så at reprisen av episode 1 og 2 skulle gå i dag :) De fleste vet nok om min fascinasjon for vampyrer... Mytene om disse mystiske skapningene har opptatt en del av min tid opp igjennom årene. Jeg har sett de fleste filmene, lest mange bøker, surfet informasjon på internett, og har selvfølgelig som mange andre nå i det siste lagt min elsk på Twilight-filmene. Det er den ultimate drømmen... Så lidenskapelig, så vakkert, men samtidig så bestialsk.

Vampire Diaries var en skikkelig nedtur. Skuespillerne var ikke troverdige, sceneografien elendig, replikkene særdeles tynne og den slitte storyen har vi sett så mange ganger før. Serien hadde ikke noe nytt å by på. Bare en gjeng fjortiser som sliter med vanlige tenåringsproblemer samtidig som en dødslekker vampyr setter i gang med å slakte alle de sexy ungjentene i bygda. What's the freaking point? Vampire Diaries er en skam for sjangeren.

I dag så mamma Yilmaz på web cam for første gang. Han var flau, men hun ble enda flauere etterpå når hun skjønte at han hadde sett de hvit-og svartflekkede kyrne på nattskjorten hennes... Hahaha, et nydelig møte, men veldig fint at de fikk sett hverandre.

Jeg har meldt meg inn i en gruppe på FB i håp om å få korrekt informasjon angående visumreglene til Tyrkia. Har også sendt mail til den tyrkiske ambassaden og et reiseselskap i håp om å få et konkret svar, men den gang ei. I følge ambassaden får man visum for totalt 90 dager, og disse dagene kan man fordele over 180 dager. Etter disse 180 dagene må man vente i 90 ekstra dager før man får nytt visum - uavhengig om man har oppholdt seg 14 eller 90 dager i landet. Dette høres fullstendig latterlig ut. Hvem har funnet på noe så tåpelig?! Dvs at de som reiser to uker til Tyrkia på juleferie ikke kan besøke Tyrkia hele sommeren fordi visumet går ut i juni og man har en 90-dagers karantene. De må vente helt til september. Noen mener at ambassaden ikke kjenner til reglene, andre mener at de på flyplassen ikke kjenner til reglene, noen sier at vi må forholde oss til hva hjemmesiden til de tyrkiske myndighetene sier. Hva skal man tro på? Reiseselskapet støtter ambassaden i dens uttalelse. Jeg kjenner ikke at jeg orker å bekymre meg for dette nå... Tiden vil vise. Alt jeg vet er at jeg vil tilbake til min kjære...

Good night people...

Missing... Longing... Waiting...

Sensiz kalacak bu sehir... This song reminds me of us.
Seni cok özledim Yilmaz'cim...

http://www.youtube.com/watch?v=Lypflt-mZZo

It's My Turn

Nå har jeg tatt meg tid til å opprette en ny blogg. Etter alt som har hendt i løpet av 2009 føltes det ikke riktig å skrive innlegg i min forrige blogg.

Livet mitt har et helt annet utgangspunkt nå, og jeg ønsker ikke å bli påminnet om det triste kapittelet i livet mitt som jeg endelig har lagt bak meg. Fra juni, 2007 til mars, 2009 forandret jeg meg sakte som menneske til jeg til slutt møtte veggen og skjønte at noe måtte endres på... Jeg ble brutt ned av mannen som jeg trodde var den jeg skulle dele resten av livet mitt med. Hvor feil man kan ta... Fra å spille rollen som snill og emptatisk ektefelle til å ikke klare å skjule sitt sanne ansikt som det monsteret han egentlig var. Jeg ble lurt trill rundt, og forandringen skjedde så gradvis at jeg ikke skjønte hva som var i ferd med å skje før det var for sent. Jeg takker Gud for at jeg fant en vei å komme meg ut av forholdet på, og at jeg var sterk nok til å ikke gå tilbake enda en gang.
 
 

Det har tatt mange måneder å bygge seg opp igjen, og på den lange veien har jeg møtt på mange støttespillere, fått nye venner og bekjentskaper, og til slutt funnet han jeg skulle ønske jeg hadde møtt for lenge siden... Nå er jeg lykkelig. Takk til alle dere som har hjulpet meg, ledd og grått med meg, stått ved min side og fått meg til å forstå hvor herlig livet kan være! Jeg er så glad i dere alle sammen! :) Takk for tiden i Alanya, jenter. Jeg blomstret opp på grunn av dere. Tusen takk :)

For to dager siden kom jeg hjem fra en to-ukerstur til Alanya, Tyrkia. Jeg feiret jul med min venninne Marisol. En noe utradisjonell julefeiring med innslag av ekte norsk jul :) I sommer oppholdt jeg meg tre måneder i Alanya, og helt på slutten av oppholdet kom en venn av meg på ferie dit med tre kompiser. Jeg hadde snakket med han via internett i 2,5 år, men aldri møtt han i real life. Det endte med at jeg ble veeeldig betatt av en av kompisene hans... Jeg ble med dem til Ankara, og det angrer jeg ikke et sekund på. I de følgende månedene har vi hatt jevnlig kontakt, og jeg har tenkt på han hver eneste dag. Nå i julen kom han til Alanya. Vi tilbrakte dagene sammen, og han ble der noen ekstra dager fordi han ikke ville forlate meg. Han er stabil, alltid i godt humør, får meg til å føle meg trygg. Vi ler masse sammen. Han sprer glede og gir meg lyst til å elske livet. Han har gitt meg gløden tilbake. Jeg starter opp med skolegang igjen fordi han motiverer meg. Han støtter meg, gir meg ros, viser meg at jeg betyr noe for han. Ikke bare gjennom ord, men gjennom handlinger. Det er så lett å bruke fine ord for å få det som man vil, men det betyr ingenting dersom man til syvende og sist ikke kan stå for det man sier. Han er en mann som handler, og jeg setter umåtelig stor pris på det. Jeg kan ikke forestille meg et liv uten han. Det har vært de to beste ukene i mitt liv... Det finnes ingen tvil i meg. Når han dro satt jeg på gulvet og gråt... Jeg tok på meg tøflene hans og gikk rundt i leiligheten, vasket glasset han hadde drukket av, satte tallerkenen hans i oppvaskmaskinen... Det var så stille... Så tomt. Jeg har aldri følt en sånn lengsel. Man har sagt farvel tidligere, og det har vært tungt, men ingenting kan forestilles med denne avskjeden.

Nå har det roet seg. Jeg er hjemme i Norge igjen. Besøkte kona til broren min, og de to tantebarna mine. Broren min skulle komme hjem til Norge, men han var stuck i Afghanistan i et døgn til. Det ble et kort besøk, men jeg setter pris på stundene jeg får med dem. I går kveld tok jeg flyet videre til Harstad, så nå sitter jeg igjen på rommet mitt og surfer på nettet. Jeg så Yilmaz på web cam i stad, og jeg ville hoppe gjennom skjermen og være der han var! Det er så merkelig å gå tilbake til slik situasjonen var for noen uker siden. Nå sitter vi igjen på hver vår kant og stirrer på skjermen... Vi snakker om neste møte. Jeg har en plan, men skriver ingenting før det er helt avklart. Nå er i alle fall forholdet vårt offisielt. Jeg har gruet meg mye til å fortelle om det på grunn av alle fordommene som har kommet i ettertid av mitt forrige forhold. Alle kollegaer og venner vet hva som hendte med meg, og de vil selvfølgelig mitt beste. Vennene mine støtter meg og er så glade på mine vegne fordi de ser at jeg stråler :) Det blir verre å få mamma og kollegaene mine til å forstå, men jeg klarer ikke å bry meg lenger. Dette er min sjanse. Jeg lever av hele mitt hjerte. Det kjennes i kroppen at jeg stadig blir sterkere og sterkere. Det skjer så mye i meg for tiden, og det er så positivt. Jeg har funnet tilbake til meg selv igjen!

I neste uke setter jeg meg på skolebenken. Jeg venter på en telefon om eksakt tidspunkt. I desember tar jeg eksamen i helsefagarbeiderstudiet. Når jeg har fått jobbet opp nok praksis kan jeg ta fagprøven og endelig få en fullverdig utdannelse. Jeg er så motivert, så klar for å sette i gang med lesingen. Det er en herlig følelse!

Dette året skjer det mange forandringer i livet mitt. Yilmaz snakker om å ta masterstudiet i Norge til høsten. Han er ferdig med bachelor til våren. Det er en del som må undersøkes, men det hadde virkelig vært det ultimate om han fikk studere her. Vi har sett på èn skole som virker veldig bra og gir han gode muligheter videre. Når året er omme har jeg tatt eksamen og kommer til å sveve i flere dager etterpå. Sommeren bringer også mange spennende opplevelser. I sommer dro jeg, Marisol og Bessi på biltur. Vi kjørte fra Alanya til Bodrum, og tok fjellveien tilbake. Det var en tur ingen av oss kommer til å glemme, og det ga mersmak. Til sommeren har vi snakket om en ny kjøretur... Vi får se hva som skjer :)

Jeg lever igjen. Det er herlig!