Death come near me - Draconian

Draconian - Bloodflower legendado

Sonata Nocturna - The Darkest Winter

Ord er ikke nok...

Livet mitt faller i grus... Jeg klarer ikke å gjøre noe med det... Vil bare ligge i sengen til jeg råtner bort. Klarer ikke lenger å ta på meg smilet, gå ut døren og late som ingenting. Alt jeg har motet meg opp til og sett fram til - er borte. Ingen jobb, ingen skole, ingen penger, ingen framtid. Det er som om jeg er dømt til å mislykkes i alt jeg gjør. HVORFOR :(( I en uke har jeg grått, dag og natt... Tårene kommer og går hele tiden. Jeg har ikke kontroll over dem. Har forsøkt å bite tennene sammen og være sterk, finne meg en jobb og fortsette å lese på skolen. Men etter brevet jeg fikk her om dagen, har jeg bestemt meg for å legge inn årene og gi opp... Ikke gidd å kommentèr om at jeg er sterk og ikke må gi opp. Jeg er så lei av de tomme ordene!! INGEN vet hva som skjer inne i hodet mitt bortsett fra meg selv. Ingen vet hvor jeg kommer fra, hva jeg har sett, hvordan jeg har levd eller hvem personen Elisabeth er. Dere vet bare det dere ser utenpå, men den personen er ikke hele meg. Jeg orker ikke mer :(( Jeg KLARER ikke mer :(((

Mortal Love - I Want to die

Plumb - I Can't Do This

Videohilsen

Når Yilmaz og jeg var på ferie langs Svartehavet, spilte vi inn en liten videohilsen som jeg skulle legge ut på FB og i bloggen. Dessverre filmet jeg oss feil vei :P Men nå har Yilmaz endelig fått fikset oss rett vei. Jeg får ikke til å vise videoen i sin originale størrelse her på blogspot :( Den er egentlig mye større og av mye bedre kvalitet når man viser den i ¨fullskjerm modus¨. Kanskje jeg gjør noe feil? Her er i alle fall vår forsinkede videohilsen fra Amasra:

In løøøv....

Takk Gud for Msn og Skype! Jeg lovpriser deg for at du skapte noen mennesker så smarte at de fant ut hvordan de skulle lage disse programmene ;) I går var det ekstra tungt å si ha det til Baby... Han gråt for alt og ingenting. Etter at han var ferdig med internshipet sitter han mye hjemme, og da er savnet sterkere. Klart jeg skjønner han, for har man ingenting annet å fokusere på blir alt så mye vanskeligere. Anyway, det endte med at vi sov sammen... På cam :) Vi sa god natt i hver vår seng, tittet på hverandre innimellom og smilte varmt inntil vi sovnet. Hver gang jeg våknet opp var han der, snorket og pratet i søvne ;) Det var herlig... Føltes nesten som vi var på samme sted. I sju-tiden koblet pc-en min seg ut. Han hadde sett at jeg plutselig ble frakoblet, og jeg våknet av at pc-en slo seg av. Vet ikke hva som skjedde... Overload kanskje :P Men det var fantastisk å sove ¨sammen¨. Jeg sov utrolig godt, litt mindre ensom.

Jeg elsker deg, Baby. Du er mitt alt <3 Snart slipper vi å ty til internett for å kunne se hverandre. Vi skal sove ved siden av hverandre hver eneste natt.

Influensa

Har ligget nesten hele uka og et evigvarende svette-fryse-svette modus. Trodde en stund at jeg hadde fått bihulebetennelse (som jeg alltid får i Tyrkia), men nei... Dette var nok en god, gammeldags influensa. Har ikke vært så elendig siden en gang på ungdomsskolen, da jeg lå i en hel uke med 40 i temperatur. I går våknet jeg opp uten stemme :P Kom bare hese lyder og piping ut av munnen. Etter noen kopper te og en eske med urtedrops gikk det bedre. I dag kjenner jeg at kroppen min begynner å komme seg, så et par dager til nå og jeg er frisk som en fisk :) Sikkert ikke noe morsomt å lese om hvor syk jeg er/har vært, men jeg må få klage litt :P Skoleoppgaven ligger på gulvet og støver ned. Jeg har ikke hatt nok hjernekapasitet til å skrive siste delen, men tar det i morra :P I dag gidder jeg ingenting... Bare å hive på med nesespray og håpe på bedre tider.

Har sett på UDI sine hjemmesider om de JÆVLIGE reglene for familiegjenforening og oppholdstillatelse i Norge. Man må ha jobbet i minst et år og det året ha tjent 225 000 NOK, ellers kan man ikke søke. Så hvis man får seg en jobb, må man altså først jobbe i et år for å kunne søke... Dessuten vil 225 000 NOK tilsi full stilling, så det hadde ikke blitt mange Tyrkia-turene i løpet av et år. I tillegg er søknadsfristen opptil 14 måneder... Dvs at først må jeg flytte til en storby hvor jeg kan få meg 100% stilling, noe som tar tid... Og så må jeg jobbe i et år før Yilmaz kan søke og deretter vente i opptil 14 måneder på svar... Seriøst, er de folka helt skada eller? Hva tenker de når de setter seg ned og skriver disse kravene? Og det strammes inn år etter år... Så til slutt stoppes vel all innvandring til Norge. De eneste som får oppholde seg i landet er terrorister, nazisympatører og andre kriminelle, i tillegg til en del kvoteflyktninger som myndighetene har påtatt seg å ta i mot hvert år. Vi håper og ber om at Yilmaz kommer seg inn på en av skolene, aller helst her nord, og får studentvisum. Det er vår eneste sjanse til et normalt liv. Jeg leste også om at etter han får hatt en type oppholdstillatelse her over ni måneder kan han søke om familiegjenforening med meg mens han venter på svar i Norge :) Noen masterstudier har et år med norsk i forkant, så studietiden veksler fra to til tre år. I løpet av den tiden har jeg selvfølgelig blitt ferdig med utdannelsen og vi har giftet oss. Dette er den beste muligheten for oss. I dag har jeg sverget ovenfor Yilmaz at dersom han ikke får skoleplass, så tar jeg kofferten og flytter til Tyrkia, for godt. Ingen ville vel blitt særlig overrasket dersom jeg gjorde det, og nå har jeg lovet han det på tro og ære. Så om ni-ti måneder er vi sammen - for alltid. Så er det opp til myndighetene å velge hvor vi skal få lov til å dele dette livet.

Snufs...

Nys, host, hark, BLÆH... Kjenner at jeg er på vei rett inn i dette årets influensa. Gjett hvem som lever på nesespray og ser på temperaturmåleren og paracet som sin beste venn? :(( Har en sterk mistanke om hvem som har smittet meg *kremt* Jeg er et av de menneskene som blir syk bare man snakker om sykdom... Immunforsvaret mitt er ikke særlig sterkt, og i hektiske perioder som nå virker jeg som en magnet på alle slags basselusker. PERFEKT timing, siden jeg denne uka skulle slappe av hjemme og gjøre mye skolearbeid. I dag har jeg sittet med en skoleoppgave i TI timer!!! Stirret på skjermen, skrevet noe, slettet det, skrevet noe, slettet det atter en gang... Noen ganger har jeg vært fristet til å rive meg selv i håret. Hjernen min fungerer rett og slett ikke. Det er helt tett i hodet og øynene føles ut som om de skal sprette ut av skallen. Jeg har vondt i muskler og lymfekjertler, og hverken luktesansen eller smaksløkene mine er noe tess. Fikk til slutt skrevet ferdig den første oppgaven, så nå har jeg bare to igjen... Jippi :( Får skrive resten i morgen, for det er fullstendig overload i topplokket og ingenting fornuftig å hente.

Baby hadde sin siste arbeidsdag på flyplassen i dag, så nå er internshipet over :) Det tar visst læreren fem uker å lese igjennom rapporten hans, men han skulle prøve å prioritere den... Jeg håper da virkelig det, siden han egentlig skulle søke på skoler før jeg reiser dit. Søknaden på den ene skolen skal være inne før 1.nov, så jeg er spent på hva som skjer... Selvfølgelig må det alltid være et eller annet pes. Ingenting går smertefritt i livet til Elisabeth. Jeg lurer på hvilken satan det er som alltid fucker til for meg... Den dagen jeg finner'n er det over og ut! I begynnelsen så Yilmaz på det hele som en fleip, men nå tror han sterkt at jeg er preget av uhell. De merkeligste ting skjer, og som regel på én gang... Og når man tror at det ikke kan bli verre, så blir det jaggu meg det. Greit at jeg ler av det, men av og til er det utrolig frustrerende. Jeg må alltid jobbe tre ganger så hardt sammenlignet med de rundt meg... Jeg lurer på hvorfor det er slik. En dag får jeg vel svaret.

Til slutt må jeg si at Luftslottet som sprengtes var overraskende bra. De to første filmene var groteske, og jeg tvang meg igjennom dem... Likte dem ikke. Men den tredje filmen var bra. Mindre vold og brutalitet. Jeg skulle så ønske at den fjerde boka var ferdigskrevet og at det kom en fjerde film, slik at man fikk vite hva som skjedde videre... Men forfatteren kom seg dessverre aldri så langt.

I ettermiddag kom postmannen på døren med pakke til meg :) En stor eske fra GO123. Den slankekuren som jeg brukte i fjor og mistet masse masse kilo med. Jeg har ikke hatt råd til å kjøpe en ny rasjon, men nå har jeg altså gjort det... Så jeg starter i morgen. Blir spennende å se om det er like effektivt denne gangen ;) Anbefaler GO123 til alle som sliter med ekstra kilo. Jeg fikk metthetsfølelse etter hvert måltid, hadde aldri treg mage - GO123 består av fiber, fiber og atter fiber - og shakene smakte godt! Det gjorde meg ingenting å bare drikke i tre uker. Andre lignende kurer har aldri fungert på meg... Jeg klarer ikke én dag med kurer eller barer fra helsekostbutikken. GO123 har alt. Nå har det kommer barer også, så jeg er veldig spent på å prøve de nye produktene.

Link til nettsiden:

http://go123.no/

Miss you Baby...

Filmer

Det er ingen hemmelighet: Jeg ELSKER å se film. Aller helst grøss og skrekk, men den siste tiden har det vært dårlig utvalg i dvd-hylla... Har fått låne to komedier av ei venninne, pluss kjøpt en animasjonsfilm. Dermed har jeg sett tre filmer denne helgen ;) I kveld er det tid for den fjerde... Zombie-filmer er min favoritt, og om noen dager får jeg en riktig godbit i posten: Survival of the Dead. Romero er fantastisk; jeg elsker filmene hans... Dawn of the Dead var fabelaktig god! Survival of the Dead har ikke fått de beste kritikkene, så man må kanskje være et fan av Romero for å like den... Får se ;)

Helgens filmer:

Raising Helen: En kjedelig umorsom komedie med altfor tynn handling og for mange løse tråder...

Just Like Heaven: En søt og noe original komedie. Selv om jeg skjønte hvordan det hele kom til å ende  fem minutter ut i filmen, var dette en underholdende film å se på en fredagskveld :)

Ice Age 3: Meget skuffende oppfølger av en knallbra 1er og en ikke fullt så bra 2er. Denne filmen kunne jeg spart meg for... Forventningene var høye, så fallet ble derfor mer smertefullt... Filmen ble slått av etter halvspilt tid. Rollefigurene var kjedelige, upersonlige og uten gnisten de hadde i den første Istid-filmen. Denne filmen er tydeligvis kun for små barn. Dette er ikke en film vi store barn kan glede oss over. Skuffende :(

Kveldens film: Luftslottet som sprengtes. Filmatiseringen av Stig Larsson tredje bok om journalisten Mikael Blomkvist og den skrudde Lisbeth Salander. Gleder meg!

Jobb

I høst har det pågått en del ting som jeg ikke vil dele inne på bloggen. Mine nærmeste vet hva det dreier seg om... I alle fall var jeg på opplæring for å skulle jobbe med psykisk utviklingshemmede, men etter to opplæringsvakter fant jeg ut at det ikke var noe for meg. Synd, for de var virkelig fornøyde med meg og jeg fikk beskjed om at jeg kunne få jobbe 100% ekstravakter om jeg ville. I går ringte sjefen til meg angående vakter, og da sa jeg som sant var... Neste uke skal jeg på opplæring på et av byens andre sykehjem. Jeg gleder meg, og håper på det beste. Det er sykehjem jeg vil jobbe på. Storkoser meg med å jobbe med eldre mennesker :) De trengte mange folk der, så regner med å få en del ekstravakter... Vil ikke jobbe så mye, siden jeg studerer ved siden av. kanskje 2-3 dager i uka? Må ha tid til å komme igjennom pensum til eksamen, men samtidig trenger jeg nok praksis til å kunne ta den praktiske eksamenen kort tid etterpå :) Et pes når alt er så usikkert, men Yilmaz sa i går at han synes jeg er så rolig angående det hele... At han synes det er skummelt :P Hehe... Sant det, egentlig litt skummelt :P Jeg blir som regel fort deppa når livet går meg i mot, men nå er jeg tøff som bare det og har tatt avgjørelser jeg virkelig er stolt over! Klapper meg selv på skulderen :)

Yilmaz

Han er en fantastisk kjæreste og en enorm støtte for meg. De siste ukene har vært utrolig fine. Vi har virkelig fått liv i forholdet vårt igjen, til tross for avstanden. Jeg har vokst meg sterkere, og mye av det er takket være han. Han er forståelsesfull og så ufattelig POSITIV. Du får meg alltid til å le, Baby ;) Jeg har vært veldig sliten de siste månedene, og han har vært sjalu i tillegg til at han ikke har følt seg særlig elsket, siden jeg bare skyver han vekk... Jeg har alltid vært sånn, men nå har det endret seg. Vi har pratet åpent om ALT. Jeg kan fortelle alle mine tanker til han, og han går veldig langt for å vise forståelse for det jeg snakker om. Han er ikke sjalu som før, og det er utrolig deilig. Jeg vet jo hvorfor han har vært sånn, og at han var veldig redd for å miste meg... Det er ikke lett å innlede et nytt forhold når eksen har vært utro, og i dette tilfellet har vi begge opplevd det. Dere kan tenke dere hvordan det har vært å skulle stole på den andre halvdelen da... :) I tillegg er jeg født i krepsens tegn og er en typisk kreps! Jeg kryper inn i skallet mitt når livet blir vanskelig... Han derimot synes at livet er veldig greit stort sett hele tiden, og har i utgangspunktet lite forståelse for krepsens blandede følelsesliv :D Så jeg synes at han er flink! Og han viser hver dag at han elsker meg :) Jeg viser han også hver dag hvor høyt jeg elsker han :)

Utrolig at vi møttes på en slik måte i fjor... Vi har snakket mye om at det umulig kan være en tilfeldighet. Det er veldig mange faktorer som spiller inn og gjorde slik at vi møttes en augustdag i fjor... Plutselig kom han inn i rommet hvor jeg og min internettvenn satt :) De hadde akkurat kommet fra Ankara på ferie og skulle være i Alanya i seks dager. Internettvennen min hadde jeg chattet med i to år, og han hadde bestemt seg for å møte meg... Men jeg ba han om å ta med noen kompiser, så han TVANG Yilmaz og noen flere til å bli med... :D Yilmaz kom inn døra og sa ¨Yaniyorum¨ - ¨Jeg brenner¨ ... Rød i kinnene, svett og utrolig overlegen. Han sa ikke hei til meg, og jeg som alltid virker overlegen gadd ikke si hei til han... Men jeg husker ennå de første ordene han sa. DET må vel bety noe? Uansett hva som hender mellom oss, så er det ingen av oss som vil være uten vår andre halvdel... Ikke en eneste dag kan gå forbi uten at jeg MÅ snakke med han, se han på Skype og høre hvor mye han savner meg. Jeg elsker deg så utrolig mye, mer enn jeg noensinne har elsket før!!

Nå har han ordnet anbefalinger til han skal søke på skoler i Norge. Han har kommet fram til fem skoler, så det blir spennende å se hvor han kommer inn :) Jeg flytter selvfølgelig dit han kommer inn, uansett hvor i landet det måtte være. Faren ordner med pengene han trenger å vise, for å kunne få søknaden godkjent (nesten 90 000 NOK!!). Nå nærmer det seg med stormskritt, og etter han har sendt søknadene kommer det til å bli nervepirrende... Kommer han inn? Hva om han ikke kommer inn noe sted? Hva gjør jeg da? Jeg blir nervøs bare av å tenke på det... Han MÅ komme inn. Hvis ikke, blir det ufattelig mye stress for oss! Norge har blitt nesten umulig å flytte til... Reglene er så vanvittig strenge for den vanlige mannen i gata, men terrorister og mannfolk som utnytter kvinnfolk, de kan dem slippe inn... Og alle Thai-bertene som gifter seg med 60 år gamle menn uten å ha møtt dem i real life før bryllupet... Velkommen til Norge! Tidligere våpenhandlere og supportere av terrorisme driver familierestauranter i norske byer og håver inn tusenvis av kroner daglig... Som blir brukt til hva? (Nei, jeg mener ikke at alle som selger kebab i Norge er terrorister... Gidder ikke en diskusjon om emnet). Og vår største skam: Mullah Krekar. Verden ler av oss. Hva er galt med dette landet? Det finnes så mange mennesker som ikke fortjener å være her, mens de som virkelig kunne gjort stor nytte i samfunnet vårt ikke får komme inn i landet. Yilmaz skal bli sivilingeniør innenfor et emne hvor Norge virkelig trenger arbeidskraft. Han er en stor ressurs... Jeg håper at Norge kan se det og la han slippe inn uten problemer. Uff, nå ble jeg stresset igjen :)

Jeg elsker deg, Yilmaz'cim ;) Du er mitt alt. Min sjelevenn.

BACK AGAIN!!

Som dere kanskje har oppdaget ble bloggen min slettet for en stund tilbake...Jeg var drittlei, og årsaken til det var et visst menneske som ikke likte hva jeg skrev om her. Jeg orket ikke beskyldninger og løgner om hvordan jeg er spredt rundt på nettet. Først plaget det meg at noen kunne tro på det som ble skrevet, men nå går det greit. Når folk bare hører èn side av saken, så er det enklere å tro på bullshit... Og de få menneskene som aldri har møtt meg og dermed velger å tro på alt de hører, får tro akkurat hva de vil. ALLE som kjenner meg vet jo hvordan jeg er som person :) Og hvem som har rett og hvem som er heeeeelt på viddene... :) Utrolig hva dumme mennesker velger å tro på kun fordi de er så redde for å miste det de tror betyr noe i livet, og hva drama queens bråker om kun for at livene deres er så ufattelig patetiske. Det er så lett å si ¨hun er sjalu¨ eller ¨hun er syk i hodet sitt¨... Hahaha, veldig rart at jeg ALDRI har gjort noe for å vise at jeg er sjalu eller sinnsyk da!! Hvordan kan et sinnsykt menneske fungere i hverdagen, ha nære venner, et sosialt liv, en jobb og en fantastisk kjæreste? Dersom jeg hadde fortalt slike historier om andre mennesker, så hadde sikkert noen trodd på det også :)

 Jeg kommer sikkert til å være pissed off lenge, for jeg hater mygg som lager ekle lyder og er for små til å se med det blotte øye. De stikker, og stikkene klør, og jeg blir irritert!! Hadde tenkt å lage en annen blogg, men siden denne personen har funnet mine to tidligere blogger ville det vel vært nyttesløst å lage en tredje... Og hvorfor skal jeg la en mygg styre min avgjørelse om å ha en blogg? Det å ikke takle at jeg skriver sannheten, og videreformidler til mine venner hva jeg tenker og føler, og hva som skjer i livet mitt...er virkelig ikke mitt problem. Dette er MIN blogg, MITT liv... Og jeg skriver hva faen jeg vil!! Så får en viss person drite i å lese det jeg skriver, så slipper hun å lage så mye drama og skrive så mye løgner om hva jeg har sagt og gjort og blaaa blaaaa blaaaaaa.... Og sitt såkalte perfekte liv. Jeg har forsøkt å forklare, beskytte meg selv og få situasjonen til å roe seg, men det fungerer aldri... Alltid kommer et motangrep og beskyldninger som er helt sinnsyke... Det tar jo helt av, og masse folk blir inkludert i noe de ikke har noe med. Så jeg har lovet meg selv å ALDRI mer bry meg. Det er ingen vits i å føle seg såret av bullshit. Hva som skjer i denne personens liv har jeg INGENTING med... Jeg har hele tiden latt meg irritere av løgner som kommer ut, spesielt når det går så langt at MAMMA blir dratt inn... Beskyldninger om hvordan hun er, verdens snilleste mamma som aldri engang har flørtet med noen i Tyrkia. Aldri engang solet seg toppløs i Tyrkia. Aldri vært på disco eller bar i Tyrkia. Hun har ingenting å skamme seg over, i motsetning til veldig mange andre som tar helt av når de reiser på ferie... Plutselig blir hun beskyldt for noe hun ikke vet hva er av en bartender som jobbet på et hotell og ALDRI har møtt henne i real life!!!!!! Så jeg velger jo å tro at det bare er denne visse personen som har diktet opp alt... For hvorfor skulle en bartender som ikke vet at mamma eksisterer, plutselig snakke stygt om henne... Det kunne i såfall vært interessant å høre hva i all verden hun hadde gjort, siden hun aldri engang har vært på hotellet hvor han jobber. Likevel: I don't care... Det er latterlig. Alle vet at mamma er supersnill og god :) Jeg har virkelig vært heldig som fikk en mor som bryr seg så mye om oss barna, og har hjulpet oss alt hun kan. Hun ofrer alltid seg selv for at vi skal ha det bra. Takk, mamma :)

Endelig kan jeg reise til Alanya uten å bekymre meg for å møte på noen jeg ikke vil møte :) Jeg HATER mygg, men de fleste mygg forsvinner med litt myggspray ;) Thank God! Bare 23 dager igjen til Alanya :)) I går ble penthouset betalt, så nå er det bare å telle dager og glede seg :)

Hvorfor...

Jeg hadde skrevet et langt innlegg her, men nå har jeg slettet det... Fant ut at det rett og slett ikke var verdt det. I stedet legger jeg ut et bilde av verdens snilleste mamma. Takk for at du har støttet meg gjennom alt dette, mamma! Du fortjener alt det beste :)))

Glad i deg :))

Ny jobb

I dag var jeg til samtale igjen på det stedet jeg var innom i forrige uke. På fredag har jeg min første opplæringsvakt :) Det blir utrolig spennende! Jeg har mange tanker omkring dette. Det blir en helt ny erfaring for meg å jobbe med psykisk utviklingshemmede, siden jeg til nå har forholdt meg til eldre mennesker. Gleder meg! :)

Etter møtet var jeg på politistasjonen for å få attest på at jeg ikke er kriminell :P Så kom Lena og hentet meg, og vi var en tur på Kanebogensenteret. Koselig å se henne igjen og skravle. Det har ikke blitt til at man har møttes så ofte når jeg har vært i Tyrkia så lenge, men nå som jeg er hjemme på permanent basis blir det mye enklere å møtes. Før jobbet jeg fem-seks dager i uka, for å få nok til neste Tyrkia-tur og nok for to personer til å leve der i flere måneder... Hadde ikke akkurat noe veldig sosialt liv når jeg først var i Norge. Det er deilig å gå på skole, få stipend og nå begynne i ny jobb :)))) Måtte bare få sagt det èn gang til :))) Fikk også handlet litt småtteri på senteret, selv med lite penger... Jeg elsker shopping, men hvem gjør vel ikke det? ;)

Nå er det pizza time. Yummi!

Fuldans 2

Denne var enda styggere!! :P

http://fuldans.se/?v=sfagcagpqq

Digget det der asså :))

Fuldans

Hahaha, denne måtte jeg stjele fra Christine! :))

http://fuldans.se/?v=nfkbfiesnf

Klikk på linken og se ape-meg :P

Nilüfer - Cok uzaklarda

http://www.izlesene.com/video/amator-nilufer-cok-uzaklarda/667246

Dagens sang... Jeg har forsøkt å oversette :)

There is wind in the streets and love in my mind
At midnights, old rain
Singing silently, slowly
The one I missed is so far away now

Crazy and funny days, life was nice
Days passed with laughs
My hands can't reach, I can't touch
The one I missed is so far away now

He too has missed, my one
Felt so cold when I wasn't there

He's writing like that, in his last letter...

Lei...

Jeg er så lei... Av alt.

Hvorfor må alt føles så tungt? Å ikke vite er en grusom følelse. Engstelsen over hva som kommer til å skje er snart uutholdelig... Det gnager inni meg hele tiden... Livet mitt virker som det står helt stille. Jeg hater å alltid skulle vente på den tiden når alt skal bli ¨bra¨. Til syvende og sist skjer det ingenting... Kan ikke huske sist jeg hadde en god natts søvn... Og når jeg sover kommer marerittene :(( Nå er jeg lei av tankene. Det gjør VONDT, og jeg er lei av smerte!! Jeg etterlyser fortsatt den av-og på-knappen, anyone?

Hva skal til for å få fred i sinnet?

Live Free Or Die Hard

I kveld så jeg denne herlige actionfylte filmen med Bruce Willis for andre gang ;) Ingen kan vel nekte for at Bruce Willis er noe av det beste som har skjedd verdens store filmlerret, og selv om han nå begynner å dra på åra er han fortsatt like rask, smidig og rappkjeftet som før. Et must for Die Hard-fans!

Storkoste meg :)

Batman Begins

Vi så denne fantastiske filmen i kveld. Den var kanonbra! Batman Begins ble produsert i 2005, men jeg har av en eller annen grunn ikke fått meg til å se filmen før nå. Batman - The Dark Knight som ble utgitt i 2008 var elendig... Den får Batman til å framstå som en taper fra ende til annen, ikke i stand til å forsvare seg selv og med en totalt mangel på superhelt-stempelet som gjør Batman til noe annet enn ¨bare¨ et menneske. Jeg avskydde tolkningen i den filmen, så jeg var spent på den jeg skulle se i kveld...

Batman var akkurat like fantastisk som jeg husket han. Historien bak Batman var utrolig interessant, morsom, actionfylt og ikke minst: Batman var den store helten :))

Batman <3

Jippiiii :)

Jeg fikk 5 på min første innsendingsoppgave :)) Superfornøyd!! Og hun la ved kommentarer som gjør at jeg neste gang kan klare en 6-er ;) Visste lite fra før av hvordan læreren tenker når hun vurderer oppgaver, og hva jeg burde ha med... Dette gikk over all forventning!! :)))))

Changes...

Av og til er det godt med en forandring. Ganske lenge har jeg tenkt på at noe måtte endres på, men de som kjenner meg vet at jeg ofte kan tenke veldig mye, men gjøre lite... Alle tankene blir så mange, at jeg gir opp før jeg har begynt. Men nå var det virkelig på tide, for jeg følte at jeg holdt på å råtne opp! Har vært deprimert i lang tid, ikke hatt energi til å være en god kjæreste og i alle fall ingen god venn. Nå begynner derimot ting å skje...

Jeg hørte en sang Tual - Kasim for et par dager siden. Den hørte jeg mye på høsten 2007 før alt det vonde startet... Det var en utrolig merkelig følelse, for av og til når man hører en sang kommer det masse minner... Og med minnene kommer følelser. Jeg ante ikke at jeg var så lykkelig den gangen før livet mitt ble fucket opp. Før jeg møtte han. Jeg flyttet til Tyrkia i oktober 2007, og denne sangen fikk jeg overført på mobilen via en venn av meg. Det var den gangen jeg var supersosial, røyket vannpipe på Ali Baba med Lise og generelt hang masse med Lise :P Hvor det største problemet var hvilken sololje som funket best og om bassenget var varmt nok... Alt var nytt og spennende. Nye lukter, nye smaker, nye mennesker. Jeg hadde egentlig fått meg både leilighet og skoleplass i Norge den sommeren, og skulle bare på en kort ferietur til Alanya før jeg skulle sette i gang med å male leiligheten og få alt i gang. Så møtte jeg han, mannen som gjorde meg til det mennesket jeg er i dag. Mannen som ødela meg. Det er sykt å tenke på hvor blind jeg var... Jeg trodde på alt han sa, stolte blindt på han og ikke minst gjorde jeg alt han ønsket... De små kranglene utviklet seg, han ble mer og mer aggressiv og voldelig, og uten at jeg visste det ga jeg opp så mye av meg selv at jeg til slutt var ¨ingenting¨. Men jeg trodde at alt kom til å bli bra når vi giftet oss og han kom til Norge... Jeg jobbet SÅ hardt for oss, og beskyttet han hver gang noen kom med negative kommentarer... Helt til bomben plutselig slo ned en dag og jeg skjønte at alt var en eneste stor løgn. Og til og med da tok jeg han tilbake. Det jeg fortsatt ikke forstår er hvordan et menneske kan gråte så mange tårer, si så mange fine ord, gi så mange fine gaver, virke så snill og så god og være et monster på innsiden... Jeg har aldri savnet han. Jeg elsker han ikke. Kjærligheten døde for lenge, lenge siden. Men jeg sliter. Det er så tungt og så vanskelig. Jeg synes så synd på Yilmaz til tider, for han vet at jeg har traumer i fortiden. Han vet alt om hva som hendte, og jeg vet at han er drittlei av å høre på meg... Men han støtter meg likevel. Problemet vårt har vært at jeg har skjøvet han vekk :(( Etterhvert som vi har kommet nærmere og nærmere hverandre, så har jeg trukket meg mer og mer vekk. Jeg er redd for å elske. Redd for å binde meg. Redd for kjærligheten. Redd for å gi av meg selv, og plutselig sitte der igjen som en idiot og spørre meg selv ¨hvordan kunne jeg være så dum??¨ Det er kjempetungt å ha ofret alt èn gang før, og så skulle ofre alt èn gang til. Jeg har sagt til han at jeg aldri kommer til å gjøre de tingene for han som jeg gjorde for han andre... Jeg var som en slave. Laget frokost til han, gikk med lunsj til han på jobben, baket kake til han, hadde middagen klar hver dag han kom hjem fra jobb. Det første året hjalp han meg med å vaske i leiligheten. Jeg lærte han å støvsuge og vaske klær, for han kunne INGENTING. Han kunne ikke spise med kniv og gaffel. Jeg måtte lære han det, for i Adana spiste de fra golvet med hendene... På slutten sto han bare og kjeftet på meg, og sa at jeg måtte love han at han aldri mer skulle vaske noe i leiligheten, for han var ingen kjerring. Kun damer skulle vaske, ikke menn. Han ville ikke engang gå ut på balkongen og henge opp vått tøy, for da kom ALLE til å flire av han. Dersom jeg gikk og la meg før han, så kom han og kjeftet på meg... For vi måtte legge oss samtidig hver kveld. Når jeg var syk, så kjeftet han på meg ¨you are allllllllways sickkkkkk, go and diiiiiie, I don't caaaaaare, ohhhhh pooooooooooor bitchhhhhhh¨.... Slik snakket han til meg, da han tidligere hadde gått på apotek og kjøpt medisiner til meg, vært bekymret når jeg hadde vondt i halsen og vært så søt bare jeg var litt tett i nesa... Etterhvert fikk jeg ikke gå ut, så jeg satt hjemme hver eneste dag. Han hatet alle vennene mine. Ingen var bra nok. Han likte ikke det jeg likte av filmer og musikk. Han hadde INGEN humor. Jeg flirte ALDRI av han. han lo som en liten drittunge av tiss-og bæsjhumor. Jeg ville kaste opp av han. Han pratet om historie og krig, om hvor fantastisk tyrkerne hadde vært og hvor mye han hatet Europa og alle oss hvite mennesker som hadde vært helt grusomme. Det var liksom min feil... Det som fikk meg til å avslutte forholdet vårt, var da vi kom til Norge og jeg hadde brukt nesten 100 000 NOK på han... Jeg koste med katten min som jeg ikke hadde sett på mange måneder. Da ble han sjalu og ba meg kaste katten ut, for ellers skulle han slå den i hjel med stein!!!!!!!!!!!!! Han skulle drepe katten min... Jeg var i sjokk og sa at dette var en del av familien min. Han kunne ikke snakke sånn om en katt!!!!! Han mente at det var bare en katt (les tidligere blogg-innlegg). Jeg sa ¨tro hvis jeg hadde sagt noe sånt om moren din?¨ Da fikk jeg høre i flere uker om at jeg hadde kalt moren hans for et dyr... Når vi skulle spise kyllingpølser i brød og jeg sa ¨du burde prøve rekesalat. Det er kjempegodt på pølser¨, så skulle han pakke sakene sine og dra... For jeg hadde ¨tvingt¨ han til å spise rekesalat. Han likte vennene mine kjempegodt. Vi var i kirken, vi besøkte historisk museum, han lærte seg å gå på ski, vi feiret mammas 60-årsdag med broren min og barna, vi var på kino, vi shoppet klær til han, var på fest med vennene mine, var ute på byen... Ja, vi gjorde alt vi kunne i løpet av èn måned. Men når han kom til Tyrkia sa han at hele familien min var shit, vennene mine var falske, alt var shit... Og så sa han ¨neste gang jeg kommer til Norge skal du ha betalt leilighet for oss¨. Han mente at han skulle komme hit igjen etter sesongen i oktober 2009. Han sa til broren min at han ville gifte seg med meg da, og være med oss i julen 2009. Grensen var nådd når han snakket stygt om alle menneskene som hadde vært snille mot han... Jeg ble så skuffet. I flere uker sendte han sms og forsøkte å gjøre det bra igjen. Siste positive sms-en var etter Eurovision, da Norge vant (Takk, Alexander Rybak). Etter det skreiv han at broren var i fengsel igjen... Jeg orket ikke å svare. Hva faen skulle jeg si?? Han sendte flere meldinger uten at jeg svarte, helt til jeg fikk sms om hvor egoistisk jeg var som ikke brydde meg om han... Så fikk jeg melding om at han hadde sett en av sine flørter utenfor jobben sin, at hun hadde logo med et reiseselskap på skjorten sin. At jeg hadde rett, hun var der... Liksom en trussel. Jeg skreiv at han bare skulle ta henne, og da skreiv han om at han hatet henne og bare ville gjøre meg sjalu. Men som vi alle vet var jo ikke det sant... Og i ettertid skreiv han til meg at jeg var syk i hodet som TRODDE at han var med henne, for han hadde ingen kontakt med henne. Når jeg kom til jobben hans for å hente tingene mine forsøkte han å prate med meg. han sa at vi kunne møtes og ¨ordne opp¨. Jeg sa at jeg ville ha forlovelsesringen tilbake, og så gikk jeg. Jeg svarte ikke... Hva var det å svare når jeg visste at han var med henne... Tenk å være så frekk å tro at jeg ville være sammen med han etter at han hadde vært og kost seg med andre damer... I tillegg fikk jeg vite av en kollega av han at han hadde røyket marihuana hele vinteren før jeg kom tilbake (nyttårsaften 08/09). Skulle jeg liksom være sammen med en slik taper? Han haaaatet jo narkotika, og så dreiv han og røyket marihuana med andre som jobber på et turisthotell? Nei takk... Jeg fikk èn sms etter dette som jeg ikke svarte på, og etter dette ble det stille helt til mamma sendte han sms og lurte på om han jobbet på samme stedet... Årsaken var at en slektning av meg og hennes venner bodde på dette hotellet, og de inviterte meg på middag. Jeg sa at jeg ikke ville møte dem der, siden han jobbet der... Men de sa at de ikke kunne se han. Mamma sendte da sms uten at jeg visste noe, og han skreiv at han jobbet i Konakli nå. Så ble det helvete i etterkant uten at jeg orker å fortelle... Han kom til et annet hotell hvor jeg og venninnen min satt og spiste frokost. Så skreiv han sms til mamma at han ønsket meg og en annen lykke til (en som jobbet på hotellet hvor vi spiste frokost). Hvorfor brydde han seg om hvem jeg pratet med... I alle fall ble det mye bråk, men jeg brydde meg ikke mye. I Alanya var det fart og spenning hele tiden, og man hadde ikke tid til å sette seg ned og tenke så mye - aller minst bekymre seg. Jeg hater meg selv for at jeg var så blind... Det er det jeg sliter med; å tilgi meg selv for å noensinne ha vært med han. Jeg tok han inn i mitt hjem, ga han alt jeg hadde, og mens jeg var på jobb og han var sammen med mamma, satt han og skreiv e-post til en annen jente... Han sa liksom at alt var galt med meg, alt var min feil, jeg måtte si unnskyld når han gjorde noe galt. Han behandlet meg som dritt... Når jeg gjorde det slutt (sikkert 5-6 ganger på to år), så gråt han, vasket leiligheten, sa at han elsket bare meg og ingen andre, han sa at han skulle ta livet sitt dersom jeg ikke tok han tilbake. Han sa at ALT skulle bli bra igjen, at han skulle forandre seg... Og jeg trodde på han :(( Han snakket ikke til meg på tre dager fordi vi ikke hadde tyrkiske tv-kanaler på tv-en vår i Norge. Skulle jeg kjeftet på han i Adana fordi moren og faren ikke hadde ordnet norske tv-kanaler til meg?! De hadde ikke toalett, ikke dusj, jeg pusset tennene mine med en slange til å spyle hullet i golvet med... De hadde ikke maling på veggene, ikke mat på bordet og broren hans satt i fengsel fordi foreldrene trengte kjæresten til å jobbe i Alanya og sende penger til dem. Broren hans var mindreårig og ble sendt i ungdomsfengsel. Eks-en min ville vært gammel når han slapp ut av fengsel dersom han hadde blitt dømt. Han sto for retten vinteren 2008, for familien til den drepte var til stede når eks-en min hadde drept han. Jeg var der under rettssakene som foregikk, hørte på vitnemålet hans hjemme når han øvet seg, leste papirene og fikk høre hva advokaten sa... Om hvordan han skulle fortelle at han hadde vært i byen for å ordne seg jobb, og i mellomtiden hadde broren kommet hjem med blod på skjorten fordi han hadde drept naboen med kniv. Sykt, hæ... Og det var først etter å ha bodd sammen i et år at han fortalte meg for første gang at han hadde drept en mann. Han var kjempefull, og dagen etterpå angret han for at han hadde fortalt meg det. Han hadde hele tiden snakket om at han var så flau over hva broren hadde gjort... Så viste det seg at broren har sittet uskyldig i fengsel i flere år pga noe kjæresten min hadde gjort. Og i Norge sa han plutselig at han skulle få broren til å komme til Alanya og at han kunne sove i leiligheten vår av og til (sommeren 2009). Jeg sa at jeg ikke ville at han skulle være mye hos oss på grunn av han har sittet flere år i fengsel, og i følge eks-en min var blitt voldelig og ustabil fordi han hadde hatt det så grusomt i fengselet. Han ble rasende, for han elsket broren sin osv osv. Hva hendte med at han var flau over broren? Han sa at han var nødt til å hjelpe han med jobb, men bare to måneder tidligere sa han til meg at han ALDRI ville at broren skulle komme til Alanya, for det ville bare by på problemer. Så sa han igjen at det var broren som var morder, ikke han... Hadde han glemt det han fortalte meg året før? Eller trodde han at jeg var så dum at jeg ikke husket eller forsto? Da sa jeg at jeg ikke ville ha en morder i leiligheten, og da ble han enda mer sint og sa at han hadde lovet foreldrene det... Og at han skulle begynne å betale for oss, siden jeg hadde betalt for oss i to år!! For når broren begynte å jobbe, kunne eks-en min beholde penger selv også... Ikke bare sende hjem alle pengene. Han prøvde liksom å prate seg ut av emnet, men altså: Hvem glemmer at kjæresten forteller at han har drept noen? Og hvilken idiot var jeg som ble hos han???????????? Det var en venninne som spurte meg før rettssaken ¨tror du at han har gjort det¨ og nei nei, selvfølgelig trodde jeg ikke det... Min kjæreste ville aldri ha gjort noe sånt. Jeg bodde med et menneske som drepte naboen sin i kaldt blod. Akkurat som i en film... Han tok kvelertak på meg inne på badet, så jeg ikke fikk puste... Og når jeg tenker tilbake nå, så var jeg heldig at jeg aldri gjorde han sint nok. Tro hva som kunne skjedd :(( I begynnelsen var alt bra, og når vi ikke tilbrakte mye tid sammen, så virket han alltid snill og god. Han gråt mye, var veldig følsom, og han sa og gjorde de tingene jeg trengte... Men så bodde vi sammen og vi så hverandre hver eneste dag, hele tiden... Og forandringen i personligheten hans skjedde så gradvis at jeg ikke merket den. ALLE vennene mine. Merk deg: ALLE, ba meg om å komme meg vekk. De sa ¨du MÅ jo gjøre det slutt med han! Du kan jo ikke være med en sånn drittsekk!! Han er ikke normal!!¨ Men neida, jeg forsvarte han... Vi hadde en spesiell kjærlighet. Han elsket meg. Og hver gang jeg trodde at han løy, så hadde han alltid en forklaring, og så ble han veldig sint og pratet mye stygt om de som hadde sagt noe... F.eks kollegaer eller andre turistjenter. For eksempel om en av mange jenter han var utro med sa han ¨I'm gonna contact with her, ask her to come to Turkey and then I'm gonna fucking kill her!!¨ Jada, jeg ser det... Nå bor han sammen med henne. Og hun sier, tror og mener akkurat de samme tingene som jeg sa. Så tror hun at jeg er sjalu og ønsker at jeg var der hun er nå... Hun forstår ingenting. Det forbauser meg ikke at han klarer å holde seg i maska, siden de ikke bruker mye tid sammen og han har frihet til å gjøre hva han vil... Han var kjempeflink til å fortelle meg at han var hjemme i sengen sin og savnet meg, når han egentlig var et helt annet sted. Tyrkere er flinke til sånt. Etter hva jeg har skjønt er jeg ikke den eneste som har blitt lurt trill rundt... Ingen har grunn til å tro at de er så spesiell at den 1% av snille tyrkere som bor på turiststeder falt for akkurat dem. Og når noen er utro og baserer et helt forhold på en stor løgn, og behandler sine tidligere damer som dritt, hvorfor tror da noen at de kommer til å bli behandlet annerledes? Fordi de er så utrolig spesielle? Fordi han elsket akkurat henne, selv om han sier det samme til alle han har møtt? Nei, jenter... Hvorfor er vi så blinde?? Hva skjer i hjernen vår den dagen vi møter en tyrker som tar oss med storm og vi blindt tror på alt som blir sagt? Og når noen prøver å fortelle oss noe annet, så har vi tusen unnskyldninger fordi vi sammenligner dem med gutta våre hjemme og tror at ¨de kan ikke gråte og lyve oss opp i ansiktet¨... Sannheten er at Alanya ikke er Norge, eller Skandinavia, eller Europa... Og ja, det er utro drittsekker her også. Men Alanya tiltrekker seg en spesiell type mennesker (med unntak). Jeg er utrolig takknemlig for at jeg lærte sannheten før jeg gjorde det som ville blitt mitt livs største tabbe...

Jeg er så takknemlig for at jeg møtte Yilmaz, og vi har mange ganger snakket om at det måtte være skjebnen. Han har hjulpet meg så sykt mye. Han har fått meg til å akseptere at det som skjedde ikke var min feil. Jeg har forstått at enkelte mennesker er onde. Slik er det bare... Og man kan ikke forandre ondskap. Det som skjedde, det skjedde... Men det er så vanskelig å legge det bak seg. ALDRI ville jeg vært i den situasjonen igjen!!!!!!!! ALDRI!!!!!!!!!!!!!!!!! Jeg er nødt til å oppleve trygghet og stabilitet igjen, og jeg er nødt til å forstå at ikke alle menn er utro, voldelige psykopater.

Yilmaz, takk vennen for alt du er for meg. Du prøver så hardt for å ordne alt, slik at du kan komme hit på skole og bo sammen med meg. Du er så sterk, alt er så enkelt for deg. Jeg er ikke flink, slik som deg, men jeg forsøker...

I går meldte jeg meg som vikar i boliger for psykisk utviklingshemmede. Utdannelsen jeg tar nå går ikke kun på eldreomsorg, men omhandler også psykisk og fysisk handikap. Jeg har jobbet på det samme sykehjemmet i fem år og kjenner at jeg trenger forandring. På onsdag skal jeg i et møte, og så får jeg vite angående opplæringsvakter. Jeg håper at jeg får jobb der, for det hadde vært kjempespennende og lærerikt.

Jeg leverte også min første oppgave i går. Skolen går kjempebra. Jeg har vært flink til å lese fem dager i uka, og føler at jeg lærer mye. Om åtte/ni måneder er eksamen... Og da har jeg kun den praktiske eksamenen igjen. Det er den jeg gruer meg mest for, siden jeg hater muntlige greier. Men før den tid har forhåpentligvis Yilmaz kommet hit og er her for å støtte meg :)

Så har jeg blitt brunette igjen :) Farget håret gyldenbrunt, og nå gidder jeg ikke å bli blond igjen. Blondt var fint på videregående, men ikke nå... Jeg prøvde meg som blondine igjen etter å ha blitt sammen med Yilmaz, for han syntes jeg var så fin på bildene som blond. MEN jeg trives best med mørkt hår. Det er ¨meg¨. Skal legge ut et bilde snart ;)

Natalie har nå fylt 1 år - Gratulerer Lena og Renè ;)) Utrolig hvor fort tiden har gått!

Har fått klærne jeg bestilte på nettet. Masse stilig fra H&M :)) Jeg ELSKER salg!! Og så blir det alltid noe som ikke er på salg, men det snakker vi ikke om :P

Ellers er det i dag 41 dager igjen til Alanya-tur. Jippi!!! Yilmaz kommer med flyet fra Ankara, så vi møtes på flyplassen og reiser sammen til leiligheten. Det blir deilig å se han med èn gang, og slippe å ta den laaange bussturen innover til Alanya helt alene. Vi skal kjøpe sete i en minibuss, så vi slipper stress. Jeg betalte 400 NOK for billetten direkte her ifra :D Haha, vilt bra eller hva...

Omg, for en lang post. Jeg hadde masse på hjertet som jeg var nødt til å få ut... Alt i alt var poenget at jeg har fått gjort masse de siste dagene. Ting går framover. Jeg står ikke stille med alle tankene. Det er godt med litt action og forandringer...

Tual - Kasim:

http://www.izlesene.com/video/muzik-tual-yine-aylardan-kasim/401460

Takk for at du fikk meg til å huske at det var et liv verdt å leve før sorgen... Et liv med latter, framtidshåp, glede... Det er fortsatt en framtid, og denne kan bli bedre enn fortiden. Fortiden får man aldri tilbake, men framtiden skal vi bygge sammen.

Y+E