Orker ikke mer

Det er stille på bloggen min for tiden, men what to do? Dagene går til å tørke tårer og tenke gjennom alt pisset som skjer i livet mitt, hvor fuckings mye jeg hater å eksistere og hvilken HELVETES dårlig karma jeg har. Skal spare dere for side opp og side med med I-hate-my-life-greier, for det er ikke så mye å si. Skjønner at dere ikke gidder å kommentere mer. Ok, faren min er savnet. Saken etterforskes. Jeg trenger en pappa, men han han er alkoholisert og fullstendig på viddene, kanskje død. Jeg trenger en mamma, men hun føler at hun har gjort mer enn nok for meg, så når jeg sitter alene her og virkelig trenger noen, så har jeg ingen foreldre. Jeg trenger en venn å prate med... Ikke ¨vi snakkes i morgen¨ og så ringer du aldri-venner. For de har jeg mange av. Alt som skjer i livet mitt nå burde kunne deles med noen. Men jeg har ingen å snakke med. Yilmaz har såvidt tid til å kysse meg på pannen før han løper ut døra, til skole eller til jobb. Han grynter ¨mh!¨ over leksene dersom jeg snakker til han, eller leser teite reklameblader mens jeg forsøker å forklare hva som skjer. INGEN HØRER MEG. Jeg skriker ut for meg selv, men det eneste jeg hører tilbake er ekko i veggene. Jeg sitter her dag ut og dag inn, og råtner opp. Fullstendig fuckings alene. Og alle har det så travelt med sine egne liv at ingen hadde merket det dersom jeg sluttet å eksistere. Hvor lang tid hadde det gått før noen hadde tenkt ¨hva skjedde med henne?¨ Jeg har regnet på det mange ganger, og særlig i det siste med mer enn nok tid å tenke, har jeg trukket flere negative slutninger.

Jeg orker ikke mer. Det er nok nå. Jeg har holdt fast i livet altfor lenge. Det er ikke mer for meg å gjøre her. Tårene renner når jeg skriver dette. Jeg gråter hver eneste dag. Skulle tro at man kom til et punkt hvor man ikke hadde flere tårer igjen, men sånn funker det ikke når man er deprimert. Ikke trist, ikke lei seg, ikke ulykkelig i noen timer eller dager. DEPRESJON i fase tre er gjennomført sorg og manglende evne til å glede seg over noe som helst. Jeg ble definert som fase tre i fjor høst, og nå først skal jeg få hjelp. I morgen har jeg time hos psykolog, og psykiatrisk team kommer og henter meg, pluss bringer meg tilbake til leiligheten. Ellers hadde jeg aldri i livet dukket opp til den timen. Psykologen sa til og med at hun kunne komme hjem til meg, men det ønsket jeg ikke. Jeg har panikkangst i dag. Har såvidt sovet, klarer ikke å spise, pulsen raser, hjertet dunker så hardt at jeg kjenner det i hodet. Jeg strever med å puste normalt, og jeg gråter konstant. Hvis jeg bare hadde EN person som kunne holdt hånden min og sagt at det kom til å gå bra. EN person som ble med meg på sykehuset i morgen. Men jeg har ingen. Og de få som vet at jeg skal på sykehuset er de som leser denne bloggen... Ingen av vennene mine vet at faren min er savnet engang. Jeg klarer ikke lenger å fortelle noe. Holder alt inni meg. Føler ikke at noen bryr seg. Jeg vet ikke engang om jeg HAR venner. Det er så lenge siden jeg levde at jeg ikke vet hva som befinner seg utenfor disse fire veggene.

Det er nok nå... Jeg gir opp.