Å konfrontere angsten

Det er nettopp dette kognitiv terapi går ut på, og en slik behandling jeg ble henvist til i høst. Ikke ved å presse seg selv hardt, men å ta små skritt inntil man når målet. Vel, nå har jeg hatt èn time hos psykolog, og selv om vi pratet veldig generelt, så var det likevel en del ting rundt situasjonen som gjorde at jeg måtte noen, for meg, store skritt. For eksempel måtte jeg stelle meg og se litt ordentlig ut, og det klarte jeg. Så måtte jeg gå ut døra alene og vente på å bli hentet mens mange mennesker gikk forbi meg. Deretter satt jeg i bilen med ei fremmed dame, besøkte et fremmed lokale og møtte en fremmed psykolog. Alle sansene var åpne, og bare det å kjenne snøen mot ansiktet igjen gjorde inntrykk på meg. Jeg husker ikke sist jeg var utenfor døra, annet enn å ta meg en røyk. Og da går jeg kun ut på balkongen, ikke direkte ut. Og hvis noen mot formodning skulle komme gående i gangen mens jeg er på vei ut, så venter jeg til de har gått før jeg stikker hodet ut...

Yilmaz var inne på badet mens jeg dusjet. Det er den eneste måten jeg klarer å få dusjet på, ellers bryter jeg sammen i gråt på badegulvet. Han gir meg styrken jeg trenger. Jeg la fram klærne jeg skulle ha på meg, slik at alt var klart, ellers kom jeg til å få panikk fordi jeg ikke hadde noe å ha på meg. Er vel ei bukse som passer meg nå som ikke er joggebukse eller tights. Jeg trodde at den kom til å bli trang, men i stedet hadde den blitt så stor at den bokstavelig talt gled av meg!! Vet at jeg har spist lite i det siste, men trodde ikke at jeg hadde gått så mye ned i vekt. Jeg fikk i alle fall ordnet meg og tatt på meg noe sminke, noe jeg ikke har brukt på altfor lenge. Mens jeg sto og ventet på å bli hentet, så skalv jeg i beina. Yilmaz hadde sett på meg fra vinduet, og sa at han syntes så synd i meg. Jeg hadde sett så liten ut der jeg sto, så alle andre veier enn på menneskene rundt meg, og så livredd ut. Han hadde så lyst til å holde rundt meg og trøste, men på en måte var det bra at han ikke var der. Jeg var nødt til å gjøre dette uten han. Han sa at han kom til å skulke skolen og bli med meg til psykologen hvis jeg ønsket det, men jeg ville ikke at han skulle få problemer kun for å hjelpe meg.

Når jeg kom hjem var jeg sliten, men jeg hadde trodd at jeg kom til å føle meg mye verre enn hva jeg faktisk gjorde. I går når jeg var alene gikk jeg først ned og hentet posten. Det hadde kommet noen brev fra legen og fra sykehuset, men jeg hadde ingen intensjoner om å hente de selv. Yilmaz henter alltid posten... Men jeg pratet i telefonen med mamma, og gikk selv ned å hentet den. For meg var dette en stor bragd. Etterpå tok jeg søpla og gikk ut med den også. For bare en uke siden satt jeg i en forferdelig søppelstank hele dagen fordi jeg var så redd for å gå ut døra. Vi hadde laget noe kjøtt dagen før, og det stanket skikkelig fælt. Men jeg satt her og gråt, torte ikke å gjøre noe med det. Yilmaz kom hjem fra jobb og så forskrekket på meg. Han ble så lei seg, og det var akkurat som om det gikk opp et lys for han, at han skjønte hvor ille situasjonen egentlig var. Jeg ¨valgte¨ å sitte inne i leiligheten med råtten søppel i stedet for å gå ut døra og hive den i søppeldunken utenfor. I går kastet jeg søpla ALENE for første gang siden vi flyttet hit (i august i fjor)... Etterpå småryddet jeg i leiligheten, tørket litt støv og laget en god middag til Yilmaz kom hjem fra jobb.

I dag er jeg veldig sliten. Laget middag til oss før Y gikk til jobben, men nå skal jeg hvile ut med boka mi. Jeg er stolt over meg selv, og jeg SER hvor mye EN dag med terapi kan hjelpe. Regner med at det kommer mange flere tunge dager, men nå har jeg i alle fall en dag i uka hvor jeg er nødt til å utfordre meg selv ved å ordne meg, se fremmede mennesker og oppleve noe annet enn bare leiligheten. Og det påvirker meg til å klare andre ting i hverdagen, slik som i går.

Jeg har ikke delt detaljene med dere før fordi det føles nedverdigende, men en alvorlig depresjon er ikke bare at man stenger seg inne i noen uker, gråter og har det kjipt. Man klarer ikke å ta vare på seg selv i det hele tatt... Dersom jeg ikke hadde Yilmaz til å hjelpe meg vet jeg ikke hvor jeg hadde vært i dag. Det var aldri meningen at det skulle bli sånn, at jeg skulle bryte sammen når han  kom til Norge. Men jeg har kjempet så lenge, pushet meg selv videre og vært ¨sterk¨, at det plutselig ikke var mer igjen å hente. Psykologen sa at alle mennesker trenger et mål for å leve. Og dersom man har så høye forventninger til målet, og det går i oppfyllelse, så kan det føles som et nederlag. Dersom man da ikke har flere mål, så har man heller ingen grunn for å stå opp om morgenen. Så en av de tingene vi skal finne ut av er hva som kan bli mitt nye mål... Yilmaz var målet mitt. Livet vårt i Norge var min store drøm. Men når han kom hit, så hadde jeg liksom ikke flere mål... Og plutselig kjente jeg at jeg faktisk ikke hadde flere krefter igjen. Psykologen sa også at slik hun opplevde meg, hadde jeg vært en veldig aktiv person før Y kom hit. Jeg har aldri sett på meg som aktiv, men det er jo faktisk sant... Jeg jobbet 100% når jeg var hjemme i Norge, kjempet for å få flest mulig ekstravakter. Jeg hadde til tider veldig tunge dager på jobb, slet meg ut til det siste mens jeg planla neste Tyrkia-tur. Alt handlet om neste sesongs klær, sko, smykker, parfyme og sminke. Jeg hadde masse penger og shoppet alt jeg ønsket meg. I Tyrkia fant vi på noe hver dag, og dersom vi var inne en kveld ble jeg rastløs og klaget over at vi ikke hadde gjort noooooe den dagen. Jeg rakk å besøke Egypt og Marokko også, har reist 44-45 ganger til Tyrkia, reist rundt halve landet, gått på skole og tatt eksamener i Norge og samtidig klart å være en venn, kjæreste og datter. Plutselig bare satt jeg der... Psykologen så veldig klart forskjellen fra den Elisabeth jeg var da til den Elisabeth som depresjonen har overtak på. Dette er Elisabeth som såvidt klarer å pusse tennene en gang i uka, og helst skulle ha tilbrakt 24 timer sovende i senga. Ikke fordi jeg ønsker at det skal være slik, for ingen hater dette livet mer enn hva jeg selv gjør, men fordi jeg ikke er i stand til å gjøre noe annet.

Jeg håper at dette er begynnelsen på veien tilbake til livet. Men jeg ser selv at jeg rett og slett ble utbrent av livet jeg levde. Jeg skulle ha tatt det roligere. Alle signalene var der, men jeg lyttet ikke til meg selv. Bare pushet og pushet til jeg sluttet å eksistere.

LYTT til deg selv, til kropp og sinn, kjenn når grensen er nådd, ikke la det gå så langt som det gjorde med meg! Det er lov å gi avkall på noe og ikke kjøre seg selv så hardt. En eller annen gang kommer det til å si stopp for noen andre. Og man kommer til å stå helt alene om å kjempe seg tilbake til den man en gang var... Jeg har innsett at jeg ikke er den eneste, og at dette ikke skjedde med meg fordi jeg er spesielt svak som menneske! Dersom du ønsker å lese om en profilert person som har gått igjennom noe av det samme, så klikk deg inn på denne artikkelen: http://www.tv2.no/underholdning/gkn/tidligere-tv-2vaerdame-jeg-sto-overfor-valget-om-jeg-oensket-aa-leve-eller-ei-3733480.html De fleste i Norge vet nok hvem hun er. Jeg er ikke lenger skamfull over det som hendte med meg, men kjenner at jeg begynner å akseptere at det kan skje ¨den beste¨.

Etter all motgangen de siste årene, som toppet seg med det min framtidige ektemann og hans nåværende kjæreste gjorde mot meg i 2008, var det dømt til å skje. Jeg skulle ha stoppet opp den gangen, snakket om det og tatt en pause i jobben. Men i stedet bet jeg tennene sammen og tenkte ¨hun skal faen ikke få vinne!¨ Jeg gikk tilbake til han etter at han lå med ei jente på stranden fire uker før vi skulle gifte oss. Venner og familie var invitert, alt var klart til at vi skulle begynne vår framtid. Plutselig en dag får jeg e-post fra ei som påsto at hun hadde forlovede i Australia og at hun var gravid med min framtidige mann. Hun visste om meg, men brydde seg ikke. Hun skrev side opp og side ned om at han hadde andre damer og at jeg ikke burde være sammen med han. Hun kontaktet han og skrev kjærlighetserklæringer om han og deres ufødte barn som den gang bare var en fantasihistorie. Jeg fikk poster fra falske Facebook-profiler om at hun hadde forsøkt å ta selvmord i Alanya pga han osv. De ble på mystisk vis borte når jeg truet med å anmelde henne. Etterpå holdt hun i månedsvis på å kontakte han og kontakte meg, og skrive stygt om meg i bloggen sin. Hun ville framstille meg som bitter og syk i hodet. Ironisk med tanke på hvor langt hun gikk for å ødelegge mitt liv. Han sa at han hatet henne og at han skulle drepe henne dersom han så henne igjen. Han ville ikke høre navnet hennes, og ble rasende på meg hver gang jeg tvilte på han.

Nå bor han sammen med henne og de har fått barn sammen. Selv om han tryglet og ba meg om å komme tilbake, gråt i timevis over telefonen, sa at han kom til å dø uten meg, så gikk han tilbake til henne når han innså at jeg hadde gjort det slutt for alltid. Jeg elsket han, men valgte å forlate han, og den dag i dag er det noe jeg er utrolig stolt over. Han sendte melding til meg etterpå, men jeg svarte ikke. Og jeg gjorde alt jeg kunne for å unngå han. Forsøkte aldri å ta kontakt. Det at han gikk til henne etterpå beviser jo hvilket menneske han er, at det var uansett for han hvem han var sammen med, og hvilken moral han har som lar ei jente ødelegge meg sånn, og etterpå går tilbake til henne. Alt det der med ¨jeg angrer, det skal aldri skje igjen¨ må dere aldri tro på...

Når jeg ropte til han ¨why did u do it!!!! Why!!!!¨ og dyttet til han, så slo han meg så jævlig at jeg bristet nesebeinet og hadde et blåøye når mamma kom nedover på besøk. Og hva gjorde jeg? Jeg tryglet han om tilgivelse... JEG! Ikke han!! Det viser hvor stor makt han hadde over meg, og hvor høyt jeg elsket han. Han misbrukte all kjærligheten og utnyttet meg på det sterkeste. All ¨kjærligheten¨ vår, alle blomstene, alle smykkene, alle tårene, var BULLSHIT. Jeg trodde at jeg kom til å klare å ¨glemme¨ det, men det spiste meg opp innvendig. Hvordan kan noen mennesker være så gjennomført onde og egostiske at de gjør hva som helst for å få det de vil, uansett hvem de måtte ødelegge på veien? Jeg ble advart av venner og bekjente som hadde skjønt hvordan han var, og selv om de så han overøse meg med blomster og fine kommentarer etter utroskapet, så lot jeg meg ikke lure til å gifte meg. Han kjeftet på meg og kunne ikke skjønne hvorfor jeg ville utsette ekteskapet. Han forsøkte også å lure meg til å lage barn. En gang jeg var full prøvde han å få meg til å ikke ta p-pillen, men han klarte ikke å overbevise meg. Hva skulle jeg ha gjort dersom jeg ble gravid og giftet meg med han, slik han ville? For så å bli sveket igjen neste gang han var utro? Livet mitt ville ha fått konsekvenser for alltid.

Jeg er så TAKKNEMLIG for all støtten jeg fikk av vennene mine i den tiden!!!! Jeg sier det gang på gang, men hva skulle jeg ha gjort uten dere??? Dere holdt meg oppe og fikk meg videre når det stormet som verst. Enda vrir magen seg og kvalmen stiger når jeg tenker tilbake på den tiden når gruet meg til å skru på dataen fordi jeg aldri visste hva som ventet meg... Uendelige netter med mareritt og fullstendig mangel på tillit ovenfor andre mennesker. Herregud, Yilmaz har virkelig måttet slite for å få meg til å stole på han!!! Han har sagt mange ganger at han ser hvor mye min eks ødela meg. Sånn er det når man bare ser det man ønsker å se. Det meste forferdelige har likevel vært personangrepet etterpå hvor hun spilte alle skitne triks i boka... JEG var offeret hele tiden. Det var MEG alle de fæle tingene hendte med, og likevel har ikke mennesket nok respekt til å vise YDMYKHET. Jeg forsøker å ikke hate fordi det kun kommer til å gå utover meg selv. Jeg VET at den eneste man kan skylde på til syvende og sist er HAN som ikke klarte å holde buksene på, som ikke klarte å stå for det han sa og det han gjorde, som løy og bedro oss alle og ikke aner hva ordet MORAL betyr. Verdens falskeste jævel. Og JEG lot meg lure.

Jeg som trodde at jeg aaaaldri kom til å bli hos noen som var utro. Jeg som innbilte meg at han egentlig elsket meg, slik han sa. Jeg som pinte meg igjennom et halvt år ekstra etter utroskapet fordi jeg lurte meg selv til å tro at han hadde RESPEKT nok til å aldri gjøre det igjen. Kollegaene hans sa at han hadde lært og aldri kom til å gjøre noe sånt igjen, og at han elsket bare meg. De sier virkelig hva de vil til oss dumme turister, og vi stoler på deres ord kun fordi vi VIL tro. I ettertid har jeg sett så mange lignende skjebner der ute. Jenter som ikke aner at deres type/forlovede/ektemann har seg med andre damer. Jenter som mener at akkurat deres mann er annerledes, for senere å si ¨han hadde en annen hele tiden¨. Jeg har for lengst sluttet å engasjere meg i andres forhold, for ingen ønsker å høre sannheten. Det er bedre å bare la alt gå sin gang, enn å illsinte kommentarer og beskyldninger fordi de uansett tror det de ønsker å tro. Jeg vet at flere av vennene mine tenker på samme viset... Dersom det hadde vært i Norge, ville saken ha vært en annen. Livet i Norge er annerledes enn i Alanya.

Jeg har lært at jeg aldri hadde kunnet leve med utroskap, og så langt har jeg vært heldig med min Yilmaz. Han har vært trofast hele veien. Men fortsatt er det noe som lurer inni meg og tenker ¨kanskje èn dag....¨ Og dersom den dagen kommer, så vet jeg bedre enn å gjøre sammen feilen igjen. Da kaster jeg han ut. Ingen kjære mor. Jeg kommer aldri til å tillate meg å synke så lavt eller ofre så mye som jeg gjorde for min eks.

Dette er noe jeg velger å skrive om nå fordi det er flere av dere som har spurt om han og hva som egentlig skjedde den gangen... Dere har ikke visst at jeg fortsatt plages med dette. Og fordi jeg kommer til å snakke mye om dette hos psykologen er det godt å ha fortalt det til dere først. Det vil forhåpentligvis gi meg fred, og kanskjer mer villighet til å vise Yilmaz mer kjærlighet. Man kan sammenligne det med arr i sjelen. Jeg føler meg ¨merket¨. Jeg har alltid vært sårbar pga mobbing og en tragisk barndom. Men på guttefronten hadde jeg sluppet unna de verste typene inntil den gangen... Jeg reiste til Alanya som veldig naiv, selv om jeg ikke så på meg selv som naiv. Jeg ga tillit til en person som jeg ikke burde ha stolt på, og alt som skjedde etter det var på eget ansvar. Men det betyr ikke at jeg fortjente det!! Noen klarer å være så sterke at de ikke gir flere sjanser når tilliten blir brutt, men jeg var så sårbar at jeg ikke klarte å se hva som var best for meg. Jeg lærte på den harde måten.

Sommeren etter bruddet hang jeg med jenter som ikke ante hva som hadde hendt med meg. Jeg holdt alt inni meg, smilte utenpå og latet som ingenting. Og så føltes det som om det gikk over, men det gjorde ikke det. Det bare samlet seg opp som en stor byll full av verk. Og i løpet av all tiden med Y var alltid smerten der, selv om jeg ikke delte den. I juni i fjor gikk det hull på byllen, og alt fløt utover... Jeg vet at jeg skulle ha konfrontert meg selv den gangen i 2008, sagt alt jeg hadde å si, sett ned på han for å være en sånn ynkelig dritt, og bedt hun jenta om å dra tilbake dit hun kom fra. Men jeg bare lot alt gå... Selv hvor lite jeg kommenterte, så ble jeg nærmest hugd hodet av dersom jeg skrev noe i bloggen min eller på en eller annen måte viste at jeg eksisterte. Jeg lot henne straffe meg, selv om jeg forsøkte å gå under jorden. Jeg lot han komme så enkelt unna som overhodet mulig.

Etter at jeg fikk vite at han hadde gått til henne igjen, så nektet han for det og han sa at hun var syk i hodet. Han ønsket å treffe meg og snakke med meg når jeg kom til Alanya, men jeg nektet. Jeg ba han om å reise til helvete, og da svarte han at jeg var paranoid som kunne tro at han ville gått til henne igjen. Samtidig skrev hun om møtene deres i bloggen sin... Jeg bare hentet tingene mine med ei venninne, og ønsket aldri å se han igjen. ¨I want my things¨ og ¨the ring¨ var de eneste ordene jeg sa. Neste dag solgte jeg forlovelsesringene våre for en slump med penger. Forholdet vårt var over. Jeg kunne ha laget en scene, kunne ha kontaktet han slik han ønsket, møtt han og blitt sammen med han igjen. Hva skulle hun da ha gjort? Sagt at hun var gravid igjen? Skrevet e-poster til meg under falske navn og gjort alt for å få han tilbake? Nei takk. Jeg ønsket ikke mer. Ville ikke. Han hadde bevist ovenfor meg at han ikke var til å stole på. I hennes øyne ville jeg ha han tilbake, men hvorfor kontaktet jeg han aldri hvis jeg ville ha han? Hvorfor gjorde jeg det slutt dersom jeg ønsket å være sammen med han? Alle vet jo at det kun skulle en telefonsamtale til for å få han tilbake, men i stedet gjorde jeg alt jeg kunne for å glemme han!!!!!!

Når jeg fikk høre om andre jenter han hadde vært ute med eller prøvd å sjekke opp, blant annet venninna til en kollega av meg, så unnskyldte hun det med at HUN hadde vært utro mot HAN, og at han derfor flørtet med andre. Når eksen min var i Norge hos meg, påsto hun at han skrev kjærlighetsposter til henne fra min pc. Siden hun har løyet så mye vet jeg ikke hva som er sant, men han har løyet minst like mye som henne, både til meg og til henne. han sa til meg at hun var psycho og at alt var løgn, mens han tydeligvis har sagt akkurat det samme til henne om meg. Han vet om de falske Facebook-profilene og nicket Nina Frisk med ¨kreftdiagnose¨ og ¨silikonpupper¨, og jeg fikk lese postene han mottok fra forskjellige adresser. Først fikk jeg en post med bilderav han og ei annen jente, med beskjed om at han var en drittsekk og at jeg ikke burde være sammen med han. Så sendte hun e-poster mellom meg og henne til eksen min samme dag som jeg reiste til Tyrkia, og skrev om hvor høyt hun elsket han. Han sa til henne at han ikke ville ha noen unge med henne. Han var rasende og slo vilt rundt seg, sa at han hatet seg selv, men nå har han som sagt barn med henne og bor sammen med henne. Hva skjedde???!! Jeg har aldri prøvd å ødelegge mellom dem. Det var så mye jeg kunne ha gjort, men som sagt valgte jeg å gå. Noen ganger ønsker jeg at jeg faktisk hadde sagt noe i stedet for å bli tråkket på.

Ingenting av det betyr noe nå, siden hun tror på alt han han har sagt. Men av og til lurer jeg på hva som fikk han til å bli et slikt menneske, som kan bli sammen med ei han sier at han hater og skal drepe, som han sverger på er syk i hodet og bare lyver. Jeg lurer også på hva som får ei jente til å bli så desperat at hun gjør alt hun kan for å få han. Ikke ekte kjærlighet, men i følge henne er det slik det henger sammen... Hun tror selvfølgelig ikke på noe av det jeg sier, kaller meg ¨bitterfitte¨ og forteller hele verden for en fantastisk mann hun har. Jeg vet hans dypeste hemmeligheter, og jeg vet hvor skitten han er. Yilmaz har forsøkt å forklare for meg at jeg aldri kommer til å forstå, siden eksen min vokste opp under helt andre omstendigheter enn meg, og derfor tenker annerledes enn vanlige folk. Kjæresten hans har fått alt hun ønsket seg, men jeg vedder på vennene hennes ikke vet om dobbeltspillet, og jeg har fått høre at hun har snakket om meg... Jeg gjorde ikke noe annet galt enn å bli hos han. Ingen løgner. Bare kjærlighet. Hva får et menneske til å ville ødelegge for et godt menneske? Jeg klarer ikke å forstå det fordi jeg ikke er sånn selv. Og hva gjorde jeg for å fortjene alt dette? Og hvorfor kunne han ikke gi slipp på meg når jeg forlot han? Hvis han hadde et snev av godhet i seg, hvorfor lot han meg ikke gå, slik at jeg kunne bli lykkelig med noen andre? I stedet holdt han på meg og tryglet meg om å bli, truet med å ta livet av seg dersom jeg forlot han. Han gråt i månedsvis etter at jeg hadde fått vite hva han hadde gjort. Hva var vitsen med alt når han likevel ikke mente noe av det han sa? Når det var likegyldig for han om han var med meg eller henne? Hvorfor sa han til broren min i Norge i mars at han ville gifte seg med meg, og så liksom skrev poster til henne samtidig at han mistrivdes i Norge og ville ha henne??? Jeg kommer nok aldri til å forstå, men psykologen kan kanskje få meg til å legge dette bak meg etterhvert... Kanskje jeg til og med klarer å begynne å elske meg selv igjen, og elske livet, slik jeg gjorde den gangen før alt dette.

En dag møtte han meg og ei veninne på Angora Restaurant ved en tilfeldighet. Han ønsket å låne penger, men Murat sendte han avgårde. Da hadde han allerede vært respektløs nok til å komme dit med HENNE dagen før fordi han ville ta henne med til et hotell. Restauranten vi spiste på hver dag, hvor en hel familie jobber, og kjente oss. Hotellet som vi bodde på mens vi fortsatt var sammen. At han våger! De var i sjokk over oppførselen hans!! Etterpå sendte han melding til mamma og ønsket meg lykke til med Murat. Han skrev det i sjalusi, men hva hendte? Jo, dama hans skrev et forferdelig stygt innlegg om mamma i bloggen. Alt var angrep mot meg eller mot mine, i stedet for ¨beklager, jeg mente aldri å såre deg. Sorry for at jeg fucket livet ditt!¨. Hva gjorde jeg noensinne for å fortjene å bli behandlet sånn? Var det ikke ille nok det jeg allerede gikk igjennom? Jeg kunne ha sagt noe den gangen på Angora. Jeg kunne ha ringt eller sendt meldinger, men jeg klarte å ikke la meg provosere.. Og til dags dato har jeg ikke gjort annet enn å fra tid til annen skrive noen ord i bloggen min, for min egen del. Jeg vurderer faktisk å slette innlegget, ikke publisere det. Frykter en lang kommentar med masse stygge ord, slik det alltid er dersom jeg nevner noe. Og det ønsker jeg virkelig ikke. Men nei, jeg publiserer innlegget som ikke inneholder navn på andre enn Murat på Angora og Yilmaz :)

I det siste har jeg fått flere spørsmål om hva som egentlig hendte, og jeg har sagt ¨det er en lang historie¨. Kunne sikkert ha gått mye mer detaljert inn i det, men jeg ønsker ikke å bli påminnet om alle de fine minnene. For ingen av de ¨fine¨ minnene er fine lenger, siden alt var en løgn. Alt er skittent og ødelagt. Jeg kan ikke engang ta bachelor på universitet/høgskole pga jeg kastet bort flere studieår i Tyrkia, for å bo med han. Et av årene må jeg finansiere selv, og det sier seg selv at pengene ikke strekker til. Valgene jeg tok fikk konsekvenser for fremtiden min, men likevel hadde det blitt enda større konsekvenser dersom jeg hadde valgt annerledes... Altså å ikke forlate han.

Det verste av alt: Han var i rettssaker fordi broren hans påståelig hadde myrdet naboen deres med kniv. Men en gang i fylla fortalte han at han selv hadde myrdet. Og familien til naboen trodde også dette. Derfor var vi i hjembyen hans i rettssak. Det skjer i Tyrkia at de lar den mindreårige sønnen sitte inne for mord, siden han får en kortere straff enn eldstesønnen som må sitte halve livet sitt i fengsel. Noen venninner av meg spurte den gangen ¨tror du at han har gjort det?¨ og jeg ble rasende. Selvfølgelig trodde jeg ikke det! Min kjæreste ville jo aldri ha myrdet noen!! Men etter at han fortalte det, så skjønte jeg mer og mer. For eksempel gikk han alltid med en stor, skarp jaktkniv i lommen. Han måtte ¨beskytte¨ seg selv, som han sa. Han ble forbannet på meg når jeg ba han om å slutte å gå rundt med kniven... Det var mildt sagt ubehagelig for meg.

Men noen måneder etterpå forlot jeg han for alltid. Han hadde begynt å bli voldelig mot meg, og jeg var redd for mitt eget liv. Jeg var aldri i rettssalen, men satt hjemme og ventet, og støttet han selvfølgelig fordi jeg trodde på han. I ettertid er det ikke noe jeg kunne ha gjort. Jeg har ingen bevis for det som ble sagt, akkurat som familien til naboen ikke har noen bevis. På den tiden var han så sint på broren for det han hadde gjort, men plutselig slo han om og sa at broren var verdens snilleste og at han aldri ville ha gjort noe vondt. Det er veldig merkelig å snakke sånn dersom broren har myrdet noen... Hvorfor så ydmyk og flau først, for deretter å bli sint når jeg nektet å la broren bo hos oss en sommer i Alanya? Han hadde jo tross alt ¨myrdet¨ noen i kaldt blod!!! Han ville ikke ha broren i Alanya pga han hadde myrdet noen fordi han selv ikke ønsket å få problemer med folk i byen. Han hadde blitt så ustabil i fengselet, sa han. Men plutselig ville han ha han dit likevel. På bildene så jeg bare en søt, tynn og uskyldig 14-åring med hele livet foran seg... Kaldblodig morder? Hard to believe.

Når jeg tenker tilbake på hvordan han satt og øvde seg på talen som advokaten hadde skrevet til han, altså vitneutsagnet til rettssaken, så lurer jeg på hvordan jeg kunne være så blind at jeg ikke skjønte det allerede da? ¨Jeg må si at jeg var i byen og letet etter jobb, og så kom X hjem med blod på klærne og en kniv i hånda, og sa at han hadde drept naboen. Og familien min dro rett til politiet¨. Jeg fikk ikke vite hva den ekte historien var, bare den historien som hørtes bra ut. Men det overrasket meg at han visste så mange detaljer om motivet og selve hendelsen.

Jeg vet at det er en forferdelig ting å snakke om, og derfor hadde jeg selvfølgelig aldri gått så langt som å fortelle dette dersom det ikke var sant!! Det er ikke noe man dikter opp, men i følge kjæresten hans så var jeg skikkelig fæl som kunne skrive noe sånt. Alt jeg sier er bare løgn og jeg er sjuuuuuuk dersom jeg sier noe som hun ikke ønsker å tro på. Jeg nevnte det nemlig i bloggen min for et par år siden, og fikk en voldsom reaksjon med spørsmål om hvorfor jeg ikke hadde sagt noe... At da var jo JEG medskyldig... Unnskyld meg, men vi snakker om drap. Den mest alvorligste forbrytelse. Ikke tyveri, narkotikasalg eller å kjøre litt for fort på motorsykkel. Jeg visste ingenting den gangen, og jeg stolte på han. Og til og med når han fortalte det selv, så forsøkte jeg å innbille meg at han bare snakket tull. Sånn er det når man kun ser det man ønsker å se... Jeg fatter ikke at jeg var så DUM. Og dersom jeg kunne ha gjort noe annerledes nå, så hadde jeg gjort ALT annerledes. Jeg hadde faktisk gått så langt som å ønske at jeg aldri noensinne hadde møtt han. Da ville livet mitt definitivt sett annerledes ut i dag!

Takk Gud, for at du ga meg styrke til å komme meg vekk! Så må jeg selv betale den dyre prisen for å ha elsket noen jeg aldri skulle ha elsket.

Dette var siste gang at jeg forteller noe om min eks og tiden i Alanya. Jeg føler at nok er nok. Hendelsene sitter som brent i minnet, og jeg kommer nok til å slite med dette i lang tid framover. På en måte var det godt å få fortalt alt sammen, ikke bare stykkevis og delt. Men likevel gjør det også fryktelig vondt å rippe opp i den verste tiden i mitt liv. Dersom dere lurer på noe annet (som ikke har med han å gjøre), så send meg heller spørsmål jeg kan svare på :) Nå vet dere hele historien, dere som ikke har hengt med helt fra begynnelsen av. Det vil si; dere vet alt det negative. Og det er alt som trengs å bli fortalt.

Nå skal jeg spise resten av nudlene vi spiste til middag. Kalkunkjøttdeig, paprika og vannkastanjer stekt sammen med lys soyasaus, og blandet med kyllingnudler fra YumYum. Lettvint og veldig godt ;) Så skal jeg forsøkte å bli ferdig med ¨silhuett av en synder¨. Begynner å dra i langdrag nå. Den er på over 400 sider og skrevet med liten skrift, så det hender at jeg dupper av mens jeg leser. Ikke fordi den er kjedelig. Det er bare mye å lese :)

Mamma hadde forøvrig bursdag i går. 63 år har hun blitt... Trist at hun feiret dagen alene, men hun nekter å kjøre i dette snøkaoset, pluss at hun har tannverk og ikke kan spise vanlig mat. Hadde ikke vært noen vits i å dra til Harstad og invitere henne ut på middag. Det får bli ved en senere anledning!

Håper at dere har hatt en fin helg folkens? Et annerledes helginnlegg fra meg denne gangen, men jeg hadde behov for å skrive ¨av¨ meg. Håper at dere får en bra uke!

Full av livsglede... og shots ;) Havana, Alanya 2006.

Ikke visste jeg at livet skulle bli så komplisert...