I dag kom brevet jeg har ventet på i alle disse månedene... Vet ikke hvorfor det kom på en søndag, men det har vel blitt lagt i feil postboks først. I alle fall, det hjalp å kontakte Pasientombudet, for jeg har fått tildelt psykolog i Narvik og begynner i terapi umiddelbart. Jeg trodde at dette bare skulle bli en vurderingssamtale, men jeg har allerede blitt vurdert gjennom papirene de har mottatt.
- Vurderingen konkluderer med at jeg har rett til prioritert helsehjelp fra spesialhelsetjenesten, står det i skrivet. Vurderingen kunne ha fått to andre utfall:
1) Jeg har ikke rett til helsehjelp, eller
2) jeg har rett til helsehjelp, men blir ikke prioritert.
Men jeg er altså en rettighetspasient... Nå burde jeg vel jublet over å ENDELIG få hjelp, men i stedet har jeg grått i timesvis. Det er så surt å tenke på at jeg søkte om hjelp i april 2010. Nå er det mars 2012, og det har gått nesten to år. Psykologen jeg gikk til noen få ganger i fjor sommer/høst etter å ha ventet i 13 måneder, vil jeg som sagt ikke ha noe med å gjøre. Derfor har jeg ventet siden oktober og til nå fordi ingen i Narvik har orket å se på saken min. Synd at det må ikke bare trusler til, men en samtale med Pasientombudet, før de gjør noe. Og da gikk det plutselig kjempefort... Jeg var klassifisert som at jeg trengte hjelp så fort som mulig, men har i stedet sittet her i fem måneder og sett i veggen.
Nå er mitt store problem hvordan jeg skal klare å komme meg til sykehuset... Jeg har null kondisjon, og det ligger helt på andre siden av byen. Jeg tør ikke å ta buss alene, og vet ikke engang hvor jeg skulle tatt den fra. Jeg er redd for alle menneskene jeg kommer til å måtte møte på veien, og ikke minst tør jeg ikke å spørre om retningen. Jeg aner nemlig ikke hvor jeg skal gå... Det største problemet er likevel å¨få ordnet meg hjemme og komme meg ut døra. Hjerterytmen raser avgårde bare ved tanken... Jeg spurte mamma om hun kunne stille opp første gangen, kjøre meg og vente utenfor, slik at det føles tryggere til neste gang. Men i hennes verden har hun gjort alt hun kunne gjøre for meg (sikkert mer enn nok), så det var ikke aktuelt i det hele tatt. Jeg koker i kinnene, har fått feber og hodet truer med å eksplodere. Er dødssliten, så etter en sigarett skal jeg legge meg... Orker ikke å tenke mer. Rart hvordan en glede kan føles så bittersøt.
Du kan jo ta taxi første gangen, og så høre med psykologen din om han/hun har noe alternativ.
SvarSlettMen tenk, nå er det på tide å ta fatt i problemene. Nå har du sjansen til å få det mye bedre :) Nå kan det bare gå oppover!
Lykke til. Klem
Godt å høre dette vennen :) Kanskje du endelig kan få det bedre og få tilbake den gamle livsgleden :) I am rooting for you <3
SvarSlettHanne: Hvem har penger til taxi og hvem skal RINGE taxien for meg? Ikke jeg i alle fall. Tør såvidt høre min egen stemme :( Taxi blir svindyrt fordi jeg ikke får det dekket (kun buss, og det er bare å glemme med èn gang). Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. Yilmaz sa at om så, skal han skulke skolen og gå sammen med meg dit fordi han nekter å la meg gå alene. Han vet like godt som meg at jeg ikke kommer til å klare det... Det kommer garantert ikke til å gå oppover, men heller motsatt. Jeg må snakke om problemene mine og konfrontere alt jeg holder inni meg, og det kommer til å bli forferdelig tungt. Det kommer til å ta lang tid før jeg eventuelt blir bedre. Psykologer advarer mot dette, for det setter i gang et tankekverneri uten sidestykke. Jeg er selvfølgelig glad for at hjelpen kommer, men jeg skulle ønske at den kom før at jeg ble så ødelagt som jeg er i dag. Og jeg gruer meg ENORMT til behandlingen starter fordi jeg vet at det kommer til å bli så vanvittig tungt. Var grusomt å gå til psykolog i 2005-2006, og da hadde jeg ikke de problemene jeg har nå. Det var for å snakke om fortiden, og angsten min var ikke så stor. Var litt deprimert i perioder. Men jeg ble sittende inne i syv måneder fordi jeg ikke taklet å se vennene mine engang. Klart å gå på jobb, men hadde null sosialt liv... Så jeg er redd for reaksjonen min nå... Takknemlig for at dere er glade på mine vegne, men det er vanskelig for meg å glede meg også.
SvarSlett