Tusen tanker!

Hodet verker. Feberen har nådd meg. Jeg føler meg utrolig sliten - av å gjøre ¨ingenting¨. En typisk dag for en deprimert... Tankene har surret rundt i timesvis etter innlegget som gjorde meg så opprørt. Bare en liten ting skal til for å utløse en hele rekke med tanker og følelser om alt som plager meg.

Jeg hadde en samtale med mamma, og det gjorde godt. Hun sa at hun skal komme på besøk en dag i neste uke. Gleder meg allerede! Det er altfor lenge siden nå... Jeg tenker på faren min og lurer på hvordan det går med han. Har ikke fått noen oppdatering etter at politiet fant han. Han har ikke ringt meg, og det overrasker meg litt... Men på den annen side så er han nok veldig flau over situasjonen. Jeg burde ha ringt han, men noe hindrer meg. Orker ikke tanken på å snakke med han drita full igjen...

Baby er på jobb til 22:30 i kveld, så han er vel hjemme i 23:30-tiden. Blir ikke mye lørdagsfeeling uten han, men han lovte at vi skulle se en film sammen før han legger seg. I går laget han en DEILIG gryte med etli kuru fasulye (bønnegryte med kjøtt), og deretter så vi Resident Evil. Loved it! Det ble en skikkelig koselig kveld. Siden vi ikke har mange slike kvelder, så nyter jeg de gangene vi endelig kan være alene sammen. Man setter mye mer pris på hverandre når man er nødt til å være adskilt, og jeg vet jo at han både går på skole og jobber for VÅR del - for VÅR framtid - SAMMEN. Må innrømme at jeg syter av og til, særlig de dagene når han egentlig har en ettermiddag fri, for så å komme fra skolen og si ¨jeg må rett på jobb¨. Jeg hadde kanskje lagt noen planer for oss som ikke skjer likevel, men jeg blir aldri sur. Prøver å gjemme følelsene og vise fram et smil i stedet. Alt er for oss, I know. Han ser jo likevel at jeg blir trist innerst inne, men han kjenner meg så godt at han vet hvorfor.

Vi har virkelig hatt våre ups and down etter nyttår, men den vonde perioden gikk over og vi har hatt det så UTROLIG BRA - lenge! Og han har virkelig stilt opp i denne tunge perioden jeg har hatt nå hvor jeg ikke engang har vært i stand til å ta vare på meg selv. Han har gitt så mye av seg selv, av alt jeg trengte, både fysisk og psykisk. Og for èn gangs skyld sliter jeg ikke med dårlig samvittighet, men har i stedet satt pris på at han har støttet meg. Det hjelper han å se at jeg tar i mot i stedet for å stenge han ute.

Nå blir det en Aspirin mot hodepinen før jeg kryper under dyna og leser videre på ¨Den lille fremmede¨.