Siste innlegg denne uka!

Sitter og venter på at Baby skal komme hjem. Jeg har brukt en hel dag på å gjøre ingenting. Har tenkt altfor mye på triste ting fra fortiden som jeg absolutt ikke burde bry meg om. Fikk aldri åpnet boka eller sett noe på tv. Har kun sittet her og blogget, vurdert å slette det jeg har skrevet, deretter redigert innleggene, så skrevet mer, vurdert å slette dem igjen. Alt er kaos nå. Jeg ville ikke rippe opp i gammelt nytt, men det var på tide at jeg fikk fortalt min historie. Kanskje ble det også lettere for dere å forstå hvorfor jeg er så skeptisk. Kommer som sagt aldri til å nevne dette emnet igjen.

Nå gleder jeg meg bare til Baby kommer hjem, slik at jeg kan klemme han ekstra hardt og si at jeg har savnet han. Etter alt tankekverneriet setter jeg enda større pris på han. Det er et mirakel at han har holdt ut så lenge :) To år og syv måneder har gått, og vi har vært igjennom himmel og helvete sammen. For en stund siden trodde jeg at det var over og ut. Vi hadde nådd et dødpunkt hvor alt så veldig mørkt ut. Jeg ville bare dra til Alanya og feste hele sesongen, gi faen, bare LEVE. Men sannheten er at jeg ikke vil være uten Yilmaz. Dessuten ville jeg aldri ha kommet meg hele veien til Alanya... Det hadde depresjonen sørget for. Vil ikke tenke på hvilken panikkangst jeg skulle fått dagen før avreise med tanke på flyplassen, alle menneskene, og ikke minst flyturen, finne taxien, og det å skulle gå ut av leiligheten/hotellet neste dag. Det er bare å innse... Jeg tør jo ikke å gå på Rema her alene, langt mindre klarer jeg å pakke min egen koffert. Nei, det jeg ønsker mer enn noe annet akkurat nå er å gjemme meg i armene til min kjære. Bare ligge der og nyte, ikke tenke. Bruker å gjøre det av og til... Stikker hodet inn mellom armen og brystet hans, og forsvinner. Han pleide å spørre hva jeg drev med og om jeg fikk puste, men nå spør han ikke lenger... ;) Jeg kan ligge sånn lenge og bare lukte han. Et trygt sted... ;)

Jeg elsker han, og dersom det skulle (Gud forby) bli slutt mellom oss, så vil jeg aldri kunne hate han. Han har gjort så mye positivt for meg og brukt så mye tid, penger og energi på å være sammen med meg, at jeg ikke kan klandre han. I mellomtiden er jeg nødt til å finne et mål for livet... Ikke bare dette. Kanskje i morgen at jeg skal sjekke posten igjen? Og gå ut med søpla? Eller faktisk, jeg skal gå ut med søpla nå, og ta meg en røyk samtidig. Da har jeg i alle fall gjort noe.

Ønsker dere alle ei fin uke! Karen: Jeg savner deg. Når kommer du hjem??? Takk for at du er der for meg. Og takk til alle som sendte meg post tidligere i uka når jeg ikke hadde det noe bra... Emmeli: Nå har jeg nummeret ditt, så kanskje ringer jeg en dag. Hvis ikke, så er det bare fordi jeg er dritredd for å ringe til folk. Nå vet jeg i hvertfall at jeg har èn person å ringe... :)