Gamle minner fra Tyrkia...

Har sittet i en time nå og lest igjennom gamle innlegg fra tiden i Tyrkia, sett på bilder og drømt meg tilbake. Jeg var mye flinkere til å oppdatere bloggen på den tiden, og hadde ikke minst MYE mer å skrive om. Det er så mange ting jeg ikke husker, tapte minner som ble frisket opp igjen i natt. Jeg snakker om den første tiden med Yilmaz, all lengselen etter han, den enorme forelskelsen, all gleden når vi møttes igjen - gang på gang. Alt var så nytt, Ankara var spennende, familien hans var så koselig, alt var så annerledes enn i mitt tidligere forhold. Jeg sammenlignet ALT med det som hadde vært, og på alle punkt var alt så mye bedre!! Ikke minst at familien til Yilmaz hadde mye penger. Jeg ble så utnyttet av min eks-kjæreste og har hørt så mange historier om tyrkere som utnytter damene sine for å få penger, visum e.l. Man har sett mange tragiske skjebner... Så jeg var veldig opphengt i akkurat dette. Nøt hver eneste dag vi hadde sammen. Vi var alltid ute og fartet, reiste rundt i Tyrkia og opplevde nye steder, møtte nye mennesker, shoppet i de mest vanvittige kjøpesentrene, spiste fantastiske tyrkiske måltider hver dag og fikk livet mitt snudd på hodet. Det var godt å kunne bla tilbake og lese om hvordan livet mitt var, og det slår meg hvor mye livet vårt har forandret seg. Nå har vi vært sammen i 2,5 år!!! Og mesteparten av tiden har vi brukt SAMMEN, ikke bare via web cam og mobil... Livet var en fest. Vi gjorde det vi ville, når vi ville. Det viktigste var hele tiden å få mest mulig ut av hver eneste dag og finne måter jeg kunne slippe å reise tilbake til Norge på. Nå er det ikke noe ¨livet er en fest¨. Vi har etablert oss i Norge og fått en hverdag. Eller, HAN har fått seg en hverdag. Min ¨hverdag¨ består av veldig lite som dere nok har skjønt... Etter at Tyrkia-turene mine tok slutt, vet jeg ikke hva jeg skal ta meg til. Hva skal jeg finne på? Ingen reiser å planlegge. Ingen nettshopping for å finne klær å ha med seg til neste sesong. Ingen frisørtimer hvor jeg kunne bruke opptil 2500-3000 kr inkl produkter. Jeg svømte i penger og jobbet hele tiden når jeg var i Norge. Det var som et midlertidig stoppested i vente på mer penger til å reise igjen. Nå sitter jeg her og skal liksom fikse meg et liv. Men jeg vet ikke hva jeg vil. Hvem ER egentlig Elisabeth uten Tyrkia? Jeg har forsøkt å telle og kommet fram til at jeg har reist til Tyrkia 44-45 ganger, inkludert de laaaange periodene hvor jeg bodde der. Det er temmelig mye, I know. Jeg fikk en klump i halsen nå, det verker i hjertet. Jeg hadde glemt hvor forelsket jeg var, og hvor sterk drivkraft jeg hadde i meg når jeg levde og åndet for Tyrkia. På jobben slang folk med leppa bak ryggen min om at jeg alltid var i Tyrkia, og vennene mine forsvant etterhvert som jeg nesten aldri var i Norge. Men jeg var lykkelig da. Det er tragisk å se hvordan livet mitt ble etter at Yilmaz kom hit. Det er alvor hele tiden pga pengesituasjonen. Han har studentvisum, og til juni måned må vi ha spart opp over 90 000 kr for å vise UDI at han har nok penger til enda et studieår. Han er enten på skolen, hjemme og gjør lekser, er på jobb eller sover... Det er virkelighetens verden, I know. Oppi alt dette hadde jeg glemt hvor forelsket jeg var i han. Hvor mange herlige øyeblikk vi egentlig hadde sammen. Den slitne kjæresten min som ligger og snorker nå, er den samme kjekkasen som tok meg med storm første gang blikkene våre møttes. Jeg er nødt til å forandre på situasjonen og prøve å nyte mer at vi faktisk er SAMMEN. Vi nådde målet vårt; at han skulle flytte til Norge. Men det er ikke her jeg vil bo... Tyrkia er mitt hjemland. Ankara er min hjemby. Det er der jeg hører hjemme. Det er der jeg skal bo, ikke her. Men vi tok et valg. Vi visste ikke hvordan det kom til å bli, men likevel: vi tok et valg. Og nå er det på tide at jeg våkner opp og begynner å sette pris på at jeg har han her! At han gikk igjennom ild og vann for å komme seg hit uten at jeg løftet en finger! Og når skolen hans er ferdig, når han har fått seg jobb og etterhvert permanent oppholdstillatelse, kan vi kanskje begynne å tilbringe mer tid i Tyrkia igjen. Jeg kommer halvveis i et prosjekt, og trekker meg. Men nei, dette skal jeg ikke få lov til å trekk meg fra. Jeg er nødt til å prøve hardere. Nødt til å sette mer pris på han. Nødt til å FORSØKE å delta i livet vårt! Til nå har jeg kun vært en tilskuer som sitter inne og glor uten mål og mening. Det var ikke sånn det var ment å være... Depresjonen tok fullstendig overhånd i fjor, men nå er det nok!!

Jeg elsker deg Yilmaz! Og jeg HUSKER nå, hva vi var og fortsatt er. Nå skal jeg gå inn til deg og legge armene rundt deg, høre deg prate litt i søvne før jeg også sovner... Om et par timer er det skole igjen, men enn så lenge er du fortsatt her. Fra nå av skal jeg sette pris på øyeblikkene vi har sammen.

Av og til trenger man å bli minnet på noe, for å skjønne hva man går glipp av...

Du og jeg, and the best freaking waffles in the world!!! :)