Et steg i riktig retning

Vel, som noen av dere kanskje skjønte av mitt forrige innlegg, så er jeg temmelig på bristepunktet for tiden. Jeg hadde ikke tenkt å blogge på en laaang stund, kanskje aldri mer, fordi jeg følte at det jeg skriver om ikke er av noen verdi. Jeg skulle så gjerne hatt en flott blogg med masse spennende bilder fra min hverdag, men jeg gjør jo ikke noe spennende nå. I stedet bruker jeg bloggen som en slags modifisert dagbok hvor jeg kladder ned bits and pieces fra min hverdag. Her om dagen hadde jeg ikke mer å gi, og jeg orket ikke tanken på enda et ¨livet er ok, jeg så en bra film i dag¨-innlegg :( Til helvete med hele bloggen, tenkte jeg. Men det føles litt bedre nå. Mye takket være dere. Jeg fikk overraskende mange tilbakemeldinger her og på Facebook, og det rørte meg veldig. Hadde ikke trodd at noen kom til å reagere. Det var godt å se at noen hører meg der ute, for her er det ingen. Takk <3

I går ble jeg hentet av ei koselig dame som kjørte meg til min første time hos psykolog. Psykologen er dansk, så noen språkproblemer ble det. Men hun er ung (på min alder), og det føltes komfortabelt. Det var en fin time hvor vi snakket generelt om hvordan situasjonen har vært nå, med all ventingen, pluss praktiske ting og litt om bakgrunnen min. Etterpå ble jeg kjørt tilbake av den samme damen, og jeg fikk et telefonnummer som jeg kan ringe fram til kl 22 på hverdager, eller til kl 18 i helger og helligdager, dersom jeg skulle trenge å snakke med noen. Nå ringer jeg ikke til venner engang, så jeg kommer neppe til å bruke dette tilbudet. Men det er likevel godt å vite at det finnes noen dersom ting skulle bli for ille... Resten av dagen holdt jeg meg overraskende positiv. Jeg var sliten, men det var godt å ha sminket og ordnet seg skikkelig, pluss ha fått frisk luft. Yilmaz ble også glad når jeg var glad. Jeg laget middag. Nå har vi spist det samme i tre dager fordi jeg her om dagen laget en gryte som Y elsket. Det var en slags tyrkisk kjøttgryte møter Mexico-gryte som jeg diktet opp i farten. Han spurte i går om jeg kunne lage den igjen, så nå blir den ikke laget på en stund ;) Tenkte å legge ut en oppskrift neste gang. Siden den er egenkomponert har jeg bare laget den på feelingen til nå, men den smaker likedan hver gang ;)

Uansett, middagen var ikke poenget. Jeg fikk sms fra søskenbarnet mitt om at politiet fant faren min i forgårs kveld. Vil ikke skrive detaljene her, men han hadde tilbrakt deler av turen med hun som knivstakk han før jul. Og han er i dårlig befatning. Livet hans er et eneste stort kaos. Det er MYE mer til historien, men av respekt til resten av familien vil jeg ikke blogge om det. Det viktigste er at han lever. Politiet kjørte han hjem, så nå vet vi hvor han er. Vi var flere som trodde at mannen lå død et sted...

Om kvelden så vi ¨Hanna¨; en film om ei jente som blir trent opp til å bli en leiemorder. Den har fått SÅ bra kritikker, men guuuuuurimalla for en dårlig film. SUKK! Nå er jeg lei av dårlige filmer! Historien hadde mange løse tråder som aldri ble nøstet opp, og det hele var så usannsynlig. Lydeffektene var tåpelige, dialogene manglet innhold og mennesker ble drept uten mål og mening. Jeg følte at filmen hermet etter Jason Bourne-filmene, Lara Croft o.l. Hun som spilte hovedrollen var dyktig, men det hjelper så lite når filmen ikke holder mål. Slutten var så dårlig at jeg bare ¨what?¨ Den endte uten at man kan kalle det en slutt. Jeg måtte faktisk spole tilbake for å se at jeg ikke hadde gått glipp av noe :P Yilmaz holdt på å sovne. Han syntes om mulig at filmen var enda dårligere enn hva jeg syntes.