Sovesyke

Beklager stillheten, men jeg har vært ¨opptatt¨. Dvs jeg har sovet - nesten helt siden forrige innlegg. Formen har vært elendig med høy feber, smerter i hele kroppen, generelle forkjølelsessymptomer og fullstendig utmattethet. Baby var på skolen i går mens jeg ordnet på stilen hans om vanlige familieforhold i Tyrkia. Etter dette var jeg så sliten at jeg sovnet, og våknet såvidt når han kom hjem før han dro videre på jobb. Jeg ville kaste opp, magen styrte hele tiden, slik den har gjort de siste ukene. Visste til slutt ikke hvordan jeg skulle sitte eller ligge for at det skulle føles bedre, og tårene kom... Jeg gråt i frustrasjon over å ha blitt så hjelpesløs. Syk hele tiden, og på de dagene hvor jeg føler meg bedre, så forsøker jeg å gjøre noe, med den konsekvens at jeg blir dårligere igjen. Baby kom hjem på kvelden og trøstet meg. Fy faen, han må bli så drittlei noen ganger... Når jeg labbet til baderommet og så meg selv i speilet, var jeg GRØNN i fjeset. Virkelig, helt likblek med grønnskjær. Jeg gikk tilbake til senga og sutret... Ville ha bakte poteter med kyllingbacon, tomatbønner, chili og ost av en eller annen grunn, og fikk det ikke ut av hjernen. Var selvfølgelig kjempesulten, men orket ikke å løfte hodet fra puta. Dessuten ville nok ikke overnevnte mat ha vært særlig bra for min allerede dårlige mage. Det endte med at jeg sovnet, og våknet ikke før neste morgen. La meg igjen  på formiddagen og ble liggende til utpå ettermiddagen. Spiste en middag som smakte så motbydelig at jeg brekte meg ved bordet. Nice... Aldri mer at jeg lager noe fra VGNett... I kveld la jeg meg 19:30 etter å ha tvunget øynene opp for å tilbringe et par timer med Yilmaz. Våknet nå (klokka er snart fem om morgenen) og føler meg fortsatt like trøtt. Yilmaz gråt i dag, og det var tungt... ¨I just want you to be happy. Why are you sick all the time? I don't know what to do! What can we do for you??¨ Ja, hva er det å gjøre? Jeg kom med et forslag om at han bare kunne kaste meg på søppelfyllinga, siden det er sånn jeg føler meg nå om dagen... Men han syntes ikke at det var noe alternativ. Så da er jeg veldig blank... Det har gått to uker siden legen min skrev til sykehuset i Narvik atter en gang, og truet med at dersom de ikke kontaktet meg innen to uker kom de til å bli klaget inn til Pasientombudet. Etter at jeg ble henvist til sykehuset har jeg ikke hørt så mye som et pip. Ikke et ¨beklager, vi har mye å gjøre for tiden¨ engang. Bare en forferdelig, uutholdelig stillhet. Min verdi som menneske = null for dem. Selv etter brevet fra legen min (som både har ringt og skrevet til dem tidligere, pluss at pskykiateren i Harstad også har ringt dem), har jeg ikke hørt noe. Så jeg kontaktet mamma i dag og sa ¨det har gått to uker nå¨. Hun ringer Pasientombudet i morgen. Jeg er lei av å vente... Dette har holdt på lenge nok. De tar seg ikke engang tid til å sende meg et brev... Jeg ventet 13 måneder i Harstad, kun for å bli lagt inn to måneder etterpå og traumatisert, slik at jeg aldri noensinne ønsker å se min psykolog igjen. Jeg ble øremerket ¨suicidal¨. Hjalp veldig mye å bli tvangsinnlagt, slik at jeg måtte slite med mareritt i flere måneder etterpå. Man tror jo at man kan stole på sin egen psykolog, og etter å ha ventet på hjelp i 13 måneder hadde jeg et stort behov for å fortelle hvor vondt jeg hadde det. Men jeg hadde aaaaldri fortalt om de negative tankene mine dersom jeg hadde visst hva hun kom til å gjøre. Nå har jeg ventet i Narvik siden i høst uten at de engang gidder å kontakte meg, noe de i alle fall gjorde i Harstad. Jeg er sykemeldt og blir ikke bedre så lenge jeg ikke får hjelp. Livet mitt står på vent, dagene går, månedene går og årene går. Jeg spytter på Helse-Norge... Den dagen de ringer folk som har ventet lenge og får beskjeden ¨beklager, han/hun er død¨ har hendt før. Jeg ønsker ikke å bli enda et tall i den type statistikk. Hvorfor kan jeg ikke få hjelp? Noen å snakke med? Jeg har tryglet og bedt, men jeg er bare et ubetydelig navn på en liste...