Komplisert faenskap

Fikk en telefon i dag som fikk meg til å bryte sammen i gråt. Heldigvis kom Y hjem fra skolen og kunne trøste meg litt før han dro videre på jobb. Beina mine var gelè og kroppen min ristet. Til og med hodet... Holdt på å få et panikkanfall, men i stedet klarte jeg å gråte det vekk.Hvorfor skal alt være så tungt? Kan det ikke være EN eneste ting som er enkelt i livet mitt? Nei, det meste må være så komplisert at det sliter meg ut. Jeg fikk et håp etter å ha vært hos psykolog, men dette taxi-helvetet ser jeg ingen ende på. Jeg skulle få gratis transport t/r sykehuset, men det var mye mer komplisert enn hva det først så ut til å være. Jeg mener, hvor vanskelig kan det være? Legen min skrev en henvisning som ble sendt til et selskap i Tromsø. De påstår å aldri ha mottatt noen fax, og damen i telefonen hadde vært ufyselig mot mamma. Da var det å ringe tilbake til legen igjen, snakke mer, finne ut av hva som hadde skjedd, og så ringe tilbake i Tromsø igjen. Deretter ringe tilbake til legesenteret en siste gang. Jeg er nødt til å få psykologen min til å sende fax til Tromsø hver uke og bestille transport. Jeg kan ikke få et drosjekort, slik man fikk før (vet det av erfaring fra sykehjemmet jeg jobbet på). Og når damen påstår å ikke ha mottatt noen fax, hvordan skal jeg da være sikker på at drosjen virkelig kommer? Så hver uke kommer jeg til å gruble på dette fram til neste psykologtime, og måtte ringe opp til Tromsø for å høre om de har mottatt faxen. Hvis ikke, må jeg ringe til sykehuset her og be de om å prøve på nytt. Jeg barer lurer, hvorfor skal det være så utrolig tungvint??? Meningen med å gå til psykolog blir helt borte når det skal være et helvete for meg å komme meg dit. I tillegg fikk jeg regning i posten for henvisningen, men da må jeg altså betale 100 kr i uka for hver eneste henvisning de sender? Legekontoret trakk tilbake regningen pga alt styret, men mamma ringte meg og var helt i hundre. Hun lot alt stresset gå utover meg, og jeg taklet det ikke i det hele tatt. Det er en grunn til at mamma har fullmakt hos lege, sykehus, Nav, ja you name it... Hun ringte meg opp igjen litt senere. Jeg fikk ikke puste, klarte ikke å snakke, tårene spratt, og jeg la på røret. Kunne ikke tro mine egne ører... Hun hadde AVBESTILT drosjen. Så nå står jeg uten transport, og kommer garantert ikke til å klare å GÅ helt til andre siden av byen. Til helvete med alt... Takk for ingenting. Jeg blir så frustrert og oppgitt over at ikke EN eneste FUCKINGS ting kan være ENKEL, særlig når jeg har krefter til å kjempe!!!

I dag mistet jeg det lille motet jeg hadde bygd opp. Kommer ikke til å gjøre noen verdens ting i dag. Som sagt er Yilmaz på jobb, som alltid. Og jeg er alene, som alltid. Kryper under dyna og sier takk for meg. Dagen var over før den fikk begynt. Skulle ønske at mamma kunne tenke seg om to ganger før hun ringer og buser ut med hvor kaotisk og komplisert alt er, og få det til å høres mye verre ut enn det faktisk ER. Hun tok fra meg all gleden. Det skal ikke mye til før jeg faller helt ned... Hun vet at jeg er syk, og det hadde vært så mye bedre om hun ringte etter at hun hadde tatt alle telefonene og de hadde kommet fram til en løsning, i stedet for å la alt gå utover meg. Det er jo en grunn til at hun har fullmakt! Jeg er så redd min egen skygge at bare tanken på å skulle ringe til f.eks legen, gir meg hjertebank. Husker særlig godt en gang jeg MÅTTE ringe til banken selv, og enda var dette i en god periode uten depresjon eller lignende. Når damen i banken svarte i andre enden, mistet jeg stemmen og det kom bare en tynn pipelyd ut av munnen min. Deretter la jeg på røret. Ja, dere skjønner tegninga.

Ha en fin kveld alle sammen. Nå sier jeg takk for i dag...