Ingen psykolog...

Så ble det ingen time hos psykologen i dag. I går kveld hadde jeg sånn panikk at jeg ikke klarte å sitte rolig. Hjertet hamret og kvelningsfornemmelsene kom og gikk, time etter time. Baby og jeg så på film, men helt ærlig klarte jeg ikke å engasjere meg. Tankene var et helt annet sted; på det som skulle skje i dag. Jeg hadde en skikkelig dårlig følelse av at noe kom til å gå galt, og det hjalp ikke med overbevisninger fra meg selv eller Yilmaz. Jeg var fortsatt oppskaket etter alt styret og forvirrelsen som oppsto dagen før, da mamma stresset meg enormt (les tidligere innlegg)! Hadde et stort behov for å få roe tankene og få slappet av hjemme. Det var så mye usikkerhet rundt dette med taxiopplegget, og jeg følte meg skikkelig uinteressert i å snakke med en psykolog. Hadde ingenting å si, og det kom til å bli så ubehagelig å bare sitte der. Sent på kvelden sendte jeg melding til mamma og ba henne fikse en ny time i neste uke fordi jeg ikke taklet presset nå.

På formiddagen ringte mamma og ga meg masse informasjon. Min dårlige følelse stemte veldig godt med virkeligheten. For ingenting av det vi hadde blitt informert om stemte, og dersom jeg hadde tatt taxi til sykehuset i dag ville jeg vært nødt til å betale en minimumtakst på 130 kr. Det er 130 kr jeg ikke har... Så jeg hadde sittet der som en idiot uten å kunne betale for meg. Hyggelig eller hva? Som om det ikke hadde vært nok negativt rundt dette allerede. Dersom jeg hadde opplevd den pinligheten ville jeg sannsynligvis aldri ha satt meg i en taxi igjen... Det viser seg at inntil jeg har brukt nok penger hos lege og psykolog til å få frikort for 2012, så må jeg betale en egenandel på 130 kr per taxitur. Etter dette får jeg reisen gratis. Jeg er så glad for at jeg lyttet til meg selv denne gangen, og gjorde det JEG ønsket. Blir uvel ved tanken på hvor grusom denne dagen hadde blitt for meg... Det var nemlig bare bestilt taxi èn vei i tillegg fordi jeg skulle gå fra sykehuset og møte Y i byen. Men for det første hadde jeg ikke fått penger på kontoen når jeg sjekket i morges, og Y fikk melding om han kunne komme på jobb. Så han dro rett fra skolen og til jobben. Og det hadde ikke vært aktuelt å ta taxi hjem igjen, siden jeg ikke hadde penger til taxi uansett... Så jeg hadde vært stuck utenfor sykehuset, i fullstendig panikk. Hadde sannsynligvis brukt to timer på å gå hjem dersom jeg i det hele tatt hadde klart å komme meg hjem. Helt jævlig å føle seg så liten og hjelpesløs. Ønsker å være selvstendig og STERK, men nå om dagen klarer jeg ikke å gjøre noen verdens ting. Ja, annet enn å tenke over alt jeg burde ha gjort. Jeg har ingen krefter å kjempe med. Alt virkelig uoverkommelig. Nytter ikke lenger med øvelsene om å ta et skritt av gangen eller gjøre små ting.

Jeg er stresset - hele tiden - av å gjøre ingenting. Hadde gledet meg til denne dagen hvor Y og jeg skulle gå litt rundt på senteret og se i butikker, kanskje spise noe. Men ingen penger, ingen taxi, ingen shoppingmuligheter, ingen Yilmaz - ingen psykolog.

Nå er jeg ferdig med ¨Silhuett av en synder¨. Ei sær bok... Den ble skikkelig ekkel på slutten. Da mener jeg ikke skummel-ekkel, jeg mener EKKEL. Har fått flere bøker fra Haugen bok, så nå sitter jeg her og forsøker å velge ut hvilken jeg skal begynne på... Jeg er glad for at jeg har bøkene. De hjelper meg å fokusere. Baby kjøpte meg et digert puslespill til jul som jeg vurderer å begynne på. Jeg er nødt til å konsentrere meg om andre ting enn angsten. Jeg mener ikke de små øyeblikkene i hverdagen som fremkaller angst, for den skal jeg klare å kjenne på og lære meg å leve med etterhvert. Jeg mener den store ANGSTEN som slår ut pusten på meg, lammer meg og gir meg anfall. Den som hindrer meg i å leve livet mitt... Jeg sammenligner den med et mørkt mylder, et kaos av tanker om mennesker , og eventuelle utfall av situasjoner, som rotèrer... En stor verkende byll av depresjon som drar med seg mer og mer til den ligner et dragsug. Og midt i mylderet står jeg, og kjemper for å ikke bli dratt inn i dragsuget. Det er en evig kamp om å holde seg fast, ikke miste grepet, ha beina plantet på jorda. Jeg er redd for at jeg en vakker dag ikke klarer å kjempe mer og bare gir slipp...