Babycall

I går så vi den norsk-svenske filmen Babycall men min favorittskuespiller Kristoffer Joner. Det var en veldig bra film med enormt gode skuespillerprestasjoner! Handlingen var forvirrende, om ei mor og en sønn som blir mishandlet, og derfor blir plassert i en hemmelig bolig. Det viser seg etterhvert at moren sliter med noe som kan ligne posttraumatisk stressyndrom, og hun har også delvis hukommelsestap. Vi ser sakte et forvrengt virkelighetsbilde forme seg, til vi helt til slutt får se sannheten... Noomi Rapace gjør en formidabel jobb som den redde, stakkarslige Anna.

Filmen ble personlig for meg, da jeg kjente meg igjen i en del av hendelsesforløpet... Særlig redselen for å bli ¨funnet¨. Jeg slet veldig med det når jeg var liten, og etter et forferdelig besøk hos min far gikk jeg inn i en psykose. Jeg så (i helt våken tilstand) faren min komme inn soveromsvinduet vårt etter å ha klatret opp en stige. Jeg hørte hurtig pianospill fra etasjen over oss, og uansett hvor jeg forsøkte å gjemme meg så jeg faren min i alle vinduer og bak alle hjørner. mamma var så fortvilet og forsøkte uten hell å fortelle meg at dette ikke var virkelig. Men jeg var hysterisk og livredd for å bli revet vekk fra mamma igjen. Vi måtte rømme leiligheten vi da bodde i, og mamma kjørte meg opp til besteforeldrene mine med et pledd over hodet, slik at jeg skulle slippe å se han. Jeg fikk beroligende medisin hos legevakten og bodde hos besteforeldrene mine i en hel uke til psykosen og redselen gikk over. Selv da gruet jeg meg til å sove i leiligheten igjen, og mamma måtte ¨undersøke¨ leiligheten før jeg torte å gå inn døren... Å oppleve noe traumatisk, spesielt mishandling (tortur og andres død), kan ødelegge et menneskesinn. Filmen viser så tydelig hva som kan hende med personer som traumatiseres.

Takk for en god filmopplevelse.