Utroskap...

Vi våknet med et rykk av at mobilen til Y ringte. Det var en tyrkisk kompis som hadde skikkelige dameproblemer, og i flere timer ble vi involvert i dette dramaet. Stakkars, jeg er glad for at vi ikke sliter med utroskap og løgn. Har hatt min del av det, og i en periode var jeg overbevist om at jeg tiltrakk meg en viss type mannfolk som ikke gjorde annet enn å være utro og gå bak ryggen min. Derfor trodde jeg leeeenge at Y kom til å gjøre det samme, men nå har det gått 2,5 år og han har aldri gitt meg grunn til å tvile på han. Hverken her i Norge eller når han bodde i Tyrkia. Utroskap ødelegger all tillit, og jeg forstår ikke hvordan noen klarer å fortsette i et forhold når de vet at typen mest sannsynlig kommer til å være utro igjen. ¨Hvor er han nå? Hva driver han med? Hvorfor ringer han ikke?¨ Jeg gikk rundt med en dårlig magefølelse hele tiden, og selv om det vanlige ¨det kommer aldri til å skje igjen, jeg elsker deg, kan ikke leve uten deg, vær så snill og tilgi meg, det var den største tabben i mitt liv, jeg hater meg selv¨ osv selvfølgelig var standard, etterfulgt av massevis av falske tårer, så hjalp det INGENTING. Ord forteller ikke hvor høyt man elsker noen. Det er gjennom handlinger den ekte kjærligheten vises. Utroskap er noe man aldri kan ta tilbake... Har det skjedd, så er det for sent. Og jeg synes det er feil å være så egoistisk at man ikke kan la partneren gå videre, men heller prøve å få han/henne tilbake og bare ødelegge enda mer... Jeg har forsøkt å tilgi EN gang, men det praktisk talt ødela meg. Hver eneste dag ble jeg påminnet om hva som skjedde gjennom mareritt, et ord, en tanke... hver eneste dag hadde jeg en ekkelt klump i magen som bare spiste meg opp innvendig til jeg ikke maktet mer. En dag skjønte jeg at jeg var nødt til å gå, selv om han tryglet meg i flere måneder etterpå. Jeg prøvde å være sterk, men feilet, gikk halvveis tilbake, før jeg bare kuttet han ut... Og det tok ikke mer enn ei uke før han hoppet i armene på ei ny. Det tar aldri feil... Skjer hver gang. Men denne ene gangen var jeg dum nok til å ta han tilbake fordi jeg elsket han så høyt. Tidligere bare lot jeg være å ta telefonen og ga fullstendig faen. Jeg har alltid trodd at dersom min type var utro kom jeg aaaaldri til å akseptere det... Men det er ikke lett når man har dype følelser for en person som man egentlig skulle ha giftet seg med fire uker etter at verden plutselig raste sammen... Det vanvittige sviket og alt helvetet som fulgte ga meg arr som jeg alltid må bære med meg. Har selvfølgelig innsett at jeg har det bedre uten han. Tenk om jeg hadde latt han overbevise meg og faktisk giftet meg med han, og laget barn med han, slik han prøvde på bare ei uke etter at jeg fant ut av utroskapet. Bare tenk komplikasjonene med å sitte der, gift og med et barn å ta seg av, når han atter en gang hopper til sengs med ei eller annen tilfeldig turistjente... Hva skulle jeg ha gjort da? Og at det faktisk finnes slike jenter som bevisst har seg med typene til andre, er ekkelt nok i seg selv. Men til syvende og sist er det typen din som er ansvarlig for sine handlinger!!

Jeg er stolt over meg selv fordi jeg faktisk var så sterk at jeg gikk, og på grunn av det fikk jeg møte mannen jeg nå lever sammen med. Han har min fulle tillit. Han har ingenting å bevise, for han har virkelig vist meg at jeg er alt for han. Ok, vi krangler og han har andre feil, slik jeg også har. Men de verdiene jeg setter høyest er troskap og ærlighet. I dag setter jeg ekstra pris på han. Når jeg ser hva andre menn kan gjøre mot sine kjærester, igjen og igjen, etter å ha hørt på flere historier i dag, så er jeg ekstra takknemlig for at jeg slipper å ha den ekle klumpen i magen. At jeg kan ha fred i sinnet og vite at han er min. Bare min. Og vet dere hva? Jeg fortjener det.

I dag elsker jeg deg ekstra høyt.