Tankefull

Det er snart morgen, men jeg har ikke sovet et fnugg i natt. Kom plutselig på at jeg ikke har spist mer enn EN fiskebit på 1 1/2 døgn, og skjønte at det kanskje var derfor jeg følte meg ekstra kvalm... Så jeg har laget meg en liten frokost, for å få i meg mat. Det er vanskelig for tiden... Jeg fatter ikke hva som er galt med meg. Har ikke lyst på mat, annet enn kebabpizzaen før helga. Og alt gjør meg uvel... Magen er helt ødelagt. Har vært sånn i flere uker nå, men ble mye verre etter at jeg begynte med tablettene mot det såret (som forøvrig ble bedre, men nå er verre enn noensinne). Magen har alltid vært sårbar for meg, mitt ømme punkt... Og når jeg får noe stress i livet, blir jeg dårlig med en gang. Så kanskje er alt psykosomatisk. Jeg vet ikke. Men jeg er så lei av å være kvalm hele fuckings tiden. Vekten kryper nedover, selv om jeg ikke lenger slanker meg. Om to dager begynner jeg med trening igjen. Har avtalt det med Yilmaz. Kanskje det kan hjelpe å komme i bevegelse! Ble i alle fall bedre av litt frokost, men om en time er det sikkert like ille igjen.

Bortsett fra kvalmen (ja, jeg klager... I know), så tenker jeg på mye. Altfor mye gammelt skrot som for lengst skulle vært kastet vekk ligger i bakhodet og ulmer. Og jo mer man prøver å IKKE tenke, desto mer tenker man. Funny, isn't it? Yilmaz spurte meg etter jobb om jeg hadde en ¨really really bad day¨ fordi jeg virket sint. Men jeg er jo ikke sint, selv om jeg kan svare han for skarpt når jeg ikke har energi til å kommunisere. Dessverre... ¨I'm not angry. I'm just not feeling well¨ svarte jeg mens han sto og holdt rundt meg lenge. Jeg begravde nesen min i halsgropen hans og luktet han. Det er den beste følelsen i verden :) Hadde gruet meg til å vaske korridoren, men jeg vasket. Og Y trodde ikke sine egne øyne! Nei, det hadde han nok IKKE forventet, men jeg presset meg selv. Ville ikke at han skulle måtte gå på skolen, så direkte til jobb, for deretter å komme hjem og måtte vaske korridoren og sette seg med leksene. Etter å ha vasket fikk jeg hodepine. Ville bare gråte. Var svett fordi jeg var så nervøs for at noen skulle komme... Noe det også gjorde, som satte meg helt ut. Hodepine har jeg fortsatt. Yilmaz har bedt meg i to dager om å slappe av, men vaskingen har vært i hodet mitt hele tiden. Ja, jeg vet det er sykt at noe så lite kan kreve alle mine krefter og sette meg så til de grader ut... Men jeg er litt stolt over at jeg klarte det på egenhånd, for jeg kan ikke huske sist jeg gjorde noe ¨offentlig¨ uten Yilmaz eller mamma.

Skal forsøke å sove nå... Krype inntil Yilmaz og håpe at jeg klarer å slappe av. Så håper jeg at ikke så altfor mange leste dette innlegget. Skriver en del om de samme tingene, men hva annet skal jeg skrive om når det ikke SKJER noe? Og når jeg ikke har noen å snakke med, så hjelper det å skrive ned tankene og følelsene. Og joda, jeg har Yilmaz å snakke med, men når man står så nært har man lyst til å skjerme personen og ønsker faktisk ikke å dele alt. For Yilmaz bærer byrden sammen med meg, og dersom jeg forteller for mye føler jeg at JEG blir en byrde. Og det ønsker jeg ikke. Dessuten er det veldig vanskelig for han å forstå hvorfor jeg er deprimert og full av angst, siden han ikke har opplevd å ha det sånn selv. Det er maksimalt hvor langt man kan strekke tålmodigheten og forståelsen til et annet menneske... Jeg føler at jeg har tøyd grensene nok. Man vil heller ikke være en byrde for vennene sine, og selv om noen titter innom bloggen min av og til, så er det jo annerledes å lese frivillig i bloggen, enn å for eksempel få meldinger eller telefoner fra meg som de føler seg forpliktet til å svare på. Bedre å la folk være til man føler seg bedre. Vet at dette langt i fra er noe fasitsvar, men det er faktisk en realitet at det ikke skal mye til før man blir en byrde. Da er det bedre å la være.

Ha en fin dag alle sammen. Ønsker dere en god uke!