A lot on my mind

Noen av dere er kanskje forvirret over hva som egentlig hendte, siden alt gikk så bra... Jeg kan ikke fortelle detaljer fordi det er komplisert og privat. Men jeg kan si at jeg har MYE i tankene. Valget jeg er nødt til å ta, kommer ikke til å bli enkelt. Men jeg er nødt til å gjøre det... Av og til må man ofre noe eller noen for å få det bedre i livet, og det er akkurat en slik situasjon jeg er i nå. Jeg er veldig ulykkelig. Ikke på grunn av depresjonen, at jeg hadde en nedtur e.l. Nei, dette er menneskeskapt. Ikke av meg, men av noen andre. Det skjedde noe for et par uker siden, ikke noe ekstraordinært, men noe som gjorde at glasset ble fullt. Jeg orker ikke, gidder ikke, klarer ikke mer. Det er nok nå... Det har foregått for lenge, vært altfor skadende for meg, og her jeg står i dag føler jeg at jeg ikke lenger vet hvem jeg selv er. Jeg har et sterkt behov for å være fri igjen. Være alene. LEVE. PUSTE. VÆRE LYKKELIG. Det er så tydelig hva som er bra for meg og hva som ikke er det... Likevel er jeg redd for å ta feil avgjørelse, og ende opp enda mer lykkelig enn hva jeg er nå. Følelsene og fornuften samhandler dårlig. Jeg visste at det ikke kom til å bli enkelt etter at jeg satte livet mitt på hold for kjærligheten. Men nå synes jeg ikke lenger at det er verdt det... Har fått mange gode råd i det siste, fra noen jeg ikke hadde forventet det fra. Men er desto mer takknemlig. Jeg VET hva jeg må gjøre, men jeg har tusen unnskyldninger for å ikke gjøre det... Faktisk har jeg aldri måttet ta en så vanskelig avgjørelse før...

Nå om dagene gjør jeg ingenting. Har ikke vært utenfor leiligheten på over to uker nå... Leser litt, sitter på nettet, lager meg noe enkelt å spise, for så å sove 12 timer i strekk... Er småsyk, konstant kvalm og dårlig i magen. Hver gang jeg spiser får jeg halsbrann og kaster opp. Jeg svimler, ryggen begynner å gjøre vondt igjen, og forkjølelsen er tilbake. Ja, jeg har nettopp vært syk i en måned, men det er ingen nyhet at jeg nesten ikke har immunforsvar. Og nei, jeg er ingen hypokonder :P Alt stresset gjør meg syk. Jeg har vært svak hele livet, og det har sine naturlige årsaker som jeg ikke orker å gå inn på nå :( Poenget er at hvis jeg hadde kommet inn i treninga igjen, begynt å gå turer i alle fall, så hadde jeg kanskje begynt å tenke litt klarere og fått litt energi igjen. Men det er -22 grader ute, og kulden biter i ansiktet etter 2-3 minutter på verandaen med en røyk... Jeg vil bare sove og sove og soooove... Vet at det ikke kan fortsette på dette viset, så jeg er NØDT til å ta en avgjørelse. Og når jeg tar avgjørelsen, uansett hva den måtte bli, så skal jeg gå 100% inn for det. Jeg kan ikke fortsette å vingle fram og tilbake i livet, uten mål og mening. Jeg hadde et mål, en drøm, men likevel et mål, og jeg trodde at det skulle bli til virkelighet... Men nå har det hendt så mye at jeg ikke lenger føler at dette var det rette for meg. Jeg er full av tvil... Og jeg vil ikke fortsette å være ulykkelig kun fordi det er enklest slik. For dersom jeg velger å dra, så vet jeg at det kommer til å bli veldig komplisert, og at en viss person kommer til å lage livet mitt til et levende mareritt. Men det gjør jo personen nå også, og er årsaken til at jeg har det så jævlig som jeg har det... Og jeg kan ikke skylde på personen i all evighet. Jeg er nødt til å ta ansvar for min egen lykke, mitt eget liv, og gjøre noe med det... Men det hadde vært så godt å kunne hatt en venn her som kunne hjulpet meg. Problemet er at jeg ikke tør å fortelle dette til noen :(

For et utrolig tragisk blogg-innlegg. Vedder på at halvparten av dere datt ut etter første avsnitt :) Men jeg er nødt til å skrive det et sted, siden jeg ikke tør å ringe til noen eller be om hjelp.

Bestilte meg forresten en genser fra Ellos her om dagen... Den burde komme i posten any day nå. Ønsket meg den i fjor, men de ble så fort utsolgt. Men nå hadde de altså fått den inn igjen... Gleder meg til å bruke den:

*Perfekt for kalde dager*