Flaks følg tullingen

...e et nord norsk ordtak. Da må vel jeg være skikkelig ikke-tulling, siden det tyter uflaks ut av ørene på meg? I dag er jeg pissed-off. Mest fordi det er den tiden av måneden, men jeg begynte nesten å grine i stad :( Yilmaz var ferdig på skolen 11:30 i dag og jeg ble superglad. Tenkte at vi kunne finne på noe gøy :) Men nei, han måtte på jobb... Og det er selvfølgelig fint på èn måte, men jeg ser han type aldri. Ok, jeg tenkte at da kunne jeg virkelig kose meg med noen episoder Supernatural og kanskje en film. Har fortsatt snacks på bordet etter i går, og jeg satte en pizza i ovnen. Vel, HDMI-kabelen hang bare og dinglet i tv'n. Noen (Yilmaz :P) har tydeligvis gått i kabelen og dratt den ut. Den var allerede sliten... Tredje ødelagte HDMI-kabelen fra Claes Ohlson på seks måneder!!!!!!!! Pisskabel :( Jeg forsøkte å redde den, men den var virkelig game over... I tillegg til at Y tidligere hadde limt den med superlim og deretter satt den i tv'n, er nå ene delen stuck inni HDMI-åpningen. Great... Jeg overlevde tanken på å se noe direkte fra dataen i stedet da, før jeg innså at pizzaen fortsatt sto i ovnen... Pretty black all over ja. Så nå sitter jeg og freser for meg selv, uten en dritt å gjøre. Gidder ikke å se noe på dataen, siden jeg er så irritert. Kosen er borte... Ja, jeg kan gå ned på Claes Ohlson igjen og kjøpe en fjerde kabel, men det finnes grenser... De kablene er ikke rimelige og kvaliteten er DRITT. Må kjøpe et annet sted, men alt er så langt unna :(

EDIT: Har i løpet av kvelden klart å miste en kruv med masse sminke nedi vasken (som var fylt med vann) kun fordi jeg faktisk hadde ork til å sminke meg i dag... Dessuten knakk Hong Kong-brillene mine, så jeg må punge ut med enda mer penger til nye briller fordi jeg ville være økonomisk og bruke brillene daglig i stedet for å kjøpe linser. Hva ER grunnen til at alt må ta motet fra meg? Uansett hvor lite og idiotisk, det skjer ALLTID noe. Jeg er så LEI livet. Har aldri gjort noe fælt, men mennesker har vært grusomme mot meg. Når jeg leser sånne ¨dagens visdomsord¨ e.l blir jeg av og til provosert. Type ¨smil til verden og verden smiler til deg¨. NEI! Den gjør ikke det! Jeg kan være så blid jeg faen meg bare vil, men uansett hvor lykkelig jeg kan føle meg så kommer fuckings skjebnen eller whatever og fucker opp livet mitt. Shit, så ufattelig lei jeg er. Av sminke som ødelegges, pizza som brennes, at jeg ble mobbet i 10 år fordi jeg var så feit og stygg, slik at jeg endte opp med spiseforstyrrelser og hat mot meg selv, eller faren min som var drita full 24/7 og tvang meg til å være hos han enda jeg hatet han av hele mitt hjerte og hele min sjel, kun fordi han ville ¨vinne¨ over mamma - verst av alt barnevernet som aldri gjorde noe for å hjelpe, og dommerene som dømte i hans favør i alle rettssakene mot han, slik at barndommen min ble skikkelig ødelagt på alle måter. Eller at jeg fikk kyssesyke på videregående og slet med utmattelsessyndrom i flere år, og måtte slutte på skolen. At jeg ikke får studielån når jeg endelig klarer å begynne på et studie, eller at jeg mister jobben fordi vi får vikarsjef som ikke vil ha meg der når sjefen min er i fødselspermisjon, slik at jeg ikke har noen sjans til å gjennomføre studiene uten studielån. Eller at jeg møter verdens største asshole, drittjævel, løgner, notorist utro motherf*** som drar meg og mitt den gang GODE liv ned i møkka og ødelegger meg!! Faen, jeg er så sint, på meg selv, på skjebnen, på ¨livet er hva du gjør det til selv¨- mennesker som ikke vet hva motgang er.

Sola har forøvrig ennå ikke kommet og det er iskaldt her. Man ser den skinne rundt omkring, men ikke her oppe på fjellet i gokk. Tar hundre år å gå til butikken, og man kan aldri ¨stikke innom¨ noe sted, siden det føles ut som man løper maraton hver gang man går oppover bakkene. Lurer på hvor høy stigning det egentlig er her? Narvik sucks... Alt ved stedet vemmer meg, og jeg ler inni meg av de menneskene som påstår at dette er bedre enn Harstad. Nevn EN ting som er bedre, foruten det lille antall butikker og cafeer, mangel på utesteder, kollektivtransport = ikke-eksisterende, iskaldt, sola forsvinner tidlig og kommer sent tilbake, det er nesten umulig å se nordlyset pga all fabrikkrøyken og tåken som alltid ligger over stedet, veiløsningene er latterlige og folket er ikke akkurat vennlige... Jeg er født i denne byen, men har aldri bodd her. Og så fort som mulig ønsker jeg å flytte herfra. Uansett hva som hender i framtiden, så skal jeg/vi sørover, helst til Oslo. Jeg hører ikke hjemme her...

Sånn, det føltes deilig å skrive ned litt frustrasjon. Håper at ikke så mange leste dette innlegget :P Vet at jeg er i dårlig humør i dag... Våknet slik og har vært sånn i bølgedaler utover dagen. Jeg bruker ikke å ha PMS, men det kan vel skje alle en eller annen gang. Det er ikke sånn at jeg skyver fra meg problemene og mener at alt er andres feil, for selvfølgelig har mine valg påvirket mye. MEN jeg har blitt til det mennesket jeg er i dag pga alt jeg har opplevd, på godt og vondt. Og jeg har tatt mine valg på grunn av det mennesket jeg har blitt til. Jeg er preget, og alle de årene hvor jeg latet som ingenting utenpå, bare døde jeg mer og mer innvendig. Det er så mange ting jeg ønsker å gjøre, og en dag skal jeg være sterk nok. Akkurat nå kjemper jeg med å ta turen på Rema eller børste håret mitt når jeg står opp... Det er mer enn nok for meg bare å komme igjennom dagene. Det var tunge dager som i går at jeg virkelig skjønte hvorfor jeg er sykemeldt fra jobben. For selv om det finnes dager hvor jeg VIL gjøre noe, så er det sjeldent at jeg KLARER. Og når jeg ikke klarer, så blir jeg så skuffet over meg selv, og alt blir enda verre. I går var jeg positiv til å skulle gå ut og spise, men jeg var så sliten etter å ha utført ¨ting¨ i dagene før, for eksempel ryddet og vasket, gått på butikken o.l. Når jeg da ¨måtte¨ fordi det var Valentine's Day, så taklet jeg det ikke. En utrolig nedtur, men likevel innså jeg hvor syk jeg egentlig er :( Jeg trenger hjelp, men får ikke noe hjelp. Jeg ventet i 13 måneder på en psykolog som gjorde alt verre, og venter nå igjen... Er vel et halvt år snart siden jeg ble henvist til kognitiv terapi. Har ikke vært til samtale engang. Ikke hørt noenting. Hvis jeg noensinne skal kunne begynne å jobbe igjen, så må jeg få hjelp! Gikk så bra ei stund, men det hjelper ikke at det går bra i perioder. Det må gå bra HELE TIDEN!!!

Håper at dagen deres går bedre enn min ;)

EDIT 2: Nå ringte Y på vei hjem fra jobb, og sa meg noen trøstende ord som jeg trengte. Fikk sutret meg ferdig i telefonen... Så nå kommer han snart inn døra, og jeg vet at han må sette seg ned og gjøre lekser, men det er bedre å ha han her, enn å være alene...