Such a lonely day...

...and it's mine.

Sitter og sløver foran dataen. Har nettopp bestilt meg nye hårprodukter + den fjerde boka i ¨De udødelige¨-serien. Er snart ferdig med den tredje, og kjenner at jeg ikke klarer å vente særlig lenge på fortsettelsen, så bedre føre var ;)

Yilmaz var dødssliten etter skolen i dag, og har en stil å skrive til i morgen. Plutselig ringte de fra sykehjemmet og han måtte på jobb, så jeg kan tro at det er et stykk sliten mann som kommer hjem om noen timer... For så å skulle skrive en morsom historie på 350 ord om ¨Kari og Ola Normann¨. Veldig glad for at det ikke er jeg som går på skole, men av og til føler jeg at jeg gjør lekser likevel. Yilmaz trenger hjelp, og spør meg selvfølgelig om en del ordforklaringer og gramatikk. I går ble ¨vi¨ ikke ferdig før halv fire på natta. Slitsomt... Jeg er også blitt forkjølet igjen og kroppen er utslitt, kun pga turen til Harstad. Nå er jeg nødt til å få et bedre immunforsvar, for jeg brøt i gråt i stad... Er så LEI av å være sjuk hele FUCKINGS tida. Yilmaz skjønner ikke hva det er med meg og hvordan det er mulig å plages så mye med magen og influensasymptomer. Etter kyssesyken var det snakk om at jeg hadde utviklet kronisk utmattelsessyndrom fordi jeg var konstant syk og hadde null energinivå, sov 16 timer i døgnet og klarte ikke å fungere i hverdagen. Hadde vondt i musklene, mageproblemer ukentlig, konsentrasjonsvansker o.l. Likevel ble jeg ikke videre utredet fordi jeg bare feide det vekk. Og nå har jeg unnskyldt problemene med depresjonen, siden mange av symptomene som oppstår er de samme som ved ME. Men jeg var syk og sliten lenge før jeg ble deprimert. Nå kan jeg ikke bli utredet uansett, siden jeg sliter med depresjon. Alt føles veldig tungt for tiden... Jeg er skikkelig stuck i livet. Kommer meg ikke videre. Sitter inne og glor, venter på hjelpen som aldri kommer. Vennene jeg liksom hadde, er long gone. Ser hvor utrolig falske enkelte folk var... Vil spy ved tanken på at jeg en gang kalte dem venner. ¨Du vet at jeg er her om du trenger meg¨. MY ASS... Så fort jeg flyttet fra Harstad, var jeg glemt. Jeg har seriøst ingen å snakke med her oppe. Da mener jeg ikke å skulle snakke om depressive ting, men om noe som helst. Bare det å kunne ta en røyk og skravle litt på trappa, hva som helst. Ser tilbake på de jeg trodde var venner, som snakket bak ryggen på andre og nå later som om de er verdens beste venner. Og jeg sitter her og vet hvor falskt alt sammen er, og blir kvalm... Jeg har vært så blind.  Har aldri vært typisk ¨jente¨ der, og selv om man er jente er det faktisk ingen unnskyldning for å slenge dritt om andre. Hvis jeg har noe å si, så kan jeg garantere at personen det gjelder også vet hva jeg mener! Aldri i livet om jeg ville smilt noen opp i trynet etterpå. ÆSJ! Jeg synes det er bedre å ha få, men gode venner, enn å ha en haug med falske venner... You know, karma is a bitch...

Vennene mine er langt sør, og det er umulig å se dem. På grunn av situasjonen med at Yilmaz kom til Norge, så har jeg ikke lengre mulighet til å reise og besøke dem, eller ta mine etterlengtede Tyrkiaturer. Jeg sitter og visner mens jeg håper på bedre tider som aldri kommer. Håper at jeg snart kan få hjelpen jeg trenger! Venter på brevet i postkassa som skulle kommet for et halvt år siden... Jeg er syk og sliten og lei - av alt.

Kjenner tårene presser på, men ingenting kommer... Det er tomt. Jeg er rett og slett for sliten til å gråte nå.

Dagens sang:

http://www.youtube.com/watch?v=jhUSsQ_OXzc