Syyyyyk

Hvorfor må jeg få alle virus som flyver rundt i lufta? Ørene, nesa og halsen verker... Jeg hoster, nyser, svetter, fryser, og kroppen min er SLAPP. Sov nesten 13 timer i strekk i natt, og kunne fortsatt å sove i noen timer til... Men sto opp i forferdelse over hvor mye klokka var. *SUKK* I morgen er det på jobb igjen, så jeg er nødt til å bli drastisk bedre før den tid. Håper at natten kommer til å gjøre meg godt...

Har ikke gjort noe ellers, bare jobbet (i går) og glodd på tv... Energinivået er på bunn.

Fått sms-er og e-poster fra Mr Asshole i Tyrkia som bare beviser én gang for alle at jeg tok den rette avgjørelsen ved å dumpe han. Jeg hadde tenkt å ikke skrive om ¨oss¨ mer, og heller ikke fortelle konkrete hendelser som forårsaket bruddet... Men etter gårdagens meldinger har jeg et sterkt behov for å fortelle!! Det finnes faen meg grenser for hvor mye jeg gidder å høre på...

Bare fordi han har spilt Mr Perfect i én uke skal jeg liksom glemme alt det grusomme han har sagt og gjort? Ehh, nei takk... Og når jeg da ikke tilgir han, så viser han sitt sanne jeg igjen. Jeg har sagt at det er nok, at det er for sent, at jeg ikke vil ha han og aldri kommer til å glemme hvordan han behandlet meg. Han fikk mange advarsler i løpet av det siste halve året, men han tok meg ikke seriøst. Han trodde at han skulle få tråkke på meg i all evighet, og at jeg kom til å godta alle de stygge ordene han sa til meg. Nå er det liksom HANS valg å gå i fra meg, siden jeg ikke tilga han... Det er rett og slett latterlig.

Han viser klart og tydelig at han ikke forstår hva han har gjort. Han fikser FB-profilen sin og tror at det beviser hva han tenker og føler... Han tror at noen sanger og fine ord skal hjelpe han i å spille på samvittigheten min. Men kjære deg, det er jo ikke MIN samvittighet som må skjerpes... Det er jo DIN samvittighet som er problemet!! Du MANGLER en samvittighet!! Den er ikke-eksisterende. Derfor klarer jeg ikke å være sammen med deg... Når du gråter, skal jeg trøste deg... Når du trenger støtte, skal jeg være der for deg... Men dersom du sårer meg, må jeg gråte alene. Og dersom noe gjør meg vondt, er det min egen feil. Trenger jeg støtte, er du aldri der... Dette kalles ikke kjærlighet.

 I tillegg fikk jeg ikke lov til å gå ut, snakke med mennesker, legge til venner på FB eller ha kontakt med mennesker jeg brydde meg om. Du hadde passordene mine og sjekket FB og Msn hver dag, forhørte meg, kjeftet på meg, kommanderte meg... Du kalte meg hore, vemmelig, syk. Du truet med å kontakte og møte andre damer når du ble sjalu. Du sa at kompisen din skulle finne deg akkurat den jenta du ville. Du truet med å gå på byen og drikke, for å straffe meg og gjøre meg søvnløs når du visste jeg skulle på jobb dagen etterpå. Du sa at du skulle legge ut bilder på FB av alle eksene dine, inkludert din UKRAINSKE hore. Så stolt du må være over å oppføre deg på den måten, og ikke minst gjøre deg så lav at du i det hele tatt rørte et slikt menneske som OLYA. Eller hun colombianske jenta på sjokoladefabrikken i USA som sprang fra dør til dør, og lå med alle på sjokoladefabrikken, inkludert deg. Så stolt du må være som forteller dette til din norske kjæreste, og i tillegg sier at de var bedre...at ALLE eks-ene dine var bedre enn meg. TUSEN TAKK. Du sa at jeg fortjente å dø - men egentlig ikke, for jeg fortjente å pines i lang tid her på jorden før jeg kunne dø. Du sa at alle vennene mine var falske fordi de støttet meg. Du sa at det var MIN feil når jeg spontanaborterte i fjor, og vennene mine måtte støtte meg da du bare la på røret når jeg forsøkte å ringe... Du lot meg ikke engang gå på do når jeg hadde magesyke i sommer. Du nektet å vente utenfor, og jeg holdt på å gjøre i fra meg på gulvet i stua mens jeg gråt i fortvilelse. Du forlot meg flere ganger midt på natten, tok kofferten din og dro. Du gikk og la deg og snudde ryggen din til meg dersom jeg ikke ville det samme som du. Du lo meg i ansiktet når jeg forsøkte å snakke voksent med deg. Du ville straffe meg med å la mygg spise meg opp, enda du visste at jeg var allergisk. Du kjeftet på meg mens jeg laget middag, og gikk til sengs, nektet å spise det jeg hadde brukt en time på å lage. Hvorfor? Fordi jeg spurte om vaskepulveret du hadde kjøpt var bra. Og enda etter at du oppførte deg slik, sto jeg tidlig opp neste dag for å lage en solid frokost + forberede dessert og lage gulrotkake som du hadde ønsket deg. Jeg spurte om du kunne kjøpe brød, men du svarte ¨nei¨ og snudde atter en gang ryggen til meg. Du så meg aldri, uansett hva jeg forsøkte å gjøre. Jeg ga deg alt jeg hadde, fysisk og psykisk, men du klarte aldri å sette pris på meg. Dråpen var når du forlangte at jeg skulle kutte kontakt med Dilek fordi du hadde snakket stygt om meg til kjæresten hennes. Det var verken min eller hennes feil at du ikke klarte å la være å snakke stygt om meg til folk jeg kjenner... Og det var ikke første gang du gjorde dette. I Alanya skyldte du på dem, og brølte at de kunne ¨fucke off, gå og dø, pule seg selv¨... Ja, trenger jeg å si mer? Og jeg forsvarte dem, og vi sloss. Jeg hatet deg. Din skitne munnbruk, din fullstendige mangel på selvinnsikt, medmenneskelighet og ikke minst: begrensninger. Du klikket fordi jeg ville se på en statue av barn med jordbær i Eregli når vi var på ferie, for det gikk tre gutter forbi som liksom så på meg. Du forlot meg alene i gaten om kvelden fordi du mente at alle kurdere er terrorister, og det var MIN feil fordi jeg nektet å hate alle kurdiske mennesker. Du hånte min fortid og sa at du skjønte godt hvorfor M forlot meg. Du klaget på meg i sengen når jeg sluttet å ha lyst på deg. Jeg var ikke nok for deg, jeg ga deg ikke det du trengte. Jeg var egoistisk. Sannheten var at allerede da var det kvalmende for meg å være nær deg.

Jeg skulle ha gått i fra deg i sommer når du forlot meg i vannet på Kleopatra-stranden etter å ha fått et raseriutbrudd for tusende gang. Jeg skulle ha latt deg dra tilbake til Ankara i stedet for å sitte gråtende alene i sengen med Efes-øl på bursdagen min mens du ignorerte meg. Du har vært så stygg i mot meg flere ganger, og de verste episodene vil jeg ikke nevne her. Jeg forlot deg, og du skjønner ikke hvorfor? Hvordan har det seg da at alle, untatt du, skjønner hvorfor? Mine venner er ikke falske. De har sett lenge hvordan jeg har hatt det, og de støtter avgjørelsen jeg tok. At jeg ikke tok deg tilbake etter en uke med falske løfter, er kun DIN feil. Du har hatt lang tid på å skjerpe deg, men det hjalp ikke, siden du gråt og tryglet om å få meg tilbake, og når jeg tok deg tilbake, ble du verre og verre for hver gang... I din verden er du perfekt. Det er jeg som er problemet. Og du får fortsette å tenke slik, for jeg orker ikke å ha deg i livet mitt mer. Du ødela all min glede. Jeg fortjente ikke det etter det vanskelige forholdet jeg nettopp hadde kommet ut av. Ingen fortjener å bli behandlet som noe uverdig og skittent. Ingen fortjener å måtte be om unnskyldning for at man har egne tanker og meninger...

Til slutt ble jeg slik som deg. Jeg begynte å snakke stygt tilbake til deg, og oppføre meg NESTEN like kaldt tilbake... Forholdet vårt hadde vært dødt lenge, og selv om jeg ikke ville være sammen med deg hadde jeg heller ikke lyst til å gi slipp på deg. Helt til det siste hadde jeg håp. Jeg ventet på en forandring, et lyspunkt, at du skulle innse hvordan du behandlet meg og plutselig bli den snille, gode Y som jeg ønsket at du skulle være... Men til slutt ga jeg opp, og når jeg ga opp var det ikke mer å hente. Du gråt i fortvilelse og tryglet meg om å ikke gå, du sa at du skjønte hvorfor jeg gjorde det slutt, og at du aldri skulle være sånn igjen... Du innrømte alle feilene dine og skulle bevise ovenfor meg at du hadde forandret deg. Men jeg gikk...og det første du gjorde var å legge til din eks-kjæreste på FB, for å prate om forholdet vårt (som du selv sa)... Og i natt skrev du en e-post til meg om hvor ondskapsfull jeg er som ikke tok deg tilbake, og at jeg atter en gang viste mitt sanne ansikt fordi jeg svarte så stygt på de masete sms-ene du sendte... Og du har kastet forlovelsesringen din over balkongen. Ringene vi betalte 5300 NOK for ligger nå halvveis blant søppel midt i Ankara. Du skrev at du skulle finne en jente som fortjente deg...og at ¨all denne tiden¨ med trygling hadde vært bortkastet, siden jeg ikke ville ha deg... Du endte posten med ¨FUCK YOU¨. En riktig lang og koselig post å lese... Den fikk meg virkelig til å se én gang for alle at du ALDRI kommer til å forandre deg. EN UKE orket du å vente, i håp om at jeg kom til å tro på ¨alt kommer til å bli bra igjen¨-historien din. Det er når man røyner folk, at man ser hvordan de er... Det har min mor lært meg.

Jeg vet at du leser bloggen min. Du kan bare slutte, siden det ikke kommer til å hjelpe deg en døyt å lese om hva du har gjort mot meg... Du har jo startet dette nye livet uten meg, så vær heller fornøyd med det...siden jeg er så ¨cruel¨ fordi jeg ikke tar deg tilbake. Jeg for min del håper at du råtner i helvete. Jeg gidder ikke å legge skjul på at jeg hater deg. Til slutt kommer du kun til å være et fjernt minne om drittsekken som forsøkte å gjøre meg til en slave. Du tok nesten i fra meg all min integritet, ødela troen på meg selv og mine verdier, og du holdt på å ødelegge meg totalt som menneske. Jeg ønsker deg ikke noe godt.

LA MEG VÆRE I FRED. LA MEG LEVE MITT LIV I FRED.

Everyone has a right to be free.