Warning: Sutreinnlegg...

Det er tid for atter en arbeidshelg, og jeg vet at jeg skulle ha sovnet for lengst... Dagen i morgen kommer til å bli tung og lang, men det er vanskelig å få sove når jeg er så tom på innsiden... Tårer renner nedover kinnene mine hver gang jeg innser at livet er snudd på hodet. Hva om jeg kunne ha slettet deler av hukommelsen, slik at jeg slapp å ha det så vondt... Hvorfor skal det føles som om livet er over når jeg tok dette valget for å få det bedre? Jeg trodde at det gikk greit, men det gjør ikke det. Det skjærer i hjertet mitt, og jeg skriker etter en klem. Har gått igjennom alt fra begynnelsen, tenkt over hver gang jeg sa ord som såret, snudde ryggen min til deg, var kald og utilnærmelig. Jeg husker da jeg brakk tåa mi, og sutret fordi jeg hadde vondt når jeg gikk. Jeg klandret deg for at du ikke brydde deg når vi gikk hjemover, sulten og med smerter. Sannheten var at jeg ikke ville spise noe sted, og ble sur fordi du tok meg til ¨feil¨ sted. Jeg demonstrerte og var grinete, og nektet å ta buss hjem. Jeg var ingen enkel kjæreste... Jeg hadde mange feil. Det var mye jeg ikke likte, og jeg la aldri skjul på hva jeg følte. Det er ikke slik at jeg mener å være perfekt...for det er jeg ikke. Men jeg husker også etterpå, når vi stod tett opp imot hverandre og jeg holdt hendene mine på kinnene dine. Vi gråt begge to fordi vi hadde såret hverandre. Jeg tørket tårene dine og lovte at jeg aldri skulle være sånn igjen. Det er 11 måneder siden, og jeg klarte ikke å holde løftet mitt... Det var vår første krangel som et par, og det var min feil. Jeg klaget over så mye, og ble sur over så utrolig ubetydelige ting... ¨Jeg liker ikke ditt, jeg vil ikke gjøre datt, jeg liker ikke at du gjør sånn, jeg vil ikke være med på...¨ På mange måter testet jeg grensene dine, ofte for å sjekke hvor glad du var i meg. Jeg var livredd for å elske og for å bli elsket. Kjærlighet er ikke noe som skjer meg, og jeg trodde det verste om deg, siden ¨alle andre¨ var drittsekker... Hvorfor skulle du være annerledes? Kanskje drev jeg deg så langt at du til slutt bare ga faen... Men på et tidspunkt sluttet jeg å oppføre meg vanskelig. Jeg begynte å stole på deg og endelig kunne jeg være meg selv. Vi var veldig lykkelige sammen, men dine problemer ble verre og verre... Jeg skyldte lenge på meg selv, og tolererte definitivt mer enn hva andre mennesker i min situasjon ville ha gjort - nettopp fordi jeg visste hvor vanskelig jeg var i begynnelsen. Men til slutt innså jeg at det ikke var akseptabelt å bli behandlet som møkk. Ordene, blikkene, kommentarene... Du knuste meg sakte gjennom et helt år, og sjansene du fikk brydde du deg ikke om... Alt var min feil. Det er lenge siden vi var lykkelige, og når jeg tenker tilbake kjenner jeg ikke igjen ¨oss¨ da og ¨oss¨ nå. Du gråt og tryglet meg om å bli denne gangen også... Du lovte at du kom til å forandre deg, at alt kom til å bli bedre... Men jeg har sluttet å tro på deg. Jeg sa nei. Jeg ga opp min livs kjærlighet fordi jeg ikke maktet mer... Jeg trodde at jeg hadde sluttet å elske deg, men ut i fra hvordan jeg har det nå, så vet jeg at jeg ALDRI kommer til å slutte å elske deg. Men jeg elsker deg for den du var. Ikke den du ble... Så kanskje elsker jeg en illusjon.

Mamma sa at jeg det lenge siden jeg sluttet å smile... Hun klemte meg og sa at hun var glad for at jeg hadde tatt denne avgjørelsen... Tror nok at hun har skjønt mer enn jeg var klar over.

Jeg håper at jeg kan begynne å smile igjen... At tårene slutter å renne og livet blir seende litt lysere ut. Jeg vet bare ikke hvordan det skal kunne skje...