Å være syk

Noe jeg ikke har skrevet mye om i bloggen er spiseproblemene mine, men i kveld føler jeg virkelig for å fortelle litt om dette...

 Årsaken er at jeg i dag har hatt min første dag på slanker'n - igjen. Tviholder fortsatt på samme metode; GO123. Dette er en effektiv kur som holder kiloene tilbake når man begynner med ¨normal¨ kost igjen. Problemet har ikke vært kuren, men mitt varierende humør... Når jeg er deppa, spiser jeg mye unødvendig, i store mengder og så usunt som jeg bare klarer... Det er ingen hemmelighet at jeg en gang var slank, men ble mobbet på skolen fordi de mente at jeg var feit som en flodhest. Jeg var 1.61 høy og veide 55 kilo. Nå er jeg 1.66 og veier det dobbelte... Med andre ord har jeg slanket meg feit - ordentlig feit.

Lav selvtillit, mangel på motivasjon til fritidsaktiviteter og perioder med depresjon har ødelagt mye for meg. Fra 2003 til 2005 bodde jeg i en øde bygd, og det var da jeg la på meg mesteparten av kiloene... På to år gikk jeg opp 42 kilo. Sykt å tenke på, men det går faktisk an når eneste aktivitet er gåturen til og fra skolebussen. Resten av ettermiddagen/kvelden tilbrakte jeg foran tv-en alene med Grandiosa og søtsaker. Jeg kom meg sjeldent på besøk til venner pga manglende busskommunikasjon etter skoletid. Usunn mat var billigere enn sunn mat. Jeg visste at jeg ble feitere og feitere, men likevel klarte jeg ikke å holde meg til riktige matvarer. Jeg vet alt om hva som er bra for kroppen, men det er noe som heter at få vet mer om en sunn livsstil enn de som er syke... Og jeg er syk.

Det begynte så smått på barneskolen hvor jeg ble kalt ¨tjukkebolla¨, ¨flodhest¨, ¨feita¨, ¨kraftbacken¨, ¨dundra¨, ja you name it... Deretter satte jeg i gang med min første slankekur på ungdomsskolen; Punktkuren. Den handlet om at jeg selv kunne velge hva jeg ville spise, bare jeg ikke spise mer enn så-så mange punkter per dag. Jeg levde på tynne loffskiver uten smør hele jula... Rørte ikke julemat, og fikk venninnene mine til å spise opp julekakene når de kom på besøk. Skoleåret 1998/99 levde jeg på to yoghurter per dag, og syklet i timesvis daglig. Jeg trente aerobics, tok 200 sit ups og push ups hver kveld, og hatet kroppen min. Etter skoleavslutningen i 1999 unnet jeg meg en baguette med ost og skinke, og etterpå hadde jeg verdens dårligste samvittighet... Min beste venninne hadde sagt til en felles venn at jeg hadde slanket meg innmari mye dette året, og det hadde virkelig vært nødvendig, da jeg var så feit som en flodhest... Hun hadde fortalt hvordan jeg knakk sengen hennes da jeg satte meg i den fordi jeg var så tjukk... Vennskapet vårt var over og ut den dagen jeg fikk vite hva hun hadde sagt.

I 2000 flyttet jeg sørover og begynte på en kristen privatskole i Grimstad. Jeg fikk meg kjæreste, nye venner og kom inn i et trygt miljø uten fordommer. Etter en telefonsamtale fra faren min i julen det året, hvor han truet meg, sluttet jeg rett og slett å spise... Det tok ikke lang tid før vennene mine på internatet oppdaget hva som skjedde med meg, kom med kommentarer og forsøkte å hjelpe meg mens det hele bare ble verre og verre... I stedet for å ikke spise ble jeg overvåket og måtte spise, så hva ble resultatet? Jo, jeg begynte å kaste opp absolutt hver eneste lille bit av mat jeg hadde fått i meg. Jeg kom inn i str 38 i bukser UTEN stretch, og brystene mine gikk ned tre bh-størrelser. Etter seks uker møtte jeg kjæresten min igjen. Han reiste ute på sjøen i perioder, så vi så hverandre sjeldent... Når jeg kom ut av bussen satt han i bilen med en kompis. Han kom ikke ut og hilste, så jeg måtte gå bort til bilen og banke på vindusruten. Han hadde ikke gjenkjent meg... Han kommenterte i løpet av helgen at det var ekkelt å ta på meg, da han kjente ribbeina mine og hoftebeina mine. Moren hans forsøkte å lage sunn mat, slik at jeg kanskje kom til å spise... Det endte med at jeg lå over doskålen etter å ha kastet opp all grønnsakssuppen jeg nettopp hadde inntatt. Kjæresten min sto over meg og gråt, og fikk meg til å love at jeg skulle oppsøke hjelp så fort jeg kom meg tilbake til skolen.

Mandagen dro jeg til helsesøster på skolen, som i stedet for å hjelpe meg med en samtale om tanker og følelser heller ga meg forslag til diett, slik at jeg kunne gå ned i vekt på ¨riktig måte¨. Jeg satt på rommet mitt og gråt, gikk deretter inn i kantina og spiste lasagne, for så å gå tilbake til fellestoalettet og kaste opp alt sammen. Noen overhørte at jeg kastet opp, og kontaktet husmor som kom og pratet med meg. Hun sa ¨ikke bekymre deg, du har fortsatt noen kilo å gå på¨, og klappet meg på skulderen... Nice work! Etter dette gikk det bare nedover... Jeg kunne gå i to dager uten å smake på mat, for så å spise en potet og kaste den opp igjen. Gåturene ble til joggeturer, og kilometer til mil. Jeg jogget én mil syv dager i uka. DET er sykt... Til slutt ble jeg lagt inn på sykehuset i Arendal. Jeg løy og sa at jeg måtte ha magesår, siden jeg kastet så mye opp... Under gastroskopi-undersøkelsen fant de imidlertid ut at jeg ikke hadde blødning i magen, men i spiserøret... Jeg hadde kastet så mye opp at det var rifter og blødende sår. Derfor hadde jeg i den siste tiden kastet opp en del blod. Kjæresten min trakk seg unna fordi jeg ikke klarte å takle det som hendte med meg. Til slutt kom mamma ned til meg på sykehuset og fikk meg skrevet ut. I dag vet jeg at det er den største tabben jeg har gjort... Jeg hadde en sjanse til å fortelle sannheten, til å få hjelp, men i stedet løy jeg til pleierne og sa at det kom til å gå bedre nå. To knappe uker senere satt jeg på Kjevik flyplass med et helt lass av bagasje. Jeg hadde sluttet skolen og var på vei hjem... Jeg hadde gitt opp.

Etter dette har det vært mye fram og tilbake. Maten reguleres med dagens humør... Jeg fikk medisin av legen i 2005, og gikk ned 25 kilo på seks måneder. Da jeg trodde jeg var sterk nok uten tablettene, fant jeg ut at det var best å stoppe bruken av disse. Resultatet: 30 kilos vektøkning på null komma niks. Fikk gratis psykologhjelp gjennom BUP i 2001, der jeg pratet om alt annet enn problemene mine... I april 2002 kollapset jeg på internatet og ble brakt til sykehuset av en medelev (Takk, Benedicte Skoglund) og klasseforstanderen min. Årsak: Overdose av smertestillende tabletter. Avskjedsbrevet lå på sengekanten. Jeg hadde tatt farvel med mamma over telefonen mens hun kjeftet på meg over høyt fravær på skolen, og et ¨hva skal det bli av deg?¨. Da jeg våknet opp på sykehuset om natten etter å ha blitt pumpet, satt broren min ved sengekanten. Han sa veldig lite de 48 første timene... Jeg hadde kraftige bivirkninger av tablettene, og hadde i tillegg fått skade på leveren. Denne skaden lever jeg fortsatt med, og er årsaken til at jeg har problemer med å drikke alkohol uten å få ekstreme tilfeller av oppkast som pågår i hele 14-16 timer. Ordet ¨fyllesjuk¨ får en helt annen mening... Broren min tok meg med hjem til seg og sin samboer, og først da spurte han om hvorfor jeg hadde gjort det jeg gjorde... Dette ble begynnelsen på en lang løsrivelsesprosess hvor jeg i større grad klarte å stå på egne bein og forstå at jeg som menneske betyr noe, at jeg ikke bør være redd for å si ting som de er eller være så opptatt av at alle skal like meg. Takk for alt dere gjorde for meg i de tre ukene jeg bodde hos dere... Jeg har etter dette ikke forsøkt å ta mitt eget liv.

Fra 2005 til 2007 gikk jeg ukentlig til psykolog og pratet åpent om fortid og nåtid. Dette hjalp meg utrolig mye, og jeg var sosial syv dager i uken i tillegg til at jeg arbeidet i nærmest full stilling. Når jeg flyttet til Tyrkia i oktober 2007, avsluttet jeg behandling i den tro at jeg kom til å få det bra i framtiden... Men etter å ha bodd med Mr Asshole litt for lenge var jeg mer nedbrutt enn noensinne. Vekten raste oppover. Maten var min eneste trøst... Jeg ble igjen besatt av mat. Etter bruddet klarte jeg å gå mye ned i vekt, takket være tre måneder med gode venner i Alanya. Jeg hadde ikke tid til å tenke på mat, og for første gang på lenge kunne jeg gå ned i vekt uten å gjøre det bevisst. Etter alt som har hendt dette siste året har maten igjen vært en trøst... Min beste venn og min verste fiende på én gang. Jeg venter fortsatt på å få tildelt psykolog etter en vurderingssamtale jeg hadde i høst... De har frist på seg til 25.desember, men jeg vet ikke om jeg klarer å holde ut så lenge. Trenger virkelig noen å prate med.

Vi som overspiser blir sett på som ekle, i motsetning til de med bulimi eller anoreksi. Vi er selvforskyldte i vår fedme, og vi er mindre verdt i samfunnet. Noen tenker ¨herregud, det er jo bare å slutte å spise all den dritten¨, men det er like vanskelig å bli frisk fra en matforstyrrelseslidelse som det er å slutte med dop eller la være å drikke alkohol. Jeg spiser av samme grunn som en alkoholiker drikker og en narkoman doper seg. Mat er min alkohol, mitt dop... Det er bevist at junk food gir hangover og usunn mat gir en ruseffekt. I tillegg mener jeg at det stimulerer det som er psykisk vanskelig å takle. Jeg spiser for å døyve smerten. Jeg spiser for å glemme. Jeg spiser for å kjenne sekunder av glede. Jeg spiser for alt jeg mangler i livet mitt. Når jeg spiser, tenker jeg ikke. Jeg kjenner ingen metthetsfølelse, selv ved inntak av store mengder mat. Jeg skader meg selv, ødelegger gradvis helsa og vet at det kommer til å bli verre og verre med årene dersom jeg ikke slutter. Jeg kan få diabetes, bli steril, få hjerneslag og hjerteinfarkt. Likevel klarer jeg ikke å stå i mot fristelsen på tunge dager... Problemet ligger ikke i viljen min, men inni hjernen. Jeg er syk og jeg trenger hjelp... Det vanskeligste ved det hele er at jeg ikke kan SLUTTE å spise. Alle mennesker trenger mat. I motsetning til en narkoman som må bli rusfri eller en alkoholiker som må bli tørrlagt, har ikke jeg muligheten til å kutte ut mat. Det hadde blitt enklere da i stedet for å måtte leve med begrensninger som jeg ikke klarer å overholde. ¨Jeg skal bare spise litt taco¨... ¨Jeg skal bare spise én bit sjokolade¨. Det går ikke. En alkoholiker kan ikke drikke et glass med vin på samme måte som jeg ikke kan spise én bit med sjokolade. Jeg skulle ønske at jeg kunne sluttet å spise, men som vi alle vet er ikke det mulig.

I går spiste vi på Kinarestauranten. Spis så mye du vil-meny, selvfølgelig. I dag har jeg hatt min første sunn-dag, og det har faktisk gått bra. Jeg sitter nå og tenker på sjokoladen som ligger i kjøleskapet, men jeg skal gjøre alt jeg kan for å ikke røre den. Jeg vet ikke hva jeg veier og jeg har ikke noe mål for hvor mange kilo jeg skal gå ned... Jeg orker ikke å skuffe meg selv atter en gang.

Regner ikke med at utenforstående skal bli klokere av dette innlegget. Sympati vil jeg ikke ha. Kanskje ser noen av dere lesere på meg som en stakkars taper etter å ha lest min historie. Jeg bryr meg ikke om slike meninger dersom det skulle finnes noen slike der ute... Det er ikke for dere at jeg skriver dette innlegget. Det er heller ikke fordi jeg er stolt av meg selv at jeg forteller om hvor mye dritt jeg kan spise i løpet av en dag. Forhåpentligvis kan en av de som sliter med det samme som meg se at det finnes flere i denne situasjonen. Ved å google overspising finner man i tillegg mye interessant lesestoff på nettet. Dette er en tabu-sykdom som flere enn dere aner sliter med. Jeg håper at det etterhvert kan bli mer åpenhet om overspising og årsakene bak denne tilstanden.

Nå føles hjertet litt lettere, og jeg sier god natt. Takk til dere som leste dette innlegget.

Link til en kort forklaring av hva BED (Binge Eating Disorder) går ut på:

http://nhi.no/sykdommer/psykisk-helse/diverse/overspising-13082.html