Mamma heter Lillian. Hun har vært en viktig person i livet mitt fra jeg ble født og fram til dags dato. Hun har kjempet mange slag for meg... Uten henne ville jeg ikke vært den personen jeg er i dag. Hun er sykepleier, jobber og står på, og noe jeg alltid får høre fra hennes gamle kollegaer er hvor dyktig hun er. Jeg er stolt av henne, ikke bare pga jobben, men for at hun er den personen hun er. Hun gjør alt for barna sine, og jeg vet ikke hvor mange ganger hun har satt vår lykke framfor sin egen. Håper at jeg en gang kan få gitt tilbake noe av alt hun har gitt meg. Jeg flyttet ut når jeg var 16, men siden 2005 har vi bodd under samme tak pga jeg tilbrakte mer tid i Tyrkia, enn hjemme i Norge. Hun tror nok fortsatt at jeg er 16 år, men er det ikke slik de fleste mødre er? Jeg er glad i deg, mamma.
Pappa eksisterer ikke. Jeg har aldri hatt noen ¨pappa¨. Det fantes en gang en mann som drakk og slo. En mann som mishandlet meg fysisk og psykisk gjennom hele oppveksten. En mann jeg hatet mer enn alt annet. Når jeg ble 12 år kunne jeg endelig bestemme selv, og har siden den tid kun sett han to ganger. Jeg håper at jeg slipper å se han igjen. Ikke gidd å legge igjen kommentarer som ¨han er jo tross alt faren din¨ eller ¨kanskje han har forandret seg¨. Kun fordi han var med på å skape meg, gir det han ikke rett til å kalle seg en far. Dessuten forandrer aldri psykopater seg, slik andre mennesker gjør Dette er siste gangen han nevnes i bloggen min av hensyn til resten av familien.
Glad i deg, mamma.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar