Pust i bakken

Etter ¨the week from hell¨ trenger både jeg og Baby litt fred og ro, så vi drar til Harstad i helgen. Der kan vi i det minste slappe av og kose oss med de nydelige kattepusene mine OG hunden. Jeg gleder meg mest til å se kattene selvfølgelig. Har aldri vært noe hunde-menneske. De er søte å se på, men dersom jeg skulle hatt en hund ville det ha vært en spesiell rase... Noe som ikke alle andre har, slik som jeg er med det meste her i livet ;) Jeg har nevnt dyrene mine i bloggen flere ganger, men tror ikke at jeg har fortalt hvem de egentlig er?

Aramis er den kuleste pusen ever! Hans personlighet finnes ikke i noen andre katter. Jeg er så stolt over den vakre søte pusen som vi kjøpte fra Dyrebeskyttelsen for fire år siden. Han ble funnet dumpet i en grøftekant, og kom til Dyrebeskyttelsen skitten og altfor tynn. Ingen meldte seg, så vi adopterte han. Og hver dag viser han oss hvor takknemlig han er for å bo hos oss :) Han er ikke så vant til mannfolk da, så han var veeeldig skeptisk når Yilmaz plutselig flyttet inn. Men en dag bråvåknet Y av at Aramis sto oppå han i senga og stirret på han. Han ble så skremt, at han også skremte Aramis, som umiddelbart begynte å sikle :D Haha, han drypper fra munnen konstant når han koser seg, men denne gangen tror jeg han ble skremt til å dryppe. Han kommer med oss på badet hver morgen, drikker vann fra vasken og legger seg i vasken for å følge med på det som skjer. Han hater forandringer, og kan være grinete i ei uke dersom vi flytter på noe. Han er renraset skogskatt, og derfor en dyktig musefanger... Heldigvis dumper han musene når han er ferdig med de i stedet for å legge dem på trappa vår. Han fant ut at det ikke var noe særlig populært... Aramis er utrolig sosial og koser gjerne med fremmende mennesker på gata. Han er tillitsfull og har selvtillit så til de grader. En gang han drev og tøffet seg med klorebrettet, så la jeg håret hans oppover, slik at han så ut som en løve. Vi lo så vi grein, stakkars pusen... Han ble så lei seg :( Så ned, deretter bort, og så gikk han og la seg under stuebordet laaaangt vekk fra oss. Jeg måtte gå og trøste han, men det hjalp ikke. Han var furt i et par dager... Så etter dette passer vi på å ikke le til han :-/

Missy er dronningen i hjemmet. Hun spiser, sover, spiser, sover, og kan ikke skryte på seg å være hverken intelligent, omgjengelig, kosete eller en dyktig musefanger. Hun hater mennesker. Dvs fremmede mennesker. Tror hun lider av sosial angst, slik som eieren. Man kommer aldri nærmere enn 4-5 meter når hun er ute før hun løper. Og inne står hun kun stille dersom hun ønsker å bli klødd på hodet eller noe. Hun elsker å ligge på pleddet sitt i senga sammen med meg og holde rundt hånda mi til hun sovner. Hun elsker kos, så lenge hun slipper å fysisk reise seg opp og bruke energi på å få denne kosen. Hun elsker mat. Det er nok høydepunktet i livet hennes. Og etter å ha slukt sin egen mat, dytter hun vekk Aramis og spiser hans mat også. Vi må stå og passe på, for hun trenger ikke mer enn fem sekunder i matfatet før alt er tomt... Hun er kronisk. Av og til er hun rund som ei kule, og når hennes fysiske aktivitet ute består av å ligge i stolen på trappa og observere/sove, så er det ikke så mye vi får gjort med saken. Vanskelig å gi henne slankefor når vi har to katter, og Aramis er fortsatt litt undervektig pga han er så aktiv ute og ikke interessert i mat, men vi passer i alle fall på at hun ikke får mer våtfor enn nødvendig. Puhh... Men vi er hennes beste venner dersom det står grillet kylling på bordet. Hun ble oppfostret på grillet kylling, og hun elsker å sitte på stolen og spise kylling ved bordet sammens med oss :) Bortskjemt? Nehh...

Hun hatet Aramis. Det lille søte nøstet som kom inn i huset vårt etter at hun hadde bodd hos oss i to år... Det var ingen mother feelings som dukket opp da, nei. For hun misliker ikke bare mennesker, men også andre katter. Nå for tiden slåss hun daglig med nabokatten om territoriet, enda jeg trodde at hunn-katter ikke sloss. Nabokatten bruker å besøke oss og ligge i stolen utenfor, og henge med hunden vår mens hun står ute i bånd. Missy har funnet ut - nå - at hun ikke liker det. Missy husker ikke noe annet enn lyden av mat som blir satt på bordet, ellers går alt inn det ene øret og ut det andre. Et eksempel: Yilmaz latet som han hadde noe i hendene, og løftet dem sakte oppover mens hun fulgte med, før han tok dem ned og hun fikk lukte om han hadde noe (hun tenkte sikkert at han hadde mat). Når han hadde løftet hendene opp og ned 20 ganger og hun fortsatt luktet... Ja, hvor intelligent er man egentlig da? Men hun er søt. Kuleste (og sureste) pusen jeg noensinne har møtt. Jeg elsker henne like høyt som jeg elsker Aramis. Og uansett hvor grinete hun kan være, så vet jeg at hun er glad i oss også. Når jeg har vært borte for lenge, så viser hun virkelig hvor mye hun har savnet meg! Og når Yilmaz var med meg hjem til Black & Gold-festen den helgen, ja da virkelig koste hun seg!!! Har aldri sett henne så glad før :) Hun ELSKER Yilmaz! Tror vi er litt like, jeg og Missy, på flere måter ;)

Fricke er hunden til mamma. Hun er en Shetlands Sheepdog, dvs en miniatyr av Collie (Lassie var en Collie, ja). Jeg hadde alltid ønsket meg en slik hund, men jeg fant fort ut at den hunderasen ikke passer for meg i det hele tatt. Vi brukte et år på å gjøre henne renslig, og enda er hun ikke flink til å si i fra, så det er et pes å måtte telle timer og vite når vi må ta henne ut. Og hun markerer OVERALT når vi går tur med henne, akkurat som en hannhund. Hun blir fort engstelig og nervøs, noe som tilhører rasen. Når hun er ute står hun og bjeffer på alt og alle... Dette gjør hun aldri når jeg er alene med henne, men hun har null respekt for mamma som lar henne gjøre som hun vil. Det irriterer vettet av meg, så jeg har resignert. Hun har sykt dårlig ånde, og vi har prøvd å fjerne tannstein, bytte tørrfor, gi henne dentastix, pusse tenner ofte osv, men ingenting funker. Men Fricke er glad i alle, dyr og mennesker. Hun har dager hvor hun bare ligger og styrer, og alt er feil, men dersom man går en tur med henne er hun verdens lykkeligste. Hun er matvrak, og man kan ikke la noe ligge på benken uten at hun spiser det... Hun til og med spiser plastikken maten evnt befinner seg i. Hun elsker kattene og passer på dem. Hun tror sikkert at de er barna hennes. Fricke er Fricke... Hun og mamma har mye selskap i hverandre, og det er jeg veldig glad for.

Aramis spiser nisselue...

Normalt syn når man kommer hjem...

Missy klarte å våkne fra søvnen tidsnok

 til at jeg fikk tatt et bilde av henne ;) Se Ms Happy-face :)

Fricke sjekker at Missy har det bra <3

Fricke, 9 years old :)

Etter å ha ligget i senga og kjedet vettet av meg forsøker jeg nå å gjøre småting. Er fortsatt veldig kvalm og har vondt i hodet, men er betraktelig bedre enn for to dager siden. Så det går rette veien... Og man kan da seriøst ikke ligge i senga i ei hel uke?? Vet at det er meninga, men for min del går det ikke... I går gikk vi en liten tur og kjøpte kyllingsalat på Viva Italia. Min første tur ut av leiligheten på da 11 dager... Jeg var sliten, men det var godt å komme seg ut litt. Nå gjør vi oss klare for stormen som kommer. Har meldt orkan styrke og det skal være den verste stormen på MANGE år... Her i Narvik merker vi ingenting, men i Harstad har det allerede begynt å blåse opp. Stormen slår innover Norge etter kl 19 i kveld, så håper bare at vi beholder hustaket!

God helg til dere alle! Håper at dere får en kjempefin helg <3