Mange tårer

Yilmaz sov til sammen en time i natt, og gikk rett til eksamen uten å ha lest noe særlig. Det var en utrolig tung dag for oss i går, full av skuffelse. Når jeg våknet i dag, så følte jeg meg nesten ok, helt til jeg husket gårdagen og tårene bare presset på igjen. Har ikke gjort annet enn å sove og gråte resten av dagen. Har ikke ork til å lage middag eller ordne i leiligheten. Baby laget hummus til oss i kveld, og det var utrolig godt. For de av dere som ikke vet hva det er: Det er en arabisk forrett/dip eller på tyrkisk: Meze. Kikerter, hvitløk og sesam er hovedingrediensene, og den serveres kald med smeltet smør og chilipepper blandet sammen. Vi satt og dyppet rundstykker i hummus og koste oss faktisk et øyeblikk. Det var godt, så takk Baby... Hver gang det slår meg hva som hendte i går, så føles det akkurat som om hjertet mitt rives i stykker. Jeg har gått med smerter i brystet i hele dag, og kjent på den ekle følelsen. Håper at det kan føles bedre i morgen...

Vi fikk brev i dag om at Studentsamskipsnaden har endret reglene. Første regel var om bråk og uro, deretter noen direkte morsomme regler om hvordan man skulle behandle hyblene. Blant annet må man ha døren mellom soverommet og stua åpen på dagtid, for å lufte, og kun ha vinduene åpne i korte perioder, slik at ikke inneklimaet og selve vinduet blir ødelagt. Og dersom det tross alt kommer fukt på vinduet er vi pliktige å tørke det av med en klut! Altså, vi betaler ikke akkurat lite i husleie, og så skal SSIN ha lov til å fortelle oss hvor ofte vi skal få lov til å ha vinduet vårt åpent?? Vi må dessuten holde styr på om naboene våre er her eller ikke, for dersom de ikke er her og de har vaskedag, så er det i såfall VÅR plikt å vaske korridoren. Hvis ikke, må vi betale 600 kr per pers, det vil si 1200 kr dersom naboen har dratt på ferie! Vi vet ikke engang hvem naboene våre er!!!

Vi skal finne oss en vanlig leilighet til neste år. Jeg skal begynne å lete på nettet før jul... Husker Christine (Kax) skreiv noe om hvor irriterende de var for en stund tilbake, og da skjønte jeg ikke helt, men jeg kan si nå at jeg FORSTÅR VELDIG GODT hva du mener...

Fikk også brev fra legen min i dag, angående det som hendte for en stund tilbake... At jeg ble innlagt uten å ønske det selv. Det skal bli tatt opp av overlegen på klinikken prosedyrer angående dette pga det som hendte med meg. Legen min beklager også så mye, selv om hun ikke har noe å beklage... Fint om mitt tilfelle gjør at det ikke kan hende med flere da, men jeg sliter fortsatt med mareritt om natta. Så forresten psykologen min i gangen mens jeg ventet på evaluering av medisinen nå i forrige uke. Jeg bare snudde hodet vekk. Ville ikke se på henne. Kjente at jeg ble dårlig. Er glad for at jeg slipper å ha noe som helst med henne å gjøre. Hun skulle liksom hjelpe meg, men i stedet overstyrte hun meg, tok i fra meg mine rettigheter som menneske og buret meg inne fordi hun mente at jeg kom til å ta livet mitt. Jeg vet vel bedre enn henne om jeg kom til å ta livet mitt eller ikke. Hun ble altfor emosjonelt innblandet. Skjønner at hun bekymret seg for meg, men måten hun behandlet meg på, og ikke engang kontaktet mine pårørende (det står i LOVEN at det skal rådføres med evnt foreldre, ektefeller e.l før en avgjørelse blir tatt). De som ikke har vært i en slik situasjon selv, kan ikke forstå hva jeg mener. Jeg er diagnosert med sterk depresjon og angst. Blir ikke akkurat mindre deprimert av å bli behandlet som et dyr i bur. Forferdelig. Så lenge man er mentalt frisk og oppegående, så må man ha rett til å bestemme over seg selv!!!! Og dersom jeg skulle finne på å ta mitt eget liv, så hadde det vært min business, mitt valg, og INGEN skulle klart å stoppe meg. Jeg kom til henne fordi jeg ønsket å bli bedre, og fordi jeg hadde selvinnsikt nok til å forstå at jeg trengte hjelp på veien. Men hun kunne ikke hjelpe meg. Håper at forandringene som skjer kan hjelpe andre, og hindre noe sånt fra å hende igjen...

Under evalueringen sa psykiateren at han ser fremgang, at jeg ikke er samme jenta som satt der for en måned siden. Medisinene begynner virkelig å hjelpe. Ja, jeg er trist i dag, men jeg har en grunn til det. Selve depresjonen begynner å letne. Jeg savner vennene mine og gleder meg til å være sosial. Ser også fram til Oslo-tur i desember. Begynner å tenke på jobb igjen, men det er fortsatt mange skritt som skal tas før jeg kommer så langt.

Du er min medspiller. Min aller kjæreste venn. Mitt alt. Hva skulle jeg ha gjort uten deg?