Pappa

Jeg har aldri villet skrive om faren min her i bloggen, rett og slett fordi det er det mest personlige for meg. Men det har hendt noe...

 I mine øyne har jeg aldri hatt en pappa. Jeg sa ifra meg retten til å ha det når jeg var 12 år. Det var en lettelse å endelig slippe, etter årevis med mishandling, flere rettssaker og en evig krangel med barnevernet som ALDRI ønsket å hjelpe meg. Det var en gledens dag den dagen jeg fylte 12 år og ¨myndig¨.  Advokaten min skreiv et brev til han som kalte seg faren min, og sa at jeg ikke ønsket mer kontakt med han. Ferdig.

Etter dette har jeg sett han to ganger. En gang som 13-åring, da han ringte og sa at han hadde vært på avrusning og hadde sluttet å drikke. Jeg besøkte han og fant ut at han fortsatt drakk. Neste gang var i min bestefars begravelse når jeg var 14, hvor jeg etterpå gjemte meg og løp vekk derfra, for å slippe å snakke mer med han.

Han har forsøkt å ringe meg et par ganger, men jeg har ikke villet ha noe med han å gjøre. Jeg er traumatisert på grunn av min grusomme barndom. Han er mannen som ødela livet mitt. Han er ikke min far. I årevis brukte jeg mye energi på å hate han og ønske han død, men det kom til et punkt hvor jeg innså at jeg var nødt til å tilgi han i hjertet mitt. Hvis ikke, kom jeg aldri til å få fred.

For en måned siden kjørte jeg innom han. Ringte på døra, og fikk sett han, for første gang på 13 år. Han kjente ikke meg igjen, og jeg kjente ikke han igjen heller. Han var edru og så velstelt ut. Han hadde fått seg samboer. Han ble mildt sagt glad for å se meg... Vi bor nærme hverandre nå, så han ba om nr mitt og sa at vi kunne møtes en dag for å prate litt. Det var ok. Jeg gikk derfra med fred i sinnet og var ikke lenger redd han.

Han ringte meg noen ganger, drita full... Så jeg sluttet å ta tlf. Det ble aldri noe besøk. Han ringte meg ikke mer...

I dag fikk jeg vite at han har blitt knivstukket av samboeren sin. Han har ligget på sykehus mens hun ble arrestert. Jeg er i sjokk... Han har tidligere blitt tatt som gissel og reddet ut av politiet. Det er vel fem år siden nå. Og sommeren for to år siden ringte politiet hit fordi han var meldt savnet og jeg sto oppnevnt som eneste barn. Den gangen brydde jeg meg ikke. Nå bryr jeg meg. Jeg har møtt han igjen, og tilgitt han. Jeg kommer aldri til å glemme det han gjorde mot meg og min familie. Han kommer aldri til å bli faren min. Men den tiden når jeg brukte så mye energi på å hate han, er over. Og så skjer dette... Han ble knivstukket i ryggen og i hodet.

Hodet mitt er fylt med tanker nå... Jeg vil gråte, men det kommer ingen tårer. Jeg er trist, men føler samtidig ikke sorg. Det er en tung dag, og for første gang ønsket jeg å dele dette med dere...