Eva, eks-en til broren min, hentet meg tidlig i formiddag og vi dro til Jessheim en tur. Det var så koselig å se henne igjen! Vi spiste pizza og skravlet om alt mulig. Jeg fikk vite at Y har prøvd å legge henne til som venn på Facebook tidligere denne uka. What?! Hva tror han egentlig? Hvorfor ønsket han å ha kontakt med eks-en til min bror, ikke mens vi var sammen, men nå etter at det ble slutt? Jeg fikk hjertebank og ble uvel. Grubler over hva i all verden han tenker på... Den ekle følelsen har fortsatt ikke gitt seg. Det er IKKE for å spionere på meg i alle fall, for han har slettet og blokkert både meg og mine nærmeste (Nei, det er ingen som har forsøkt å ta kontakt med han, men han ville vel lage et poeng eller noe?). Jeg synes det finnes grenser. Eva er som en storesøster for meg, og det er ikke normalt å ta kontakt med noen som står så nært når man selv ikke er på talefot. Jeg kunne for eksempel aldri ha tenkt meg å kontakte familien hans, av respekt for han. Det gjorde jeg heller aldri med familien til eks-en min. Såklart kan noen velge å ha kontakt under ¨vanlige¨ omstendigheter. Vet at noen mødre kan ringe til eks-svigerdattera si, og ja, jeg har veldig god kontakt med Eva, men når man har gått igjennom et stygt brudd og ikke er interessert i å ha noe med den andre parten å gjøre, hvor er da logikken i å forsøke å bli ¨venn¨ med noen som står eks-en nær? Jeg har mine tanker angående dette, men velger å ikke skrive om det her. Var i alle fall en veldig ubehagelig påminnelse om fortiden. Det knøt seg i magen :(
Jeg tenker at det som skjedde mellom meg og Y, det skjedde, på godt og vondt, og jeg tar med meg minnene videre og skal lære av de erfaringene jeg har fått. Da skulle jeg ønske at han også kunne respektere mitt liv og menneskene rundt meg som selvfølgelig kommer til å fortsette å være ¨mine¨. Jeg ønsker han ingenting vondt, så det er trist at han ikke kan ønske meg det samme... Men man takler vel et brudd på forskjellige måter. Jeg håper at han reiser tilbake til Tyrkia og fortsetter livet sitt der. Det vil absolutt være til det beste for alle parter, for hva er det for han å gjøre i Norge når grunnen til at han flyttet hit var meg? Jeg tror også det er bedre for oss å bo langt unna hverandre, så unngår vi en hel del smerte. Eller i hvertfall JEG... Hjertet mitt blør når jeg tenker på han, og jeg har ennå ikke slettet alle bildene fra Facebook - rett og slett fordi jeg ikke takler å se på dem. Det gjør for vondt. Men jeg er ganske sikker på at han hverken elsker meg eller savner meg. Det var bare rent hat i øynene hans når jeg dro, og det er trist. Forståelig at situasjonen ikke er enkel for han nå, med pengene til studentvisumet og hva han skal gjøre, bli her eller dra, men jeg håper og tror at han gjør det rette valget. Jeg har gjort mitt beste, men det var ikke bra nok, og det er ikke mer jeg kan gjøre. Nå må jeg begynne å leve mitt liv og han leve sitt liv, siden det ikke finnes noe ¨oss¨ lenger. Alle vil jo forstå det dersom han flytter tilbake, så han har ingenting å skamme seg over. Derfor skjønner jeg ikke hvorfor han fortsatt er her. Eller kanskje han har dratt nå, jeg vet ikke. Natalia og jeg har en avtale om å ikke snakke om han, og bortsett fra noe hun nevnte tidligere i uka, så har vi ikke sagt navnet hans engang. Jeg har veldig vanskelig for å snakke om han. Som sagt; det gjør for vondt. Derfor var jeg helt uforberedt når Eva plutselig fortalte meg hva som hadde skjedd...
Bortsett fra det, så hadde vi en veldig trivelig dag! Neste gang skal jeg bli litt lengre. Planen var å overnatte hos henne, men vi kjører nordover tidlig i morgen tidlig. Men litt utpå høsten skal vi treffes igjen. Selv om det ikke varte mellom henne og broren min, så var det nok en mening med at jeg skulle bli kjent med henne. Hun er den søstera jeg aldri fikk :)
Ønsker alle sammen ei god helg! Nå er det tid for middag i huset... Siste kvelden i Feiring.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar