Savner Alanya...

Har vært hos legen i dag og ordnet en del praktiske ting, og om en time er jeg på vei til psykiateren. Etterpå er det bare en snartur på apoteket før jeg forlater Harstad atter en gang. Men denne gangen er det annerledes... Jeg forlater med blandede følelser. Er utrolig skuffet over visse mennesker... Utrolig hvor fort man blir glemt når man reiser vekk for en lengre periode eller flytter til et annet sted. Slik var det når jeg bodde i Alanya også... Laget flere nye vennskap, men mistet de gamle... Er vel ikke ekte vennskap da, sånn egentlig... Men etter det som hendte i helga føles det ok. Skuffende, men ok. Jeg kommer ikke til å plage meg selv med hvorfor de lovte å ta kontakt, men ikke gjorde det. Sa de skulle ringe, men ikke gjorde det... Vennene mine som jeg skulle ha møtt mens jeg var her. Og så ble jeg glemt... Derfor skal jeg også glemme dere. Tar heller vare på de ekte vennskapene :) Det er venner som man ikke trenger å snakke med hver dag, men som man VET er der uansett hva. Jeg kan ta opp tlf og ringe, om det så har gått et halvt år siden sist vi snakket. Slike venner er ekte venner, og de verdsetter jeg høyt.

Jeg savner Alanya-jentene. Innrømmer at jeg savner tiden som singel og bekymringsløs. Hver dag var en fest. Vi var alltid på stranden, halvdøde, men vi var der. Anette irriterte vettet av meg ved å dra meg ut på disco HVER eneste kveld, uansett hvor mye jeg sutret. Jeg kom rett i fra et knust forhold og hadde det mildt sagt jævlig der jeg bodde 50 meter fra jobben hans og gikk store omveier for å slippe å se han. Så ble leiligheten ranet, og det var kjipt, selvfølgelig, men jeg flyttet - og det ble begynnelsen på en fantastisk sommer!!! Fikk jo forsikringspenger for alt de hadde stjålet, så jeg hadde nok penger til å leve godt. Vi gjorde hva vi ville, når vi ville. Jeg begynte å bli mer sosial og snakke til folk i stedet for å bare sitte passiv og glo. Veldig mye er takket være Anette. Hun ignorerte alt det negative og bare dro meg med. Uten henne hadde jeg aldri møtt alle de fine folka som jeg gjorde. Hun skulle bli i en uke... Hehe, en uke ble til to, og plutselig en måned, så to måneder... Så kom Marisol nedover, og hun er en veninne for livet. Veldig glad i deg! Så har vi Lena, selvfølgelig. Takk for mange gode minner :) Og Pia, Christine, Kate, Siv, Cecilie, og alle de fine menneskene jeg ellers møtte... I løpet av sommeren 2009 hadde jeg min beste Alanya-ferie noensinne. Opplevde mer på den sommeren enn jeg sikkert noensinne kommer til å oppleve igjen. Når jeg ser venninner som reiser nedover, og gjerne blir der en hel sesong, bare fester og har det moro, så stikker det i meg. Skulle så gjerne kunnet reist jeg også... Latt livet her hjemme stå på vent, og bare - LEVD - en stund. Jeg vet at det livet er over for meg. Vet at jeg selv har valgt livet i Norge sammen med Yilmaz. Og selvfølgelig angrer jeg ikke på det. Men jeg tror alle som har vært i Alanya over lengre tid kan forstå hva jeg mener... Det er noe med stedet, atmosfæren og menneskene som gjør at man vil reise dit igjen og igjen.

Det er SYV måneder siden min siste reise dit, og det er akkurat som om jeg har abstinenser. Har ikke vært så lenge i Norge på 4,5 år... Heldigvis er ikke vinteren hard i år. Det snør ikke, og det er plussgrader. Men jeg fryser, og vinterdepresjonen sniker seg på, oppå den vanlige depresjonen... Jeg er ikke vant til å være i Norge om vinteren. Her nord er det mørkt hele tiden nå. Sola forsvant for noen dager siden og kommer ikke tilbake før 10.januar. Selv om det er mye lyn og torden i Alanya på denne tiden, så er det dager med sol og oppholdsvær. Jeg savner å gå på grønnsaksmarkedet og handle inn ferske råvarer, turene til Migros, vannpipe med Lise, sløve dager, ingen bekymringer. Jeg studerte mens jeg bodde der, og gjorde matematikkoppgaver fem dager i uka. Jeg savner matte.... :P Savner de fine leilighetene. Savner svømmebasssenget og hagen. Jeg elsket hjemmet mitt der nede. Somrene var ville. Når jeg hadde type, så holdt jeg meg hjemme, selv på sommeren. For jeg fikk ikke lov til å gå på disco uten at han klikket. Han hatet jo alle vennene mine, så det ble bare bråk. Men når jeg ble singel... ;) Hadde masse å ta igjen!! Det var en sykt herlig sommer. Og det var utrolig herlig nå i vår også! Var jo der ganske lenge... Og jeg vurderte sterkt å bli der hele sesongen. Men jeg valgte å reise hjem og heller vente på Yilmaz. Noen ganger angrer jeg, slik som i dag. Men den tiden er over nå...

Yilmaz har sagt at han skal kjøpe akkurat den leiligheten jeg ønsker meg, der jeg vil, når han får seg fast jobb. Med en begynnerlønn på nesten 60 000 kroner kommer vi ikke til å lide noen nød :D Så da får vi heller satse på en fin leilighet i Alanya som vi kan besøke akkurat når vi vil. Det kommer likevel aldri til å bli det samme. Føler at jeg begynner å bli gammel også... Og det får meg til å freake ut. Tiden flyr... Snart er jeg 30. GAMMEL (no afense til de som eventuelt leser dette og er over 30... Det er kun fra mitt ståsted. Ser generelt ikke på mennesker som over 30 som gamle). Jeg vil alt og ingenting samtidig. Ikke så lett da... Noen som kjenner seg igjen?

Jeg savner dere, jenter. Savner NESTEN Queens Garden også :P Det jeg synes er mest trist, er at jeg neppe kommer til å se mange av dere igjen... Og det gjør vondt. Man fikk Alanya-venner, og noen ble til mer enn Alanya-venner. Men når man bor langt oppi gokk, sånn som jeg, så er det ikke enkelt å møtes i Norge. Alle jentene reiser fortsatt dit, noen flere ganger i året, noen for en hel sesong. Jeg skulle vært der med dem. Livet i Alanya går videre uten meg. Og snart blir jeg også glemt... Det er realiteten, og it sucks. Men jeg måtte ta et valg :( Dersom jeg kunne delt meg selv i to og levd en halvdel i Norge og en halvdel i Tyrkia, så hadde det passet meg ypperlig! :P

Ha en flotters dag folkens! Utrolig mange sippeinnlegg fra meg om dagen. Beklager :(

Her er link til den fineste REDD-sangen jeg har hørt til nå:

http://www.youtube.com/watch?v=po5sTZNVkPo&feature=related

While I was a little child

I was flying without wind. My wings got tired
I made so nice dreams with my small eyes
While i was growing up, the world was getting smaller
As the life becomes more colourful, it was tiring my eyes
There was nobody in the noises to hear my voice
The truths were waiting for me, with the empty cages in their hands

I wanted to fly while I was a little child
As I dream, seems like someone is still ruining it
High skyscrapers were the trees without leaves (leaf)
Is there anybody dreaming under the shadow of love?
The truths were waiting for me, with the empty cages in their hands

The climates dont exist anymore, and the other cities will migrate
I am gliding in the air. There wasnt any destiny to land on
The truths were waiting for me, with the empty guns in their hands  ...