2011

Noen av de beste og verste hendelsene i mitt liv hendte i 2011. Det beste var at Yilmaz flyttet til Norge, slik at vi endelig kunne begynne på et ordentlig liv sammen. Det verste var vel... Alt annet.

Jeg er glad for at 2011 er over, selv om jeg ikke tror at selve året hadde noe med alt det negative å gjøre. 2011 var året jeg brøt sammen. Året alt stoppet opp og jeg ikke lengre klarte å holde alt det vonde inni meg. I 2011 har jeg vært så langt nede som jeg tror et menneske kan komme - med livet i behold. Depresjonen slo meg så hardt at jeg ikke forsto hva som hendte. Den hadde ligget og ulmet i flere år, men jeg hadde kjempet meg videre hele tiden, ikke stoppet opp og kjent på følelsene. Når han kom hit var det ikke flere drømmer å holde fast ved. Det jeg hadde ventet på i to år, hadde blitt virkelig. Nå skulle vi takle hverdagen - her og nå - sammen. Og det taklet jeg ikke. Jeg har hele tiden satt livet mitt på vent, telt dager til neste Tyrkia-tur, basert alt på reisene dit. Jobbet som en gal når jeg var hjemme, for å tjene mest mulig penger. Jeg tilsidesatte vennene mine og alt annet enn Tyrkia, Tyrkia og atter Tyrkia. Nå ble det ikke mer Tyrkia... Det sa pang. Det var som en stor eksplosjon i hodet mitt. Alt jeg har tenkt og følt inni meg kom til overflaten. Studiene gikk til helvete i 2010 pga visse mennesker som ødela det for meg. I hele 2011 har ulykken fulgt meg. Til slutt klarte jeg ikke lenger å fungere som menneske. Man bruker ordet deprimert altfor lett. Men jeg var virkelig DEPRIMERT. Jeg fikk psykolog etter å ha ventet i over et år, og da var det egentlig for sent. Men jeg var likevel glad for å ha noen å kunne snakke med. Psykologen mente at jeg var suicidal, og hun umyndiggjorde meg som menneske ved å skulle tvangsinnlegge meg. Hun ødela all tilliten jeg hadde til henne og jeg ga beskjed om at jeg avslutter all kontakt umiddelbart. Hun ødela sjansen min til samtaleterapi. Jeg er veldig skuffet. Jeg har prøvd forskjellige antidepressiva og forskjellige styrker. Natt til 9.desember fikk jeg krampeanfall og måtte slutte på medisinene. Den 28. hadde jeg egentlig time for å begynne på enda en ny medisin, men jeg orket virkelig ikke tanken. Ville ha litt fred. Så per dags dato er jeg medisinfri, og merker hvor stabil jeg er, samtidig som jeg kjenner at jeg sakte dras nedover igjen.

Når man blir syk og livet gir motgang, så er det godt å ha venner. Men de som man trodde var venner, er ikke alltid de som faktisk ER det. Jeg har kuttet mange bånd i 2011. Er ikke venneløs, men har til tider følt meg slik. Jeg stengte ALLE ute i flere måneder. De få som har stilt opp, er jeg evig takknemlig. De andre har jeg ikke lenger ønske om å ha i livet mitt. Jeg trengte å skifte dem ut, få de vekk. De gjorde livet mitt enda vanskeligere. Det høres kanskje ille ut for de som ikke har vært i en situasjon som denne, at jeg kuttet ut folk jeg brukte å henge med, og valgte ensomheten i stedet. Når noen får deg til å føle deg usynlig og mindreverdig, og er likegyldig til om du faktisk eksisterer eller ikke, har du da lyst til å kalle denne personen for en venn? Jeg bygde meg opp et sinne mot de som skuffet meg, og jeg irriterte meg over å bare se navnene deres på Facebook. Nå har jeg fått sagt det jeg mente, og jeg har fått det mye bedre med meg selv. Ser andre snakke dritt bak ryggen til ¨vennene¨ sine og smiler de opp i trynet etterpå. Jeg er ikke sånn. Og jeg har ikke lyst til å ha venner som er slik heller. Bedre med få god venner, en en hel haug med falske ¨venner¨ som uansett ikke stiller opp når man en gang i livet skulle trenge dem til noe annet med å feste, shoppe eller sitte på kafe.

Nå føler jeg at jeg begynner på 2012 med nesten blanke ark. Jeg har blitt sterkere i løpet av 2011, og mer bevisst på hva jeg vil og ikke vil. Jeg måtte begynne helt på scratch og gå inn i meg selv, lære å takle en ny hverdag. Jeg har sett hvem jeg ønsker å ha i livet mitt, og hvem som ikke lenger er velkommen. Jeg har akseptert min nye skjebne.

Så hva er mine nyttårsforsetter? Har alltid ment at nyttårsforsetter er tull, men siden det ikke har funket å IKKE ha noen, så har jeg satt meg noen forsett i år:

- Begynne å trene på Friskhuset.
- Gå ned i vekt.
- Bli kjent med noen i Narvik.
- Komme meg tilbake i jobb.

Har 365 dager på meg til å gjennomføre disse forsettene. Må vel være i stand til å klare dem?

Jeg har nesten sluttet å røyke. Tar en sigarett eller to i uka. Tror at jeg blir røykfri i løpet av 2012, men ser ikke på det som noe forsett. Er bare lei av å røyke... Teit? Nehh. Man kan faktisk bli lei av å gå rundt som et levende askebeger med alle bivirkninger som røyking fører med seg...

Det var mitt innlegg om 2011. Utrolig positivt, ikke sant? Det var heller ikke meningen. Det er bare sannheten. Livet mitt har vært helt tragisk. Har hatt tre ferieturer som har gitt meg glede, men sorgen har hele tiden vært der. Som sagt: Min eneste glede i 2011 var at Baby kom til meg <3 Og han er her ennå. Min støttespiller. My rock. Mitt alt.

Årets begivenhet:

HAYKO CEPKiN-konsert!!

Goodbye 2011. May 2012 be a better year.