1.desember

Ønsker dere en fin 1.desember. Ikke bare er det en ny måned - det er julemåneden. Så fra nå av går jeg inn i julemodus og forblir der til over nyttår.

Yilmaz sendte meg melding mens jeg lå og halvsov i morges. Jeg spurte hva det var, og han ringte meg. Kjente at jeg fikk sommerfugler i magen og tenkte ¨Har de ringt?? Har han fått seg jobb?¨

- NEI. Det var enda en dårlig nyhet. Jeg har jo skrevet om at vi har noen planer, som først gikk rett vest, og vi mistet flere tusen kroner for ingenting. Men så fant vi en ny løsning, og alt virket så bra. Jeg begynte å glede meg. Men nå har Baby fått vite noe som setter alt i fare - igjen. Var det ikke nok første gangen? Har vi ikke lidd nok? Seriøst, dersom det finnes en Gud der oppe, så har han virkelig bestemt seg for at vi skal lide. Den ene elendigheten utløser den andre. Jeg har alltid hatt uflaks og måttet slite mer enn gjennomsnittet for å få til noe, men dette er virkelig mer enn jeg noensinne kunne ha forestilt meg. Nå er det virkelig nok!! Jeg sier det hver gang, men så skjer det noe igjen... Og igjen... Og igjen. Har jeg gjort noe så forferdelig i mitt forrige liv at jeg lever dette livet som en straff?

Jeg innrømmer gjerne at jeg ikke har vært flink til å be, selv om jeg i noen år var sterkt personlig kristen. Har blant annet gått på kristen videregående skole, noe som sikkert overrasker opptil flere av dere. De siste årene har jeg levd livet mitt utenfor kristne rammer, så ingen trenger å spørre hvorfor jeg bannet i forrige innlegg eller hvorfor jeg går på fest osv... Troen har man alltid, selv om man har et liberalt syn på levesettet. MEN nå har jeg kommet til det punktet at jeg spør meg selv om det i det hele tatt finnes noen der ute... Som kristen forklarer man motgang med at Gud tester oss, og man forklarer krig som menneskeskapt (mennesket har fri vilje). Men disse tingene som hender med meg er ikke noe som er direkte menneskeskapt. Det er dårlig timing, feil informasjon, tilfeldigheter... Jeg finner ingen gode forklaringer. Når det skjer så mange urettferdige ting på kort tid, i tillegg til all motgangen jeg har hatt i så ung alder, så ser jeg ikke lenger hvordan det skal finnes en kjærlig gud som elsker meg... Hvis han finnes, så hater han meg. Ja, jeg mener det. Inntil jeg fylte 17 levde jeg for Gud. Ja, jeg prøvde i alle fall. Var på møter fem dager i uka, ba flere ganger daglig, drakk ikke alkohol, ville ikke ha en kjæreste som ikke var kristen osv. Men så møtte jeg en ikke-kristen som jeg forelsket meg hodestups i. Han var den mest fantastiske mannen jeg har møtt, og vi hadde en enorm kjemi. Tre uker senere ble han myrdet. Skutt og drept fordi han var på feil plass til feil tid. Etter dette ga jeg opp å leve... På mange måter. Også den kristne veien...

Nå er sikkert flere av dere overrasket, men ALLE mennesker har bagasje med seg. Noen mer enn andre. De av dere som kjenner meg i real life vet at jeg heller er tilskuer, enn midtpunkt. Og jeg er en rolig person som ikke snakker så mye, spesielt ikke om personlige ting. Men når jeg begynte å blogge igjen lovte jeg meg selv å dele mer med dere, være mer åpen om hvem jeg egentlig er. Så ikke vær så overrasket :) De av dere som vokste opp med meg vet så mye mer fordi dere har levd igjennom disse hendelsene sammen med meg. Derfor har det vært enklere å omgås de som man ikke har måttet fortelle - fordi de visste. Det er liksom ikke noe man har som samtaleemne på en fest hvor man skal ha det moro... Og det er heller ikke noe jeg har ønsket å belaste andre med. Men de av dere som leser bloggen min, leser den av fri vilje. Og dersom det blir for heavy, så er det bare å slutte å lese.

Yilmaz sa på telefonen i dag ¨I want to cry¨ mens han var på skolen. Han var gråtkvalt i stemmen. Han er så nedfor på grunn av all motgangen den siste tiden. Han sier at han ikke takler mer, at det er nok. Hans psyke er mye sterkere enn min. Han har sved igjennom livet sitt på flaks, og alltid fått hjelp av familie og venner til å komme seg framover. Han også har opplevd motgang, men minimalt. Han spurte meg en dag hvordan jeg holder ut... Og han har til og med spurt om det ligger en forbannelse over meg, om noen ønsker meg så vondt. Ja, kanskje det... Stakkars Baby. Det er greit at jeg lider, men å se han lide skjærer i hjertet mitt.

Framover skal jeg kun fokusere på at det snart er jul. Jeg skal kose meg sammen med de menneskene som betyr mest for meg. DET er det viktigste uansett!! Jeg er nesten redd for å skrive ¨det kan ingen ta i fra meg¨...

Denne sangen passer godt i dag: http://www.youtube.com/watch?v=Xgrl9S6HtK8