Making it on my own: A whole lot of mess

Yes, så var jeg her igjen! Det har blitt lenge siden sist - igjen, men det har vært vanskelig å finne overskudd til å skrive om alt som har hendt i løpet av de siste to månedene.

Tyrkia: Jeg møtte min kjære i Alanya hvor vi tilbrakte en natt før vi reiste nordover til Ankara. Vi bodde først hos kompisen hans, for han var i hjembyen Hatay. Da hadde vi leiligheten hans for oss selv :) Yilmaz hadde tre uker fri fra skolen, så vi hang sammen 24 timer i døgnet. Herlig! :) Er det mulig å tilbringe all tid sammen uten å bli lei hverandre?? Når kompisen kom tilbake fra Hatay flyttet vi likså godt inn til foreldrene til Yilmaz. Moren hans er sååå søt :) Foreldrene gjorde virkelig alt de kunne for å vise meg at jeg var velkommen. De hadde kjøpt gaver til meg og mamma, søsteren hadde strikket meg skjerf, Yilmaz hadde kjøpt meg klokke fra USA - som jeg elsker!!! Moren laget hva jeg ønsket å spise, hun forsikret seg hele tiden om at jeg hadde det bra, ga meg to av buksene sine når mine ble ødelagte... Det beste av alt var engelsken hennes :) Hun hadde øvet seg på engelske gloser før jeg kom, så hun var helt nydelig når hun gjentok engelske ord og setninger som ¨how are you? goodbye, hello, fish, school, bread, potato¨... Jeg ble veldig glad i henne. Hun var veldig sjenert, ikke overveldende med kyss og klem. Jeg liker ikke overdreven glede som enkelte i Tyrkia kan vise kun for syns skyld. Moren hans var normal. Faren også. Han kjøpte meg forøvrig en ny koffert, da min var totalt rasert etter flyturen med Norwegian!

Søsteren venter på svar fra en skole i Italia om hun kommer inn på masterstudiet der. Hun var veldig opptatt av skolen, men hun og kjæresten hadde likevel mye tid til å kjøre rundt på meg og Y og vise meg Ankara. Mest kjøpesentrene, men også Bilkent, et område som tar cirka halvparten av Ankara med sitt store universitet, kjøpesenter, lekre hus osv. Jeg kan ikke si at jeg ble så imponert. Det var masse grantrær, snø og kald vind. Da likte jeg heller Bahceli, et område med masse lekre klesbutikker hvor jeg shoppet en del :D Vi besøkte også restauranten hvor vi spiste i august i fjor, og jeg fant et bakeri hvor de må ha verdens beste kake. Nam nam! Vi besøkte Atakule siste dagen; et kjøpesenter med et stort tårn på 125 meter hvor man har utsikt over store deler av Ankara. Der tok vi bilder, spiste brownie og kysset hverandre himmelhøyt :) Vi gikk på kino og så Avatar som jeg forøvrig ble dypt skuffet over. Jeg sovnet under første halvdel, så i pausen dro vi hjem i pøsende regnvær. Når det regner i Ankara, så regner det fotballer. Jeg opplevde to dager med snø, og da var det kaos i hovedstaden. Morsomt å se hvor mye tyrkere klager over snø og dramatiserer det lille av slaps de ser på bakken. Prøv å bo i Norge dere! :)

Yilmaz tok godt vare på meg og vi koste oss masse. Da avreisedagen nærmet seg, så forsinket jeg billetten med noen dager. Det passet seg best slik, for ellers hadde jeg måttet sove på flyplassen. Når jeg forsinket den kunne broren min hente meg og jeg kunne sove hos dem. Vi dro til Alanya og det føltes veldig tungt når bussen kjørte ut av Ankara... Da visste vi at det var begynnelsen av slutten. Vi feiret Valentine's Day i Alanya, hvor vi møtte min venninne Dilek og hennes kjære Salih. Dilek kunne fortelle at Salih endelig hadde fridd på ordentlig. Det var en nydelig ring du hadde på fingeren, girl! Veldig glad på deres vegne! :) Etterpå dro Yilmaz og jeg innom James Dean hvor det ble mange Efes, så en toast og rett til køys. Når jeg våknet om morgenen visste jeg at jeg ikke kunne reise hjem til Norge ennå. Etter mye om og mèn fikk jeg utsatt billetten enda noen dager til. Yilmaz skulle egentlig begynt på skolen, men han skulket de første dagene :D 17.februar gikk vi til Kleopatra-stranden hvor jeg skrev navnene våre i sanden. Vi feiret vår 6.måned sammen og jeg følte meg som verdens heldigste som møtte denne fantastiske mannen.

Hjemme igjen: 20.februar dro jeg tilbake til Norge. Broren min hentet meg, og jeg fikk vite at han og kona skal skille seg. Nå har han flyttet på hybel, barna er hos henne. Jeg synes det er fryktelig trist, men han fortjener kun det beste.

Jeg dro videre nordover hvor jeg begynte å jobbe på sykehjemmet igjen. Siden har dagene gått slag i slag, det samme dag ut og dag inn. Jeg fikk akutte ryggsmerter nederst i ryggen en dag jeg var på jobb. Jeg har aldri vært plaget med ryggen før, så skjønte ikke hva som foregikk. Mensen kom før den skulle, og den har det vært mye tull med siden desember. Smertene var så store og jeg skjønte at noe ikke var som det skulle. Kort sagt; Jeg spontanaborterte.
Jeg var hos legen, så vet jeg at det ikke feiler meg noe. ¨Sånt kan skje¨, sa hun. Det har vært tunge uker for meg, og Yilmaz har slitt med å takle dette. Jeg vet mange sier at det var ikke meningen at det skulle bli noe av fosteret, siden jeg aborterte, men likevel; Ingen som ikke har opplevd det kan forstå hvordan det føles. Jeg hadde et liv inne i meg som jeg ikke visste om, og plutselig var det borte. Jeg gråt mye og følte meg så ufattelig tom. Yilmaz snakket om barnet som kunne blitt og klandret seg selv og klandret meg. Til tider oppførte han seg gal, snakket om alt mulig annet, og jeg skjøv han vekk. Nå går det bedre. Det har kommet litt på avstand, men det blir rart når vi ser hverandre igjen... Jeg kommer til å gråte i armene hans. Etterpå går det nok bra, men vi trenger å føle på dette sammen. Det har vært veldig tungt å ikke ha han nært meg. Han har prøvd å støtte meg, men det er ikke mulig når man oppholder seg milevis fra hverandre :(

Tyrkia igjen: Neste fredag reiser jeg tilbake til Ankara via Istanbul. Baby har kjøpt meg billett!!! Jeg hadde ikke penger til å kjøpe selv, så han booket billettene og betalte. Jeg elsker han!!!!! Han er midt oppi eksamene nå, men er ferdig til jeg kommer. Da skal han gå på skole som vanlig, men jeg skal sove når han har langdager, når han har fritimer kommer han hjem og de dagene han har få timer skal jeg være med han på skolen :) Blir kult å skulle henge på et privat universitet i storbyen :D Jeg er så stolt av han og det han gjør. Det blir veldig spennende å se hvordan hverdagen hans er, ikke bare fridagene.

Forøvrig har han funnet tre skoler i Norge som kan være aktuelle for han å ta master degree. Jeg håper virkelig at han kommer hit til høsten, hvis ikke blir det i alle fall til neste år. Det er godt å vite at han ikke trenger meg for å komme hit. Han kommer hit på grunnlag av sin utdannelse, for å ta master. Han skal ikke gifte seg med meg og flytte til Norge. Han trenger ikke meg for penger, for det har han selv. Han er sammen med meg fordi han elsker meg. Jeg er så glad fordi jeg vet at jeg ikke blir utnyttet, slik jeg har blitt tidligere. Det er noen som himler med øynene fordi jeg er sammen med en tyrker, men de aner ikke hva de snakker om. Min Baby kan jeg virkelig være stolt av!! Jeg var redd for at familien hans skulle dømme meg fordi jeg ikke går på universitetet eller tar en høyere utdannelse, men de var veldig aksepterende mot meg. Moren sier at hun skal kjøpe oss et hus dersom jeg flytter til Tyrkia :) :) Jeg håper at det blir Tyrkia i framtiden, for det er der jeg hører hjemme.

Påske: I dag var påsken over. Jeg har jobbet hver eneste helligdag, tjent gode penger, ikke kjent på at de har vært påske i det hele tatt. Det har vært et slit, og dersom jeg skulle gått på jobb i dag også ville beina mine falt av. Det var godt med en fridag, så i dag har jeg bakt brownies og skal snart kose meg med sjokolade, potetskruer, rømme, Pepsi Max og tv! Det skal bli herlig :)

Her er noen bilder fra Ankara og Alanya: