...Det er fortsatt tid for å legge seg, men jeg har ikke slått av dataen ennå. Samtalen endte ikke bra, og jeg krasjet som vanlig. Det hele skjedde altfor fort. Nå er det mørkt og trist inni meg uten at det finnes en stor grunn for at jeg skal føle meg slik. Altfor lite skal til for at jeg krasjlander i bunnen, hvor jeg blir i noen dager før jeg klarer å krype opp igjen. Det er tungt å ha det slik... Hvorfor må jeg tenke så mye, hele tiden? Hvorfor kan det ikke være tomt i hodet noen ganger? Helt stille som om jeg ikke puster? Som om verden rundt meg ikke eksisterer? Som om det ikke fantes noen fortid med vonde minner eller en framtid å grue seg til? Hva vil jeg med livet? Hvor er jeg på vei hen? Jeg føler at jeg står stille. Ingen skjer. Jeg tenker så mye, men det skjer ingenting. Jeg er redd for at jeg blir værende her på dette stedet, og at jeg en dag våkner opp og ser hvor miserabelt livet mitt er. Foreløpig forsøker jeg å kvele tankene som gjør det vanskelig å leve, men hvor lenge klarer jeg å holde dem i sjakk? Hvor lenge skal jeg overbevise meg selv om at jeg har det bra når jeg hater hver eneste gang jeg våkner og innser at det er en ny dag? ¨Alle andre¨ gjør suksess. Jeg står stille. Det er min egen feil. Jeg er mesteren over mitt eget liv. Likevel står jeg helt stille med alle tankene.
Sukk...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar