U/I make me/myself sick

I går kveld vandret jeg hjem fra jobb. Det var mørkt og jeg er temmelig pysete når det gjelder å gå ute alene når det er mørkt... Så ofte ringer jeg noen som kan holde meg med selskap til jeg har kommet meg helskinnet hjem :P I går ringte jeg til Y. Tenkte at det kunne være greit å prate med han... Men argghh, jeg kunne ha spart meg for de ringeminuttene... Kjente at magen vrengte seg på innsiden, jeg ble fysisk syk med en hodepine som fikk meg til å ligge strak ut på sofaen når jeg kom hjem. Jeg ble sint av å høre stemmen hans, rett og slett. Ville bare slenge på røret, slik at jeg slapp å høre den hovne tonen i stemmen når han snakker. Jeg sa det til han, at dette var siste gang jeg kom til å ringe. Og det mener jeg. Når dette er sagt, så tviler jeg på at det blir noe møte i Alanya. Det vi hadde døde for lenge siden, og det er på tide at jeg innser det én gang for alle. Hver gang jeg får håp, så klarer han utmerket godt å bryte det ned MEGET raskt. Hvorfor gidder jeg å bruke energi på dette... Hva faen feiler meg????? Han gjør meg bare VONDT. Jeg gjør MEG SELV vondt. Hvor mange ganger har ikke vennene mine advart meg mot han, sagt at han ikke er bra for meg... Og likevel tenkte jeg at jeg var åpen for å gi det hele en sjanse dersom han kommer til Norge. Men hvorfor skulle det bli annerledes her?? Jeg hater måten han ser på meg på. Måten han puster på og lager rare lyder. Hater å se han spise. Hater, HATER når han sover og snorker så høyt at jeg til slutt må legge meg på sofaen. Hater at han tror han er verdensmester. Hater å høre på han forklare noe. Da stirrer jeg på kroppen hans mens han snakker, og jeg blir uvel ved tanken på s-e-x. Han har kommet med så mange stygge kommentarer i forhold til hvordan jeg er i senga, at han har ødelagt all selvfølelsen min på dette området. Nå gjør kroppen hans meg uvel. Bevegelsene hans under en samtale irriterer meg. Jeg hater at han ikke pusser tennene, at han tror hele leiligheten kan brukes som søppeldunk, at det skal serveres junk food og spises potetgull hver bidige dag, og at han lukter konstant som et askebeger. Jeg hater at han er uhøflig mot andre, og ikke kan si ¨takk¨ når vi spiser ute eller sende et smil dersom noen er hyggelige. Jeg ser han, og vil kaste opp. Noen ganger har jeg faktisk gjort det :( Det er sykt hvordan et forhold kan komme til et punkt hvor man føler som jeg har gjort... Men det jeg ikke forstår er HVORFOR jeg har følt det sånn. Er redd for at det er noe alvorlig galt med meg :( Jeg hater alt han liker. Vi har ingenting til felles. Han misliker måten jeg snakker på, måten jeg lever på. Han misliker vennene mine (fordi de misliker han), og ALLTID tar jeg feil, selv når jeg vet at jeg har rett... Vi kommer til å ødelegge hverandre dersom vi velger å satse på en fremtid sammen. Hvor lang tid kommer det til å ta før vi klikker???!! Et destruktivt forhold... Hva får meg til å drømme meg bort og tro at jeg elsker han? For så å hate han i neste øyeblikk når jeg innser hvordan virkeligheten egentlig ser ut, og når jeg husker hva han har gjort mot meg. Det er så mye, og det er så utilgivelig. Og hvordan skal man kunne være sammen med et menneske som sier unnskyld, for så å trekke unnskyldningen tilbake så snart man har tilgitt? ¨Han kommer aldri til å forandre seg¨... De ordene har jeg hørt mange ganger. Men det som skjedde, var at JEG forandret meg. Derfor klarte jeg å gjøre det slutt. Jeg kommer aldri til å bli slik jeg var. Noe har hendt med meg. Jeg tenker annerledes. Det betyr ikke at forandringen er positiv, for jeg har i løpet av fjoråret blitt veldig dyster, kritisk og til tider haterisk. Jeg engasjerer meg ikke, slik jeg gjorde. Det meste i livet er meg fullstendig likegyldig. Jeg flyter igjennom dagene uten å gidde å gjøre en dritt... Jeg går på jobb, går hjem, sover. Har ikke energi til noe annet. Det er et ork å skulle være sosial... Skulle helst ha ligget i senga 24 timer i døgnet med avslått mobil og null forstyrrelser. Jeg er totalt forvirret, vet ikke hva jeg vil med noe. Yilmaz ga meg noe jeg trengte. Kanskje endret behovene mine seg... Kanskje derfor følelsene mine endret seg... Han har alltid sagt at jeg ikke kan gi han det han vil ha. Vel, han kan ikke gi meg det JEG vil ha heller. Kanskje ingen kan gi meg det jeg vil ha... Når jeg selv ikke vet hva det er jeg trenger, hvordan skal andre da kunne vite det... Noen ganger vil jeg bare hyle ut. Rope så høyt at stemmen min lager ekko i fjellene. Skrike til stemmen min brister. Til det ikke finnes pust igjen i meg. Føler at jeg holder på å eksplodere på innsiden hvor det skjuler seg et mylder av undertrykte følelser... På utsiden smiler jeg. Hver dag tar jeg på meg masken og later som alt er ok. Jeg tror ikke at noen rundt meg skjønner hva som egentlig foregår. Og dersom noen forstår, så tror jeg at de overser det i ren likegyldighet. Jeg har det best alene. Trives i mitt eget selskap med dvd-er, sofaen og mat. Kanskje blir det slik jeg kommer til å leve mitt liv, oppråtnet foran tv-en, så feit at jeg trenger hjelp for å reise meg opp. Jeg har nå ventet i 7 måneder på psykologhjelp... Og er 10 kg tykkere. Totalt 55 kg tykkere siden den gangen for åtte år siden, da overspisingen kom ut av kontroll. Hvis jeg fortsetter sånn som dette, er jeg redd for hva som egentlig kommer til å skje med meg. Og HVOR skulle jeg finne plass til å ELSKE noen oppi dette kaoset?? Kanskje er det slik jeg har forandret meg... Til å bli en person som ikke klarer å elske.

Herlighet, for et forstyrret innlegg fylt med kaotiske tanker. Jeg er fortsatt kvalm... Delvis grunn av han. Men mest på grunn av meg selv.