Changes...

Av og til er det godt med en forandring. Ganske lenge har jeg tenkt på at noe måtte endres på, men de som kjenner meg vet at jeg ofte kan tenke veldig mye, men gjøre lite... Alle tankene blir så mange, at jeg gir opp før jeg har begynt. Men nå var det virkelig på tide, for jeg følte at jeg holdt på å råtne opp! Har vært deprimert i lang tid, ikke hatt energi til å være en god kjæreste og i alle fall ingen god venn. Nå begynner derimot ting å skje...

Jeg hørte en sang Tual - Kasim for et par dager siden. Den hørte jeg mye på høsten 2007 før alt det vonde startet... Det var en utrolig merkelig følelse, for av og til når man hører en sang kommer det masse minner... Og med minnene kommer følelser. Jeg ante ikke at jeg var så lykkelig den gangen før livet mitt ble fucket opp. Før jeg møtte han. Jeg flyttet til Tyrkia i oktober 2007, og denne sangen fikk jeg overført på mobilen via en venn av meg. Det var den gangen jeg var supersosial, røyket vannpipe på Ali Baba med Lise og generelt hang masse med Lise :P Hvor det største problemet var hvilken sololje som funket best og om bassenget var varmt nok... Alt var nytt og spennende. Nye lukter, nye smaker, nye mennesker. Jeg hadde egentlig fått meg både leilighet og skoleplass i Norge den sommeren, og skulle bare på en kort ferietur til Alanya før jeg skulle sette i gang med å male leiligheten og få alt i gang. Så møtte jeg han, mannen som gjorde meg til det mennesket jeg er i dag. Mannen som ødela meg. Det er sykt å tenke på hvor blind jeg var... Jeg trodde på alt han sa, stolte blindt på han og ikke minst gjorde jeg alt han ønsket... De små kranglene utviklet seg, han ble mer og mer aggressiv og voldelig, og uten at jeg visste det ga jeg opp så mye av meg selv at jeg til slutt var ¨ingenting¨. Men jeg trodde at alt kom til å bli bra når vi giftet oss og han kom til Norge... Jeg jobbet SÅ hardt for oss, og beskyttet han hver gang noen kom med negative kommentarer... Helt til bomben plutselig slo ned en dag og jeg skjønte at alt var en eneste stor løgn. Og til og med da tok jeg han tilbake. Det jeg fortsatt ikke forstår er hvordan et menneske kan gråte så mange tårer, si så mange fine ord, gi så mange fine gaver, virke så snill og så god og være et monster på innsiden... Jeg har aldri savnet han. Jeg elsker han ikke. Kjærligheten døde for lenge, lenge siden. Men jeg sliter. Det er så tungt og så vanskelig. Jeg synes så synd på Yilmaz til tider, for han vet at jeg har traumer i fortiden. Han vet alt om hva som hendte, og jeg vet at han er drittlei av å høre på meg... Men han støtter meg likevel. Problemet vårt har vært at jeg har skjøvet han vekk :(( Etterhvert som vi har kommet nærmere og nærmere hverandre, så har jeg trukket meg mer og mer vekk. Jeg er redd for å elske. Redd for å binde meg. Redd for kjærligheten. Redd for å gi av meg selv, og plutselig sitte der igjen som en idiot og spørre meg selv ¨hvordan kunne jeg være så dum??¨ Det er kjempetungt å ha ofret alt èn gang før, og så skulle ofre alt èn gang til. Jeg har sagt til han at jeg aldri kommer til å gjøre de tingene for han som jeg gjorde for han andre... Jeg var som en slave. Laget frokost til han, gikk med lunsj til han på jobben, baket kake til han, hadde middagen klar hver dag han kom hjem fra jobb. Det første året hjalp han meg med å vaske i leiligheten. Jeg lærte han å støvsuge og vaske klær, for han kunne INGENTING. Han kunne ikke spise med kniv og gaffel. Jeg måtte lære han det, for i Adana spiste de fra golvet med hendene... På slutten sto han bare og kjeftet på meg, og sa at jeg måtte love han at han aldri mer skulle vaske noe i leiligheten, for han var ingen kjerring. Kun damer skulle vaske, ikke menn. Han ville ikke engang gå ut på balkongen og henge opp vått tøy, for da kom ALLE til å flire av han. Dersom jeg gikk og la meg før han, så kom han og kjeftet på meg... For vi måtte legge oss samtidig hver kveld. Når jeg var syk, så kjeftet han på meg ¨you are allllllllways sickkkkkk, go and diiiiiie, I don't caaaaaare, ohhhhh pooooooooooor bitchhhhhhh¨.... Slik snakket han til meg, da han tidligere hadde gått på apotek og kjøpt medisiner til meg, vært bekymret når jeg hadde vondt i halsen og vært så søt bare jeg var litt tett i nesa... Etterhvert fikk jeg ikke gå ut, så jeg satt hjemme hver eneste dag. Han hatet alle vennene mine. Ingen var bra nok. Han likte ikke det jeg likte av filmer og musikk. Han hadde INGEN humor. Jeg flirte ALDRI av han. han lo som en liten drittunge av tiss-og bæsjhumor. Jeg ville kaste opp av han. Han pratet om historie og krig, om hvor fantastisk tyrkerne hadde vært og hvor mye han hatet Europa og alle oss hvite mennesker som hadde vært helt grusomme. Det var liksom min feil... Det som fikk meg til å avslutte forholdet vårt, var da vi kom til Norge og jeg hadde brukt nesten 100 000 NOK på han... Jeg koste med katten min som jeg ikke hadde sett på mange måneder. Da ble han sjalu og ba meg kaste katten ut, for ellers skulle han slå den i hjel med stein!!!!!!!!!!!!! Han skulle drepe katten min... Jeg var i sjokk og sa at dette var en del av familien min. Han kunne ikke snakke sånn om en katt!!!!! Han mente at det var bare en katt (les tidligere blogg-innlegg). Jeg sa ¨tro hvis jeg hadde sagt noe sånt om moren din?¨ Da fikk jeg høre i flere uker om at jeg hadde kalt moren hans for et dyr... Når vi skulle spise kyllingpølser i brød og jeg sa ¨du burde prøve rekesalat. Det er kjempegodt på pølser¨, så skulle han pakke sakene sine og dra... For jeg hadde ¨tvingt¨ han til å spise rekesalat. Han likte vennene mine kjempegodt. Vi var i kirken, vi besøkte historisk museum, han lærte seg å gå på ski, vi feiret mammas 60-årsdag med broren min og barna, vi var på kino, vi shoppet klær til han, var på fest med vennene mine, var ute på byen... Ja, vi gjorde alt vi kunne i løpet av èn måned. Men når han kom til Tyrkia sa han at hele familien min var shit, vennene mine var falske, alt var shit... Og så sa han ¨neste gang jeg kommer til Norge skal du ha betalt leilighet for oss¨. Han mente at han skulle komme hit igjen etter sesongen i oktober 2009. Han sa til broren min at han ville gifte seg med meg da, og være med oss i julen 2009. Grensen var nådd når han snakket stygt om alle menneskene som hadde vært snille mot han... Jeg ble så skuffet. I flere uker sendte han sms og forsøkte å gjøre det bra igjen. Siste positive sms-en var etter Eurovision, da Norge vant (Takk, Alexander Rybak). Etter det skreiv han at broren var i fengsel igjen... Jeg orket ikke å svare. Hva faen skulle jeg si?? Han sendte flere meldinger uten at jeg svarte, helt til jeg fikk sms om hvor egoistisk jeg var som ikke brydde meg om han... Så fikk jeg melding om at han hadde sett en av sine flørter utenfor jobben sin, at hun hadde logo med et reiseselskap på skjorten sin. At jeg hadde rett, hun var der... Liksom en trussel. Jeg skreiv at han bare skulle ta henne, og da skreiv han om at han hatet henne og bare ville gjøre meg sjalu. Men som vi alle vet var jo ikke det sant... Og i ettertid skreiv han til meg at jeg var syk i hodet som TRODDE at han var med henne, for han hadde ingen kontakt med henne. Når jeg kom til jobben hans for å hente tingene mine forsøkte han å prate med meg. han sa at vi kunne møtes og ¨ordne opp¨. Jeg sa at jeg ville ha forlovelsesringen tilbake, og så gikk jeg. Jeg svarte ikke... Hva var det å svare når jeg visste at han var med henne... Tenk å være så frekk å tro at jeg ville være sammen med han etter at han hadde vært og kost seg med andre damer... I tillegg fikk jeg vite av en kollega av han at han hadde røyket marihuana hele vinteren før jeg kom tilbake (nyttårsaften 08/09). Skulle jeg liksom være sammen med en slik taper? Han haaaatet jo narkotika, og så dreiv han og røyket marihuana med andre som jobber på et turisthotell? Nei takk... Jeg fikk èn sms etter dette som jeg ikke svarte på, og etter dette ble det stille helt til mamma sendte han sms og lurte på om han jobbet på samme stedet... Årsaken var at en slektning av meg og hennes venner bodde på dette hotellet, og de inviterte meg på middag. Jeg sa at jeg ikke ville møte dem der, siden han jobbet der... Men de sa at de ikke kunne se han. Mamma sendte da sms uten at jeg visste noe, og han skreiv at han jobbet i Konakli nå. Så ble det helvete i etterkant uten at jeg orker å fortelle... Han kom til et annet hotell hvor jeg og venninnen min satt og spiste frokost. Så skreiv han sms til mamma at han ønsket meg og en annen lykke til (en som jobbet på hotellet hvor vi spiste frokost). Hvorfor brydde han seg om hvem jeg pratet med... I alle fall ble det mye bråk, men jeg brydde meg ikke mye. I Alanya var det fart og spenning hele tiden, og man hadde ikke tid til å sette seg ned og tenke så mye - aller minst bekymre seg. Jeg hater meg selv for at jeg var så blind... Det er det jeg sliter med; å tilgi meg selv for å noensinne ha vært med han. Jeg tok han inn i mitt hjem, ga han alt jeg hadde, og mens jeg var på jobb og han var sammen med mamma, satt han og skreiv e-post til en annen jente... Han sa liksom at alt var galt med meg, alt var min feil, jeg måtte si unnskyld når han gjorde noe galt. Han behandlet meg som dritt... Når jeg gjorde det slutt (sikkert 5-6 ganger på to år), så gråt han, vasket leiligheten, sa at han elsket bare meg og ingen andre, han sa at han skulle ta livet sitt dersom jeg ikke tok han tilbake. Han sa at ALT skulle bli bra igjen, at han skulle forandre seg... Og jeg trodde på han :(( Han snakket ikke til meg på tre dager fordi vi ikke hadde tyrkiske tv-kanaler på tv-en vår i Norge. Skulle jeg kjeftet på han i Adana fordi moren og faren ikke hadde ordnet norske tv-kanaler til meg?! De hadde ikke toalett, ikke dusj, jeg pusset tennene mine med en slange til å spyle hullet i golvet med... De hadde ikke maling på veggene, ikke mat på bordet og broren hans satt i fengsel fordi foreldrene trengte kjæresten til å jobbe i Alanya og sende penger til dem. Broren hans var mindreårig og ble sendt i ungdomsfengsel. Eks-en min ville vært gammel når han slapp ut av fengsel dersom han hadde blitt dømt. Han sto for retten vinteren 2008, for familien til den drepte var til stede når eks-en min hadde drept han. Jeg var der under rettssakene som foregikk, hørte på vitnemålet hans hjemme når han øvet seg, leste papirene og fikk høre hva advokaten sa... Om hvordan han skulle fortelle at han hadde vært i byen for å ordne seg jobb, og i mellomtiden hadde broren kommet hjem med blod på skjorten fordi han hadde drept naboen med kniv. Sykt, hæ... Og det var først etter å ha bodd sammen i et år at han fortalte meg for første gang at han hadde drept en mann. Han var kjempefull, og dagen etterpå angret han for at han hadde fortalt meg det. Han hadde hele tiden snakket om at han var så flau over hva broren hadde gjort... Så viste det seg at broren har sittet uskyldig i fengsel i flere år pga noe kjæresten min hadde gjort. Og i Norge sa han plutselig at han skulle få broren til å komme til Alanya og at han kunne sove i leiligheten vår av og til (sommeren 2009). Jeg sa at jeg ikke ville at han skulle være mye hos oss på grunn av han har sittet flere år i fengsel, og i følge eks-en min var blitt voldelig og ustabil fordi han hadde hatt det så grusomt i fengselet. Han ble rasende, for han elsket broren sin osv osv. Hva hendte med at han var flau over broren? Han sa at han var nødt til å hjelpe han med jobb, men bare to måneder tidligere sa han til meg at han ALDRI ville at broren skulle komme til Alanya, for det ville bare by på problemer. Så sa han igjen at det var broren som var morder, ikke han... Hadde han glemt det han fortalte meg året før? Eller trodde han at jeg var så dum at jeg ikke husket eller forsto? Da sa jeg at jeg ikke ville ha en morder i leiligheten, og da ble han enda mer sint og sa at han hadde lovet foreldrene det... Og at han skulle begynne å betale for oss, siden jeg hadde betalt for oss i to år!! For når broren begynte å jobbe, kunne eks-en min beholde penger selv også... Ikke bare sende hjem alle pengene. Han prøvde liksom å prate seg ut av emnet, men altså: Hvem glemmer at kjæresten forteller at han har drept noen? Og hvilken idiot var jeg som ble hos han???????????? Det var en venninne som spurte meg før rettssaken ¨tror du at han har gjort det¨ og nei nei, selvfølgelig trodde jeg ikke det... Min kjæreste ville aldri ha gjort noe sånt. Jeg bodde med et menneske som drepte naboen sin i kaldt blod. Akkurat som i en film... Han tok kvelertak på meg inne på badet, så jeg ikke fikk puste... Og når jeg tenker tilbake nå, så var jeg heldig at jeg aldri gjorde han sint nok. Tro hva som kunne skjedd :(( I begynnelsen var alt bra, og når vi ikke tilbrakte mye tid sammen, så virket han alltid snill og god. Han gråt mye, var veldig følsom, og han sa og gjorde de tingene jeg trengte... Men så bodde vi sammen og vi så hverandre hver eneste dag, hele tiden... Og forandringen i personligheten hans skjedde så gradvis at jeg ikke merket den. ALLE vennene mine. Merk deg: ALLE, ba meg om å komme meg vekk. De sa ¨du MÅ jo gjøre det slutt med han! Du kan jo ikke være med en sånn drittsekk!! Han er ikke normal!!¨ Men neida, jeg forsvarte han... Vi hadde en spesiell kjærlighet. Han elsket meg. Og hver gang jeg trodde at han løy, så hadde han alltid en forklaring, og så ble han veldig sint og pratet mye stygt om de som hadde sagt noe... F.eks kollegaer eller andre turistjenter. For eksempel om en av mange jenter han var utro med sa han ¨I'm gonna contact with her, ask her to come to Turkey and then I'm gonna fucking kill her!!¨ Jada, jeg ser det... Nå bor han sammen med henne. Og hun sier, tror og mener akkurat de samme tingene som jeg sa. Så tror hun at jeg er sjalu og ønsker at jeg var der hun er nå... Hun forstår ingenting. Det forbauser meg ikke at han klarer å holde seg i maska, siden de ikke bruker mye tid sammen og han har frihet til å gjøre hva han vil... Han var kjempeflink til å fortelle meg at han var hjemme i sengen sin og savnet meg, når han egentlig var et helt annet sted. Tyrkere er flinke til sånt. Etter hva jeg har skjønt er jeg ikke den eneste som har blitt lurt trill rundt... Ingen har grunn til å tro at de er så spesiell at den 1% av snille tyrkere som bor på turiststeder falt for akkurat dem. Og når noen er utro og baserer et helt forhold på en stor løgn, og behandler sine tidligere damer som dritt, hvorfor tror da noen at de kommer til å bli behandlet annerledes? Fordi de er så utrolig spesielle? Fordi han elsket akkurat henne, selv om han sier det samme til alle han har møtt? Nei, jenter... Hvorfor er vi så blinde?? Hva skjer i hjernen vår den dagen vi møter en tyrker som tar oss med storm og vi blindt tror på alt som blir sagt? Og når noen prøver å fortelle oss noe annet, så har vi tusen unnskyldninger fordi vi sammenligner dem med gutta våre hjemme og tror at ¨de kan ikke gråte og lyve oss opp i ansiktet¨... Sannheten er at Alanya ikke er Norge, eller Skandinavia, eller Europa... Og ja, det er utro drittsekker her også. Men Alanya tiltrekker seg en spesiell type mennesker (med unntak). Jeg er utrolig takknemlig for at jeg lærte sannheten før jeg gjorde det som ville blitt mitt livs største tabbe...

Jeg er så takknemlig for at jeg møtte Yilmaz, og vi har mange ganger snakket om at det måtte være skjebnen. Han har hjulpet meg så sykt mye. Han har fått meg til å akseptere at det som skjedde ikke var min feil. Jeg har forstått at enkelte mennesker er onde. Slik er det bare... Og man kan ikke forandre ondskap. Det som skjedde, det skjedde... Men det er så vanskelig å legge det bak seg. ALDRI ville jeg vært i den situasjonen igjen!!!!!!!! ALDRI!!!!!!!!!!!!!!!!! Jeg er nødt til å oppleve trygghet og stabilitet igjen, og jeg er nødt til å forstå at ikke alle menn er utro, voldelige psykopater.

Yilmaz, takk vennen for alt du er for meg. Du prøver så hardt for å ordne alt, slik at du kan komme hit på skole og bo sammen med meg. Du er så sterk, alt er så enkelt for deg. Jeg er ikke flink, slik som deg, men jeg forsøker...

I går meldte jeg meg som vikar i boliger for psykisk utviklingshemmede. Utdannelsen jeg tar nå går ikke kun på eldreomsorg, men omhandler også psykisk og fysisk handikap. Jeg har jobbet på det samme sykehjemmet i fem år og kjenner at jeg trenger forandring. På onsdag skal jeg i et møte, og så får jeg vite angående opplæringsvakter. Jeg håper at jeg får jobb der, for det hadde vært kjempespennende og lærerikt.

Jeg leverte også min første oppgave i går. Skolen går kjempebra. Jeg har vært flink til å lese fem dager i uka, og føler at jeg lærer mye. Om åtte/ni måneder er eksamen... Og da har jeg kun den praktiske eksamenen igjen. Det er den jeg gruer meg mest for, siden jeg hater muntlige greier. Men før den tid har forhåpentligvis Yilmaz kommet hit og er her for å støtte meg :)

Så har jeg blitt brunette igjen :) Farget håret gyldenbrunt, og nå gidder jeg ikke å bli blond igjen. Blondt var fint på videregående, men ikke nå... Jeg prøvde meg som blondine igjen etter å ha blitt sammen med Yilmaz, for han syntes jeg var så fin på bildene som blond. MEN jeg trives best med mørkt hår. Det er ¨meg¨. Skal legge ut et bilde snart ;)

Natalie har nå fylt 1 år - Gratulerer Lena og Renè ;)) Utrolig hvor fort tiden har gått!

Har fått klærne jeg bestilte på nettet. Masse stilig fra H&M :)) Jeg ELSKER salg!! Og så blir det alltid noe som ikke er på salg, men det snakker vi ikke om :P

Ellers er det i dag 41 dager igjen til Alanya-tur. Jippi!!! Yilmaz kommer med flyet fra Ankara, så vi møtes på flyplassen og reiser sammen til leiligheten. Det blir deilig å se han med èn gang, og slippe å ta den laaange bussturen innover til Alanya helt alene. Vi skal kjøpe sete i en minibuss, så vi slipper stress. Jeg betalte 400 NOK for billetten direkte her ifra :D Haha, vilt bra eller hva...

Omg, for en lang post. Jeg hadde masse på hjertet som jeg var nødt til å få ut... Alt i alt var poenget at jeg har fått gjort masse de siste dagene. Ting går framover. Jeg står ikke stille med alle tankene. Det er godt med litt action og forandringer...

Tual - Kasim:

http://www.izlesene.com/video/muzik-tual-yine-aylardan-kasim/401460

Takk for at du fikk meg til å huske at det var et liv verdt å leve før sorgen... Et liv med latter, framtidshåp, glede... Det er fortsatt en framtid, og denne kan bli bedre enn fortiden. Fortiden får man aldri tilbake, men framtiden skal vi bygge sammen.

Y+E