Ord er ikke nok...

Livet mitt faller i grus... Jeg klarer ikke å gjøre noe med det... Vil bare ligge i sengen til jeg råtner bort. Klarer ikke lenger å ta på meg smilet, gå ut døren og late som ingenting. Alt jeg har motet meg opp til og sett fram til - er borte. Ingen jobb, ingen skole, ingen penger, ingen framtid. Det er som om jeg er dømt til å mislykkes i alt jeg gjør. HVORFOR :(( I en uke har jeg grått, dag og natt... Tårene kommer og går hele tiden. Jeg har ikke kontroll over dem. Har forsøkt å bite tennene sammen og være sterk, finne meg en jobb og fortsette å lese på skolen. Men etter brevet jeg fikk her om dagen, har jeg bestemt meg for å legge inn årene og gi opp... Ikke gidd å kommentèr om at jeg er sterk og ikke må gi opp. Jeg er så lei av de tomme ordene!! INGEN vet hva som skjer inne i hodet mitt bortsett fra meg selv. Ingen vet hvor jeg kommer fra, hva jeg har sett, hvordan jeg har levd eller hvem personen Elisabeth er. Dere vet bare det dere ser utenpå, men den personen er ikke hele meg. Jeg orker ikke mer :(( Jeg KLARER ikke mer :(((