Det er rart...

...hvordan man den ene dagen bestemmer seg for at man ikke orker mer. Man sletter tåpelige Facebook-spill, ubetydelige navn på folk man ikke kjenner og ikke minst: bloggen man har skrevet i flere år. I går hadde jeg den verste dagen på veldig lenge, og det jeg hadde mest av alt lyst til å slette; var meg selv. Etter å ha fått mange kommentarer og poster på Facebook, og også noen her, så skjønte vel noe inni meg at jeg egentlig ikke ønsket å gi opp alt. Og skjønte at jeg har venner som faktisk bryr seg om det jeg skriver. Det er jeg veldig takknemlig for  - særlig nå. Jeg mente på ingen måte å være dramatisk... Men livet føles uutholdelig vanskelig. Jeg gråter mange, og store, tårer mens jeg skriver dette innlegget... Alt er så ødelagt og føles uoverkommelig.

Etter at jeg kom fra Harstad, alt styret med tannlegen, shopping, ut på middag med mamma, null tid sammen med kjæresten, så har jeg ikke gjort noenting. Da mener jeg absolutt INGENTING. Har ikke hatt energi til å dusje, gre håret, vaske kopper, støvsuge, rydde... Jeg har vært en skygge av meg selv, gruet meg vanvittig til gårdagen og slitt med å holde tankene positive.

I går måtte jeg gå herfra til andre siden av byen, siden Narvik har en nesten ikke-eksisterende - kollektivtransport. Det går ingen buss herfra til sykehuset, og etter å ha fått 100 forskjellige beskjeder angående taxitransporten legen min har foreskrevet meg, fikk jeg til slutt vite at jeg må betale alt selv, be om kvittering, få psykologen til å fylle ut et skjema for hver time før jeg fyller ut et eget skjema og sender alt til Pasientreiser og etterhvert får igjen pengene mine. Jeg skulle gå til psykolog for å få det bedre, ikke for å få mer stress i livet. Alle disse tingene opptok tankene mine og laget et eneste stort kaos for meg. Hver bidige uke måtte jeg ha ordnet dette, og brukt ca 1600 kr i taxi hver måned som jeg måtte søkt om å få refundert. Hva skjedde med det gode, gamle taxikortet??? Hvordan mener de at mennesker med psykiske lidelser skal kunne håndtere alt dette alene?

Den eneste muligheten jeg hadde, var å gå. Og den eneste grunnen til at jeg kom meg avgårde, var Yilmaz som nærmest dro meg med. Jeg holdt på å bryte sammen på veien, beina skalv, tårene presset på. Når jeg endelig kom fram til psykologen begynte jeg å gråte foran henne. Men fikk jeg noe hjelp eller noe annet alternativ? Nei! Så hver uke må Yilmaz gå med meg inntil jeg klarer å gå selv ¨som en del av terapien¨ som psykologen sa. Og jeg har fått lekser til neste gang:
- Stå opp, vaske meg og ta på meg klær. 7 dager etter hverandre. Ta èn pose med skittentøy og vaske. Ikke to eller fler, kun èn. Vaske 5 kopper og 5 glass. Snakke med Y og fortelle han om ¨trappetrinn¨ og hvordan det ikke hjelper å ta elefantskritt. Mitt mål skal være å til slutt klare å gå til Rema - om noen uker eller måneder. Ikke tenke på Rema eller shopping nå. Kun fokusere på noen få, små ting som jeg skal gjøre hver dag, for å bli vant til å gjøre disse tingene. Og etterhvert som jeg blir vant, skal energinivået mitt ha økt og jeg kan begynne å gjøre litt mer - ta neste skritt - Inntil jeg om kanskje et halvt år står i øverste trappetrinn. Hver uke skal vi prate om hvordan det har gått, om jeg har hatt fremgang og fått gjennomført planen vår eller om jeg har gått et skritt tilbake  - eventuelt se på hva som ble gjort feil.

Hun snakket om elefantskritt, som er den metoden jeg har brukt til nå - som ikke har fungert. Nemlig at man trår fra nederste til øverste trappetrinn, og deretter faller... ¨Tre skritt frem, fem skritt tilbake¨, sa psykologen. ¨Store¨ gjøremål sliter meg så mye ut at jeg etterpå går inn i en apatisk tilstand hvor jeg ikke får gjort noen verdens ting på lang tid. Til tider månedsvis. Hun skjønte at jeg ville, men ba meg om å stoppe meg selv, ikke gjøre for mye, slik at vi kan skape en balanse hvor jeg en stund kanskje klarer å holde meg på samme nivå. Dersom jeg går på Rema èn gang på to måneder, så sliter den turen meg ut. Ikke bare fysisk, men mentalt. Alt stresset i forkant, alle tankene, alt som skal ordnes før jeg går... Når jeg kommer hjem, så kan jeg sove i 24 timer eller bli sittende våken i flere døgn, og er ikke i stand til å gå ut døra annet enn for å ta meg en røyk. Hun snakket om en ond sirkel som jeg lenge har visst at jeg var i, men hun viste meg også en mulig løsning for å komme ut fra denne sirkelen.

Så hvordan har det gått etterpå? Jeg var utslitt når vi kom hjem. Etter å ha fortalt Y om det hele på veien hjem, så sa han at han forsto. Psykologen hadde også bedt meg si til han at vi måtte fordele arbeidsoppgavene og at jeg måtte fortelle han om ¨leksene¨ jeg har fått. Det første han gjør når vi kommer hjem er å vaske koppene, og da mener jeg ALLE koppene, for deretter å være sur mot meg og si ¨kan du sette inn koppene når de er tørre?¨ før han marsjerte ut døra uten så mye som et ¨ha det¨. Alt jeg hadde forklart han - til ingen nytte... Og slik har han vært hele tiden; Han forstår ikke. Han har faktisk påstått at jeg utnytter han når jeg spør om han kan kjøpe noe fra Rema når han går forbi butikken på vei hjem fra jobb. Han har tidligere kalt meg lat og sagt at jeg overdriver, lager drama over ingenting og at han er drittlei. Når jeg gråter, så blir han sint, slik at jeg gråter enda mer og han forlater meg, rasende fordi jeg ikke kan holde kjeft. Han er ikke akkurat den meste sympatiske, I know, men så skal det sies at det ikke er enkelt for han å forstå med tanke på det tilnærmet perfekte livet han har levd. Han gikk på jobb, og jeg ble sittende i sofaen alene.

Jeg gråt i hele går. Utmattet av den lange gåturen, psykologtimen og stresset Y laget. Kjente en håpløshet inni meg etter at han gjorde det stikk motsatte av det vi få timer tidligere hadde snakket om... Han hadde ikke trengt å røre oppvasken. Det hadde vært så mye bedre om han hadde sett meg, jeg mener virkelig SETT MEG, holdt rundt meg og brukt den stunden sammen med meg før han gikk på jobb. Når han kom hjem ba han om unnskyldning, men da hadde jeg allerede grått i timesvis. Og jeg fortsatte å gråte, bestemte meg for å slette bloggen, aldri mer skrive igjen. Y sovnet mens jeg lå og leste i boka mi. Jeg hadde ikke sovet i det hele tatt natta før fordi jeg skulle til psykologen, og jeg gråt for mye til å sove på dagen, men likevel fikk jeg ikke sove denne natta heller! Lå våken og hørte på pusten til Y, vridde meg, sto opp og satt litt på dataen, gikk tilbake til senga igjen, vridde meg igjen og igjen i det uendelige... Til slutt sovnet jeg i 8-tiden i morges. Når jeg våknet var han ikke der. Jeg fant han i stua hvor han med èn gang sa ¨jeg var på Rema og kjøpte kjøtt. Tenkte at jeg skulle lage Mevlana (en type tyrkisk pide/pizza) til deg, men sjefen sendte meg sms og spurte om jeg kunne komme på jobb¨. Jeg ventet. ¨...og jeg sa ja¨. Han hadde LOVET at han skulle ha to dager fri denne påsken. Han har mast om at vi skulle gå på ski, så mamma kjørte fra Harstad for å levere skiene til meg. Det har vært fint vær hver eneste dag, men han har nærmest bodd på jobb, sagt ja til alle ekstravakter. Og det er fint, ekstra penger, vi trenger det. Men for det første er han veldig sliten og har snakket om denne såkalte ferien lenge, for det andre har han vært syk og er fortsatt ikke bra, for det tredje har han masse lekser å gjøre, ei bok å lese og et helt kaos av papirer som han skulle sette inn i permer i den tåpelige bokhylla jeg hadde kjøpt til han! Dette var de eneste fridagene han kom til å ha på sin to ukers ¨lange¨ påskeferie som jeg hadde gledet meg til i fire måneder. Vi hadde allerede snakket om at han burde stryke seg ut i boka, men han sa at det sto så mange andre navn at de ikke kom til å ringe han. Og han sa igjen og igjen at han kom til å ha fri, selv om jeg ba han om å slette navnet sitt! Og ærlig talt, når han så hvor nedfor jeg var i går skulle man tro at han hadde medfølelse nok til å stryke seg ut og tenke at i morgen skulle han være sammen med kjæresten sin som planlagt...

Jeg så på han, og sa alle de overnevnte tingene, og la til at jeg var veldig skuffet. Når han kom etter meg sa jeg at jeg ikke ville snakke med han og ba han om å holde seg unna meg. Det er første gang at jeg sier noe sånt til han... Jeg kjente at det var nok. Deretter gikk jeg ut på balkongen og tok meg en røyk, pratet med mamma i telefonen og ventet til Y hadde gått på jobb. Nå sitter jeg alene i leiligheten som alltid. Det lille håpet jeg hadde etter psykologtimen i går, er borte. Jeg har hverken stelt meg eller fått på meg ordentlige klær. Tårene har fosset nedover kinnene mine, og jeg har hikstet i fortvilelse. Så utrolig ensom! Psykologen sa ¨kjæresten din vil jo helt sikkert ditt beste og at du skal bli bra, og etterhvert som du blir litt bedre kommer han til å se forandringen og ønske å se deg enda bedre¨. Nei, det fungerer ikke sånn med Y... Jeg sa det til henne og jeg visste selv at han ikke kom til å forstå. Han fortsetter på samme viset som før mens jeg forsøker å kjempe en dødfødt kamp. Det hjelper ikke å trøste og støtte i mellom støytene. Han er nødt til å respektere det jeg sier, men han gjør aldri det.

Mamma sa at hun hørte på meg at jeg ikke hadde det bra nå, og at hun var VELDIG bekymret for meg. Det er ikke noe gøy å høre at jeg påvirker andre og gjør de også triste.

Livet er veldig vanskelig å takle akkurat nå, og jeg trenger å fokusere på meg selv. Jeg skal igjennom mange prøvelser i tiden fremover og det kommer til å bli knallhardt. Skjønner at flere av dere ønsker å følge bloggen videre, men jeg er nødt til å avslutte dette. Tanken på hvem som faktisk er inne og leser bloggen min, gjør meg stresset i seg selv. Hva med en fremtidig arbeidsplass for eksempel? Man vet jo at de googler navnet på folk før man ansetter dem. Ikke at jeg har noe å skjule, men det er mye personlig i bloggen som jeg ikke ønsker å dele med alle. Av og til glemmer man at man er offentlig. Lene, du foreslo en passordbeskyttet blogg, men det er som du skjønner ikke bare pga dette at blogglysten har minsket. Men jeg setter stor pris på kommentaren fra deg! Skulle ønske at DU begynte å blogge :)

Sikkert teit å skrive enda et innlegg når man sier at bloggen skal stenges, men det var viktig for meg å dele dette med dere.

Jeg avslutter med en link til den nye låten til Vinni.
http://www.youtube.com/watch?v=gMDAViv6LOA
Den treffer meg i hjertet, og jeg gråt meg igjennom sangen første gang jeg hørte den. Den ble lagt ut i dag og blir å se på det nye albumet hans. Mine norske lesere har nok fått med seg at Vinni nettopp har gjennomgått et samlivsbrudd som har gått veldig inn på han... Jeg kjenner meg så inderlig igjen i ordene hans, bortsett fra narkotikaen som han har slitt med lenge. Lytt til den. Jeg lover at det er verdt det.

Takk for meg.