Min første Tyrkiatur.

I dag har jeg sovet leeenge... Ikke fordi jeg var så veldig trøtt, men fordi jeg hadde en drøm jeg ikke ønsket å våkne fra. Den var så perfekt på alle måter og jeg ville bare at den skulle fortsette... Det er sjeldent jeg drømmer om noe annet enn skumle monstre, gjenferd eller noe tullball uten mening, men dette var en DEILIG drøm!!! Og selvfølgelig betyr det at jeg var i Alanyaaaaa <3

*Sukk*

I går fant Ida og jeg noen gamle låter som vi hørte på i Tyrkia året 1998, første gangen vi begge besøkte dette spennende landet. En av låtene hadde jeg ikke hørt på 14 år, altså halve livet, men i går fant jeg den. Ida nevnte magi. Alanya har ikke magien som fantes den gangen, rundt hvert gatehjørne, i hvert eneste åndedrag. Selv om turistene hadde funnet veien dit, var stedet fortsatt tyrkisk, EKTE tyrkisk. Atmosfæren den gangen kan man aldri få tilbake. Den må man ha opplevd selv for å kunne forstå hva jeg mener. Enda i dag kan jeg kjenne lukten av blomstene, kloakken, matlagingen på landsbygda, sjøen, fjellene, alt... Lukten man kjenner når man går av flyet nå, er bare et vissent minne om hva som en gang var.

Jeg reiste til Tyrkia med venninna mi, Lena, moren hennes og mamma. De hadde vært der året før og Lena kom hjem som et nytt menneske, med rastafletter, Tarkan-cd med rare låter og snakket om hvor fantastisk alt hadde vært. Så vi fikk mødrene våre overbevist om å reise sammen, og jeg gledet meg til noe som jeg ikke kunne ha forestilt meg i mine villeste fantasier. Min første gang til syden... Jeg reiste i Adidas-shorts og en t-skjorte med hesteprint på. Sier litt om hvilket stadie jeg var på. Jeg skjønte fort at jeg måtte si ¨Cola Light¨, ikke ¨Diet Coke¨ fordi de ikke forsto hva jeg sa. De visste ikke hva ordet ¨saus¨ betydde, maten var overhodet ikke laget for turister - sterk som fy og full av løk - det fantes ingen store restauranter der jeg var, i Konakli. Vi spiste tørre hamburgere i en uke før vi fant ut at det faktisk var et sted hvor de hadde spiselig mat. Så vi tilbrakte kveldene under et skur mens vi nøt deilige måltider med den beste maten jeg til dags dato har smakt. Folkene som jobbet der var veldig koselige. Jeg fikk min første venn; Metin, en veldig fin mann fra Diyarbakir. Vi holdt kontakten i fem år og møttes hvert år inntil han giftet seg og flyttet til England. Han var den første som kunne nok engelsk til å prate med meg, siden de fleste kun snakket tyrkisk blandet med noen gloser tysk. Han fortalte meg om kurderne - som jeg ikke ante noenting om - og masse spennende som jeg hørte om for første gang. Han tok meg og mamma med inn til Alanya by, som var skittent og bråkete med en trafikk fra helvete. Her var det ikke snakk om at bilene stoppet på rødt lys. De kjørte som villmenn i 120 km/t i hovedgatene, og stakkars deg om du befant deg midt i gata, for det var ikke deres problem. Metin sa ¨1, 2, 3, RUN!!!!¨ Jeg spiste på McDonalds for første gang i mitt liv, og vi gikk rundt i havnen, så på fuglene, de små fiskebåtene... Det fantes kun noen få restauranter og ¨boat trip¨-båter der, langt i fra nåtidens Alanya. Vi satte oss langs en murvei (mollo) som gikk langt ut i havet, og der dinglet jeg med beina i Middelhavet. Stillheten der ute var uforglemmelig. Galheten etter dolmustur fra Konakli til Alanya med 30 stirrende øyne på en smal vei over klippene, var glemt. I 1998 fantes det hverken autovern eller to-felts motorvei, kun en klippevei uten asfalt og belysning.

Tyrkerne glodde hele tiden, og da mener jeg ALLE glodde HELE tiden! Nå som det er normalt med turister får man en vanlig dose med stirring, men på den tiden var ikke turister et vanlig syn, og de trodde at regelen var som følger: Dersom de så på ei jente og hun så tilbake, betydde det at jenta var interessert. Det skapte mange misforståelser med tanke på at det her er naturlig å smile vennlig tilbake dersom noen sender et blikk. Det tok meg flere år å bli kald nok til å ignorere blikkene eller butikkselgerne. På restaurantene kom de springende ut i gata og forsøkte å dra en med makt inn i restauranten. Butikkselgerne solgte varer for latterlige priser. Vi shoppet oss i hjel i 14 dager; sko, smykker, jakker, t-skjorter, nøtter, suvernirer, alt av det minimale utvalget de hadde. Vi spiste ute hver dag, lå på stranden hver dag, og brukte penger hver dag. Totalt 6000 kr for to personer. Prøv det i dag og se hvor mye du må ut med.

Første kvelden satt Lena og jeg ved noen rosenbusker og nøt den fremmede lukten. Vi beglodde veien etter mennesker, for å se om det var noen vi kunne bli kjent med. Og plutselig sto det to tysk-tyrkere der og lurte på hvem vi var. De viste oss en slags bar-restaurant med tyrkisk musikk hvor vi satt i hver vår stol, sjenerte til tusen og uten å si et ord. Jeg hadde aldri snakket engelsk med noen før... Dagen etterpå lå vi ved bassenget, Lena og jeg, og en fyr kom bort til meg og spurte ¨do u want to come to my house tonight?¨ Jeg bare ¨NEII!!!¨ og ble ildrød. Etterpå lå vi der og kniste over at noen kunne være så direkte og ekkel. Senere den kvelden møtte vi opp de tysk-tyrkerne og gikk sammen til et ¨disco¨; det vil si et hyttelignende hus som serverte Efes og spilte utenlands musikk. Når vi kom dit så jeg skiltet ¨My House¨, og skjønte straks at fyren ved bassenget kun hadde forsøkt å skaffe gjester til discoet. Pinlig... Vi danset til Prodigy og smakte Efes for første gang - eller vi smakte ØL for første gang :) Lena ble sammen med han kjekke tyskeren og jeg trakk meg unna. Hun kjørte rundt i bil med flere tysk-tyrkere og jeg husker hvor skremt vi alle var for hva som kunne skje. Hun var 13 år og jeg 14 år, i et fremmed land, og plutselig kjørte hun rundt i en bil med fremmede gutter. I ettertid vet jeg ikke hvor mange slike bilturer jeg har hatt i Alanya uten at noe som helst har skjedd. Den gangen fantes det ikke lommetyver, og tyrkerne var ekstremt ærlige mennesker, på godt og vondt. Ingen unger som solgte armbånd eller roser, for så å stikke hendene i bukselomma di etter penger. Jeg stoler ikke lenger på folk i Alanya pga flere innbrudd og ran, voldtekter, neddoping... Ja, det skal en del til for at tvilen skal komme folk til gode. Den gangen var jeg redd, når jeg strengt tatt ikke hadde behøvd å frykte noe.

Fattigdommen var meget synlig. Folk, av og til hele familier med barn, sov under små skur ved veien. Noen hadde satt opp telt. Vi kunne se dem vaske seg i havet og lage middag over små bål. Bak hotellene krydde det av skur og telt, og det føltes galt at vi hadde så mye og de så lite.

Vi var på vår første tyrkiske aften på hotellet, spiste tørre ekle biter med köfte og så på slanger og magedans. Jeg holdt på å dø av varme, da det var hetebølge og termometeret på hotellet hadde sluttet å fungere fordi temperaturen hadde steget over de maksimalt 50 gradene det kunne vise. Vi kunne ikke bruke sminke, da den aldri tørket pga en vanvittig luftfuktighet. Jeg har ennå til gode å oppleve en slik hete igjen! Vi levde under dusjen ved stranda, og jeg ble knallbrun uten å ligge og sole meg. En gang jeg satt på brygga mens Lena badet, hørte jeg plutselig en rar lyd. Jeg så på skuldrene mine at solkremen boblet! Den seriøst kokte! Hvor varmt tror du det var da? Kan trygt si at jeg ble ekstremt solbrent den dagen, og måtte gå rundt i en våt t-skjorte i flere dager. T-skjorten ble tørr etter to minutter, så jeg rett og slett dusjet med klærne på. Når vi begynte å gå på restauranten med den gode maten, fant jeg ut at de hadde air condition der! Noe vi manglet på hotellrommet vårt... Så jeg tilbrakte dagene foran vifta. Mamma ga meg opp... Hun skjønte at jeg aldri i livet kom til å ligge og grille meg på stranda. Om natten hørte jeg gresshoppene spille vakker musikk fra maisåkeren, og jeg lå med ansiktet foran den lille vifta vi hadde fått tak i mens jeg følte en lykke som jeg ikke hadde kjent tidligere. Jeg tilbrakte timesvis i trappene ved restauranten, hvor jeg skrev dagbok for å minnes øyeblikkene jeg var redd for å glemme. Noen ganger listet jeg meg ut tidlig om morgenen mens de andre sov, for å nyte soloppgangen og fuglekvitteret.

De hadde et lite marked hvor de solgte søtt syltetøy, gammelt brød og egg fra hønene på tunet. Jeg ble kjent med familien som drev markedet; en ganske rik familie fra Mersin som hadde feriehus der om sommeren. Sønnen deres, Kadir, ble min første tyrkiske ¨forelskelse¨. Selvfølgelig var jeg aldri forelsket, men det var spennende og han var veldig kjekk. Vi tilbrakte kveldene stående bak en rosenbusk og ga hverandre stjålne kyss. Stort mer spennende enn som så, ble det aldri. Når jeg dro hjem fikk jeg nummeret til telefonkiosken ved markedet og hustelefonnummeret i Mersin. Dette var før mobiltelefonen ble vanlig allemannseie. Jeg sendte han et brev han aldri mottok. Posten var ikke til å stole på den gangen... Og noen ganger ringte jeg eller han korte samtaler, kun for å si hei og ha det. Vi møttes igjen året etterpå, men da var jeg ikke interessert. Det var så mye annet å ta seg til! Faktisk møttes vi igjen på Facebook i fjor, og sendte flere poster med hverandre. Han var fortsatt sint på meg for hvordan jeg hadde behandlet han den gangen som dum 15-åring (i 1999), og skrev ei avhandling om det som hadde hendt. Rart hvordan en første forelskelse kan sitte så dypt, selv om den ikke er noe man tenker på til vanlig. Når han så at jeg var i et forhold med Yilmaz truet han med å sende post til han og fortelle om hvordan jeg ¨egentlig¨ var :D Jeg tror vel at Yilmaz vet bedre enn Kadir hvordan jeg er nå.... ;) Yilmaz bare lo av det.

Når jeg kom hjem, gråt jeg i ukesvis. Hørte på kassetten med tyrkisk musikk om og om igjen, lengtet tilbake. Jeg klippet ut bilder fra reisekatalogene, gjemte på top kek-muffinspapir, sparte opp småpenger og drømte om en dag å få reise tilbake. Jeg skrev Tyrkia <3 på penalet mitt og snakket om Tyrkia hele tiden. De i klassen min lo av meg og syntes jeg var TEIT. De ante ikke hva Tyrkia var, men de var sikker på at det var mange ekle mennesker der, og at det var fullstendig bortkastet av meg å bry meg om et slikt land! Men jeg ignorerte kommentarene... Jeg gikk på biblioteket og leide meg et tyrkisk språkkurs, og leste mine første bøker om Atatürk, kurderne og den ottomanske tiden. Hvilken 14-åring gjør sånt? Ingen jeg kjente i alle fall. I flere år følte jeg meg ensom... Ingen forsto meg. Jeg falt inn i min egen verden hvor jeg fantaserte om alt jeg skulle gjøre når jeg ble gammel nok. Planen var å reise rundt i Tyrkia, se flest mulig steder, snakke tyrkisk og til slutt få oppleve å BO der. Vel, det var tankene jeg hadde for et halvt liv siden... Og se på meg nå; Jeg har besøkt utallige byer fra Adana i sør-øst til Eregli i nord og Bodrum i vest. Jeg har kjørt med bil fra Ankara, besøkt Konya, kjørt hele fjellveien fra Bodrum til Korkuteli til Antalya, og hele sørkysten vestover fra Alanya til Bodrum, og østover fra Alanya til Adana. Hele dette området og alt i mellom har jeg sett, tatt på, vært en del av. Jeg kan snakke tyrkisk, selv om den etter et langs tids reiseopphold har blitt rusten, men i 2009 snakket jeg nesten flytende :) Jeg har bodd i Tyrkia, studert der, slik jeg drømte om. Og jeg er forlovet og samboer med en tyrkisk mann. Halve livet har jeg brukt på drømmene mine, som en slags evig forelskelse som i Norge ble til en evig kjærlighetssorg... Nå finnes det massevis av mennesker som meg, som elsker Tyrkia, så jeg er ikke lenger alene. Det har blitt vanlig å reise dit, og stadig flere tyrkiske reisemål blir aktuelle. Noen reiser kun for å feste og bryr seg om utelivet, mens andre reiser fordi det er varmt i været og strandliv der. Kultur-og historieinteresserte finner også veien dit! Det finnes noe for alle i Tyrkia, uansett om man er gammel eller ung, og ubetydelig av hvilken grunn man velger å reise dit. Jeg lurer på om de samme menneskene i gamleklassen min fortsatt ler over min ¨tåpelige¨ interesse for dette mystiske landet langt unna? Nå som det ikke lenger er ¨sykt¨ og ¨unormalt¨ å like noe annet enn Norge.

I 2003 kjørte en venn meg til Konakli, tilbake til gatene hvor jeg hadde tilbrakt min første ferie. Hotellet var gjort om til et pensjonat, og det bar preg av alderdom med flassete maling og slitasje. Restauranten hadde blitt revet, og markedet til Kadir og familien lagt ned. ¨My House¨; det lille hyttediscoet, var for lengst glemt... Igjen sto en rønne hvor treverket var delvis knust, delvist forfalt. Ingen skilt utenfor, ingen lukt av vannpipe eller lyd av musikk. Gatene hadde ikke blitt feid på årevis, så det var sand overalt. ¨Seraphan Apart Hotel¨ eksisterte ikke, og det gjorde meg trist. Nå har hotellet blitt pusset opp etter mange års forfall, og heter Club Hanedan Club Seraphan. Men ingen skandinavere etter hva jeg har skjønt; kun russere og østeuropeere. Jeg har vurdert å bo på dette hotellet, men på en måte tror jeg at det kan ødelegge glansbildet jeg har fra 1998. Det hadde aldri blitt det samme...

Jeg er overbevist om at jeg har levd i Tyrkia i et tidligere liv, og har fått deja vu to ganger på steder i Tyrkia hvor jeg definitivt ikke har vært i dette livet. Men drømmen min er ikke komplett ennå: Jeg skal oppleve Istanbul, ikke bare mellomlandingene på flyplassen. og jeg skal reise til Van i øst. Hvorfor Van? En liten by i de kurdiske områdene, en av de fattigste byene i landet, som er kjent for jordskjelv, en gylden og hvit katterase, og en fabelaktig frokost? Vel, jeg dras mot stedet. Vil stå på grunnen hvor det har blitt felt blod, slit og tårer fra armenere, tyrkere og kurdere. Jeg så på en dokumentar som 14-åring om et område hvor Van-kattene lever sammen i fred som en hel flokk, og dit har jeg villet dra i alle disse årene. Kanskje er dette stedet hvor jeg bodde i mitt forrige liv, kanskje er det bare en idè som har vokst i tankene - at jeg må dit - hvem vet? Men Y og jeg har sett på flybilletter dit og bestemte oss allerede i fjor for at vi skal reise til Van en gang i fremtiden. Og når jeg blir pensjonist skal jeg flytte til Tyrkia og bo der til jeg dør. Det blir enden på mitt lange kapittel om Tyrkia, og min drøm blir fullendt.

Magien som berørte meg en augustdag i 1998 lever fortsatt sterkt i minnet i 2012; et halvt liv senere. Planen var å legge ut bilder fra den gangen, men det fantes ikke digitalbilder, så jeg har kun vanlige bilder som ligger hjemme i Harstad. Men jeg legger ved de sangene som minner meg om de magiske sommerdagene i 1998:

http://www.youtube.com/watch?v=qzo4DpDebw8 Emrah - Narin Yarim
http://www.youtube.com/watch?v=Gp45JprGwKA Poetry'n'Motion - Romeo & Juliet
http://www.youtube.com/watch?v=8bZgT6gd1Ko&feature=relmfu Gala - Come Into My Life
http://www.youtube.com/watch?v=5po0UWoTnBs Tarkan - Unut Beni

Sistnevnte har jeg felt mange tårer til...

Tyrkia - alltid i mitt hjerte.

Har besøkt alle stedene innenfor de svarte strekene,

saumfart de med bil, og har overnattet på mange små steder,

hoppet fra dolmus til dolmus. Nord-Tyrkia var området som

ga et sterkest inntrykk på meg.

Van - som jeg en gang i fremtiden skal reise til.

Hotellet, slik det ser ut i dag...