Deprimert

Klarte ikke lenger å holde depresjonen unna... Den har sakte kommet snikende, men i dag veltet en eksplosjon av tanker og følelser innover meg, og jeg var totalt uforberedt. I flere timer har jeg sittet i sofaen og stirret ut på ingenting... Tårene renner. Jeg klarer ikke å se en mening med noe... Alt er så vanskelig, og jeg har virkelig fucka det til ved å ha prioritert falsk og kortvarig lykke framfor å LEVE - i altfor mange år. Søken etter ekte kjærlighet, stabilitet, trygghet... Alt har vært så bortkastet... Det finnes så mye annet jeg skulle ha gjort med livet mitt i stedet for å betale Tyrkia-billetter og bruke all min tid i Norge på å fantasere om Tyrkia. Nå er den tiden over, og jeg er alene. Plutselig står jeg på bar bakke, for første gang i voksen alder. Jeg har all denne tiden som jeg burde bruke på noe fornuftig, men alt skremmer meg. Jeg har null energi, og min sosiale angst tærer veldig på meg. Mer enn noensinne.

Jeg går og legger meg... Morgendagen består av en hel masse ingenting. Akkurat som dagen i dag. Etter Marokko-turen har jeg en hel evighet med ingenting å begi meg ut på... Jeg vil ikke :(