Et bilde fra Yilmaz's graduation etter at
seremonien var over :)
Alanya: Vi ankom Alanya tidlig om morgenen... Det var en spennende kjøretur sørover med masse crappy bilmusikk... Fant ut at Özgür (sjåføren og Yilmaz' kompis) liker klassisk musikk, og det krasjet litt med min mer rockete stil, så det gjorde vondt med fiolin og gudene vet hva nedover fjellene...
Etter fire timers kjøretur... :)
Vi sov to netter på et helt ok hotell ved Kleo-stranden før vi flyttet til Angora Apart Hotel hvor vi har alle de gode vennene våre :) Det var fantastisk å se Murat, Izzet, Mehmet og alle de andre igjen :) Vi sov ingenting, så vorset og bursdagfeiringen ble det ingenting ut av. Vi ankom vorset, så dro vi hjem igjen da Özgür sovnet på balkongen til Kate :P Jeg fikk en liten magekatarr i Ankara før vi dro, og det ble verre og verre mens vi var i Alanya... I tillegg klarte jeg å slå hodet mitt MEGET hardt i dusjen, så jeg fikk kul og begynte å kaste opp... Jeg kastet opp på Angora i stedet for å drikke bursdagsdrinken min. Yilmaz spiste middagen min... Etterpå skjønte vi at jeg hadde fått hjernerystelse. Når vi flyttet inn på Angora dro Özgür tilbake til Ankara, og det gjorde forøvrig ikke meg noen verdens ting, da han må være noen av de kjedeligste menneskene jeg har møtt... Sorry meg. Det var godt å ha Baby for seg selv :) Vi var på stranden nesten hver eneste dag, spiste deilig lunsj på Delfino Beach, kjøpte oss flytemadrass og lekte kindergaaarden i havet :D Yilmaz mente at madrassen forandret meg til en liten unge :P Det var dritgøy i alle fall! Vi var i bursdag til Sara hele gjengen, men klokken to satt vi og spiste nattmat. Utelivet i Alanya var ikke som i fjor... Jeg har nok forandret meg mye. Vi orket ikke mer, magen min slo seg vrang igjen og jeg ville bare ¨hjem¨. Etter dette ble det ikke mer party på oss kjipinger... Men jeg angrer ikke på det. Baby hadde det vanskelig fordi jeg har så mange minner fra Alanya, så han var sjalu og irritert daglig. Når vi skulle reise tilbake til Ankara vurderte jeg å bli igjen i Alanya og ta neste fly hjem til Norge. Jeg ble med tilbake til Ankara hvor vi var i fem dager før vi dro videre...
Svartehavskysten: Vi tok buss til Amasra, der vi opplevde en flott natur, historie, dro på båttur og møtte på vennligsinnede mennesker. Her snakker vi vennlighet, ikke de samme overfladiske menneskene som jobber i Alanya... Svartehavskysten var rik på medmenneskelighet, glede, frodig natur, fisk og historie... Ikke penger. Kanskje er dette grunnen til at ingen prøvde å lure oss med på kjøp av ditt og datt, ingen ropte etter oss og de viste en utrolig hjelpsomhet. Vi overnattet i en privat leilighet vi fikk leie av en dame vi praktisk talt møtte på gaten :P
Utsikt fra leiligheten...
Koselige gater...
Båter kunne man se overalt :)
Bebyggelse oppå restene av den gamle festningen...
Dramatisk landskap med frodig natur...
Om morgenen dro vi videre til Eregli som ligger lenger vest (mot Istanbul). Vi skulle egentlig brukt fem timer, men etter å ha glemt kofferten på et busskontor i Bartin gikk vi glipp av dagens eneste direktebuss til Eregli. Vi måtte derfor reise til Zonguldak hvor vi tok buss videre til Eregli. I Bartin spiste vi forøvrig verdens beste börek (se bildet nedenfor) på et lite bakeri ved den gamle busstasjonen... Anbefales dersom noen skulle være i området ;) Vi gikk rundt i gamle gater, tok bilder, spiste godteri og tok det hele som en sightseeingtur.
Baby spiser börek med hvitost og kjøttdeig :)
Finn èn feil?
Zonguldak var ekkelt, skittent og ekstremt varmt... Det luktet brent gummi, røyken fra fabrikkene laget et stort skydekke (de driver kullindustri) og det var vanskelig å puste. Glad for at vi slapp å vente lenge der, men nå skjønte jeg virkelig at vi var laaaangt utenfor turistområdene.... ALLE stirret på meg, virkelig STIRRET, som om jeg var fra en annen planet. Jeg har vært i flere store byer rundt omkring i Tyrkia, men aldri har jeg fått så mye oppmerksomhet som i Nord-Tyrkia. Menneskene har nok ikke sett mange utlendinger der, da turistområdene i nord ligger lenger øst... Det finnes mange tyrkiske turister, men de ser selvfølgelig ut som alle andre.
Møkkete Zonguldak.
Eregli: Vi ankom Eregli på ettermiddagen, og fant raskt ut at dette var en fantastisk pen by! Havnen var som en eneste stor park med et utrolig frodig og opparbeidet grønnområde, statuer og monumenter. Her myldret det av mennesker og dyr, ikke minst fugler... Vi fant etter litt hjelp fram til byens beste hotell (fikk vi vite senere...) Hotel Grand Eregli som vi ikke skal klage på annet enn dårlig frokostbuffet. Vi overnattet i to døgn, men tre dager i byen var ikke nok. Første dagen gikk vi rundt og kikket, spiste mais ved havet, så solnedgangen og koset oss maksimalt. Dag to tok vi dolmus til ¨stranden¨, men fy søren så skuffet vi ble... Den offentlige stranden var ødelagt av skallene fra fuglefrø som tyrkere har sittet og spist på, i tillegg til søppel. Hvorfor har ikke kommunen satset på å rense dette opp, slik at de kan prioritere turisme? Eregli hadde i såfall vært det perfekte reisemål for charterturisme!! Det var et stort privat område hvor man kunne bade fra badeplattformer. Der var det i det minste rent, så etter at en eldre dame ga fra seg solsengen til meg fikk vi endelig lagt oss til rette, klar for grilling ;) Baby kjøpte etterhver Cola Light til oss, og vips der hadde vi vepsen klint på oss... Det var et vilt oppgjør med illsinte vepser i fleng som kom fra alle kanter. Vi involverte nok samtlige mennesker som satt rundt omkring, og når vi forsøkte å hive brusen i søpla begynte vepsen å plage de andre også... Uff, jeg var så flau at jeg kunne synket i jorden... Som eneste blondt hode i flokken følte jeg meg ikke særlig høy i hatten, men de bare smilte... Tror nok at de tenkte sitt likevel om de to tulligene som gikk rundt og samlet veps. Etterpå skulle vi legge oss på badehåndklærne igjen, og plutselig oppdaget Baby at jeg hadde en veps på bikinien... Klar til å stikke meg fikk Baby den likevel vekk... Etter dette var vi utrolig klare for å dra tilbake til hotellet!!
Hotel Grand Eregli :)
Her badet vi - i vepseland.
Smale gater var det overalt.
Eregli er berømt for skipslaging :)
Her bor det altså mennesker...
...Disse har t.o.m parabol :P
Eregli var fantastisk vakkert :)
Vi dro til et turområde hvor det er oppdaget tre grotter som ble brukt i tiden da grekerne oppholdt seg der. Navnet på den ene er ¨Helvetesgrotten¨ og ganske så riktig skal den i følge gresk mytologi føre til underverdenen. Vi gikk ned dit etter at jeg hadde begynt å gråte fire ganger og stoppet opp... Hva vi så der nede har jeg ikke lyst til å skrive om, da jeg grøsser bare ved tanken. Det vi opplevde i ettertid har jeg heller ikke lyst til å fortelle, da de som ikke tror på ¨slikt¨ kommer til å tro at jeg ikke er riktig vel bevart. Jeg anbefaler IKKE mennesker med evner å gå ned i grotten... Jeg tok bilder der i fra som beviser en del av det vi så, men disse har jeg heller ikke lyst til å legge ut. Dere som kjenner meg kan heller spørre, så skal jeg både fortelle og vise. Yilmaz trodde ikke på ¨sånt¨, men nå er han overbevist... Det sier vel sitt.
Etter å ha blitt merket for livet, gikk vi tilbake til hotellet for å dusje oss og gå ut igjen. Vi spaserte langs hele havnen, tok mange fine bilder og forsøkte å finne en bra restaurant. Vi fant ut at det kun fantes fiskerestauranter langs moloen, og ellers satt folk og spilte tyrkisk backgammon og spiste burger, rullekebab o.l. Til slutt gikk vi tilbake til MADO som ble vårt stamsted i løpet av oppholdet i Eregli. MADO finnes overalt i Tyrkia og jeg må si at vi hygget oss veldig der :) Den kvelden måtte vi spise et annet sted, da det var sent og kjøkkenet var stengt. Vi ble da anbefalt et annet sted av kelneren... På hvilke restauranter blir man anbefalt andre steder å spise? Jeg glemmer aldri den mannen.
MADO :) DOndurMADOndurMA.
Dondurma = Iskrem.
MADO er kjent for sin egen hjemmelagede
iskrem, og stedet finnes overalt i Tyrkia :)
Vi glemmer deg ikke.
Siste dagen gikk vi til museumet, men det var altså stengt på mandager... Yilmaz forsøkte å overtale dem til å åpne for en norsk turist, men neida... Det var ikke snakk om, så vi dro tilbake til Ankara noe misfornøyde, men samtidig med en unnskyldning for å komme tilbake igjen... :) Jeg anbefaler Eregli på det sterkeste! Det er en utrolig vakker by med sterke inntrykk. I en stor park i sentrum satt minst femti eldre og pratet sammen, drakk te og spilte spill. Det var et eldresenter ved parken, så hver dag møttes disse menneskene for å sosialisere seg litt. Hvor enn vi gikk, så var det noen som kunne hjelpe oss... Og visste de ikke svaret, så anbefalte de noe annet. Vi hadde et flott opphold i denne ganske ukjente byen i nord.
Ankara: Vi smeltet bort i hovedstaden og tilbrakte all tiden framfor viften på rommet til Baby. Det var ikke morsomt å gå ut, da man svettet som griser og ble dorsk bare ved tanken på butikker. Et par ganger tok vi taxi til favorittstedet mitt for å spise kebab, men ellers bestilte vi mat på døren. Moren laget dolma en dag... Naminam. Jeg liker veldig godt fylte grønnsaker med ris, kjøttdeig og herlig krydder. Å spise mye av retten anbefales derimot ikke... :P Jeg koset meg store deler av ferien i Tyrkia med magetrøbbel... Jeg blir alltid syk, men denne gangen var det nesten daglig i èn måned.
Vi fikk ordnet opp i problemene vi hadde oss i mellom... Alt fra Alanya og ting som hadde hopet seg opp i løpet av året. Etter dette fikk vi det mye bedre, og vi har det tusen ganger bedre den dag i dag enn hva vi hadde før. Jeg sliter med å slippe mennesker innpå meg etter alt det vanskelige jeg har opplevd med en utro eks-kjæreste som psyket meg ned til jeg innså at jeg holdt på å miste den Elisabeth jeg en gang var. Yilmaz bygger meg opp. Av og til bryter jeg meg selv ned... Når jeg faller ned i den mørke gropa er det ikke lett for noen av oss, for han forsøker så godt han kan, men det går ikke an at han forstår alt som foregår inne i hodet mitt. Av og til avviser jeg han, mens jeg inni meg skriker av lengsel etter en klem. Det er tungt å ha det sånn... Vi trengte å innse en del ting, spesielt jeg... Nå har vi det godt og gleder oss til framtiden. Vi har kommet mye nærmere hverandre i løpet av denne turen, enn hva vi noensinne har vært.
Jeg dro til Istanbul med Yilmaz. Vi tok fly sammen og han var på flyplassen til jeg dro videre til Oslo. Det var godt å ha han der sammen med meg. Vel framme i Oslo måtte jeg sove på flyplassen... Det var ikke kult, selv om jeg hadde lånt jakken til Baby holdt jeg på å fryse meg i hjel. Det endte med at jeg sovnet ved gaten like før flyet skulle gå neste morgen, og jeg var en av de siste som gikk ombord. Holdt på å forsove meg til flyet hjem :P Vel hjemme var det bare å gå og legge seg... Det var herlig å legge seg i sin egen seng. Om natten ble det imidlertid utrolig ensomt... Jeg var alene igjen :((
Etter en tung arb.uke skjønte jeg at dette ikke kom til å gå. Noe var galt med høyrefoten min. Jeg har slitt med isjaslignende smerter lenge, men nå klarte jeg såvidt å gå. Jeg gikk til legen, og fikk beskjed om at jeg har betennelse i setemuskelen og i beinvevet, for jeg har gått med dette litt for lenge... Så nå går jeg på Cataflam og er sykemeldt i min 2.uke nå. Etter dette har jeg ikke flere vakter på turnusen, så da kan jeg se an selv hvordan jeg føler meg. Jeg er nødt til å tjene penger og jobbe meg opp litt mer praksis dersom jeg skal få gått opp til praktisk eksamen til neste år. Vi skal begynne med et nytt opplegg, søke om vakter på nettet og få beskjed via sms om hvilke vakter vi blir tildelt. Utrolig unødvendig og innviklet for oss vikarer, og dette nye opplegget betyr selvfølgelig færre vakter fordi det skal fordeles ¨rettferdig¨ mellom oss. Dvs at de med lite arb.praksis skal få like mange vakter som meg...
Veldig greit at jeg nå har begynt å studere, slik at jeg ikke er avhengig av mer enn f.eks to vakter i uka. Jeg har meldt meg på helsefagarbeiderstudiet på http://www.nki.no/ som jeg studerte gjennom da jeg bodde i Tyrkia. Planen er å ta teoretisk eksamen til juni neste år, og så melde meg opp til praktisk eksamen. Jeg har søkt om lån og stipend fra Lånekassen, så det skal gå greit økonomisk.
Yilmaz hadde sin siste eksamen i dag, så nå er sommerskolen over. På mandag begynner han i vakttårnet på flyplassen... Han fikk jobbe der i en måned, for å få nok arbeidspraksis til å få utdannelsen sin godkjent. Når alle papirene kommer i orden (i slutten av september) skal han begynne å søke på skoler her i Norge. I mens skal jeg studere flittig, sende inn oppgaver og glede meg til jeg ser han igjen...
14.oktober reiser jeg til Alanya og han kommer dit. Vi skal leie leilighet sammen og kose oss i to uker. Det blir litt luksusferie, siden vi kommer til å se hverandre kun i korte perioder månedene framover. Han skal søke på jobb etter dette, slik at han kan begynne å spare opp penger til studentvisumet. Han må vise ambassaden at han har 88 000 NOK på konto for å kunne søke om studentvisum til Norge... Sykt.
Mandagen var jeg til vurderingssamtale hos en psykolog. Jeg skal begynne å gå der igjen, da jeg trenger noen å prate med om det jeg sliter med i hverdagen... Hun sa at jeg kunne regne med å høre fra dem om en måned. Jeg gikk ukentlig til psykolog før jeg dro til Tyrkia i oktober 2007, for å bo sammen med han jeg ikke vil nevne navnet på. Det skal bli godt å kunne prate med noen... Kjente det hjalp bare den samtalen jeg hadde nå.
I går (17.august) hadde Yilmaz og jeg 1-årsdag. Det føltes veldig godt i dag når jeg kunne si at vi har vært sammen i et år og èn dag. Ikke lenger måneder, men år... Jeg elsker deg, Baby. Du er min store kjærlighet, mitt liv, mitt alt.
<3 <3
Nå har jeg vel fortalt det meste... På tide å sove kanskje? Det gjør jeg ikke mye for tiden. Sliter veldig med å finne roen, og det er fortsatt fryktelig trist å sove alene. Jeg får prøve...
XXX
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar