Du har hatt et stor plass i hjertet mitt i alle disse årene vi har kjent hverandre... Det er ganske nøyaktig 10 1/2 år siden vi møttes for første gang. Jeg husker at du luktet fisk og hadde en fem størrelser for stor regnjakke på deg :D Vi var ¨kjærester¨, men jeg fikk etterhvert klart og tydelig printet inn at jeg oppførte meg som en dust. Noe jeg har angret på i mange år, og selv den dag i dag angrer på. Hva kan jeg si... Man var 15 år, og hadde ikke de samme verdiene som man har i dag. Heldigvis har du tilgitt meg (nesten helt) for den tiden. Du var den jeg så på som min beste venn i store perioder av disse årene. Du stilte ALLTID opp når det var noe, og det har vært ¨noe¨ veldig ofte :) Du var der som moralsk støtte når jeg var på min første fest... Selv om det kun var via telefonen fikk du med deg litt for mye. Den historien blir du aldri lei av å ta opp når du har lyst til å gjøre meg flau. Du har gitt meg mange gode råd som jeg aldri fulgte ;) Og noen dårlige råd som jeg likevel er takknemlig for at du ga meg. Du har elsket og hatet meg, ringt meg til alle døgnets tider for så å ikke villet snakke med meg på månedsvis. I en periode var du flink til å ringe når du sto rett utenfor huset mitt, slik at jeg ikke hadde sjans til å si ¨Ehm, nei æ e opptatt nu... Snakkes en ainna dag¨. Du vet best av alle hvordan jeg kan være når jeg har disse periodene... At jeg stenger meg inne... Lager tusen unnskyldninger for å slippe å være sosial. Du var den som kjente meg best på videregående og i årene etter at jeg flyttet tilbake til Harstad. Nå som vi bor i forskjellige byer og jeg har reist mye, har møtene våre blitt sjeldne. Derfor var det utrolig godt å se deg igjen nå... Jeg ble litt sjokkert, sjenert og generelt satt ut av ditt nærvær. Du var ikke en gutt lenger... Du har alltid vært min Marcus, men nå var du plutselig en mann. Hva har skjedd på den tiden vi ikke har møtt hverandre?? Du var selvfølgelig like barnslig og teit :P Men jøss, jeg ble overrasket. Klemmene dine hjalp. Jeg trengte virkelig å se deg, for da føltes alt litt bedre det øyeblikket det varte. Ikke var jeg særlig snakkesalig, men du vet jo hvorfor... Du vet hva jeg sliter med og du sa akkurat de tingene jeg trengte å høre. Det var godt å snakke om noe helt annet og late som ingenting. Jeg er så lei av alle spørsmålene om hvordan det går med meg, og det å skulle forklare jobbsituasjonen min osv. Du stilte ingen spørsmål, for du vet at sånt er tungt.
Minnene om deg er mange. Historiene sinnsykt morsomme, triste, koselige, varme, rare... Alt på èn gang. Og det er nettopp disse minnene som gjør deg så spesiell. Uansett hva, så kommer jeg aldri til å glemme deg. Du er helt spesiell for meg, Marcus. Jeg skulle ønske at jeg hadde vært flinkere til å vise deg det, men i de periodene hvor jeg har forsøkt, har ting ikke gått som de skulle... Les: Akutt tilfelle av kyssesyke :) Hva VAR det?? :) Du har mye å være stolt av, så det håper jeg at du er. Min kjære Marcus. Min helt spesielle venn.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar