It's My Turn

Nå har jeg tatt meg tid til å opprette en ny blogg. Etter alt som har hendt i løpet av 2009 føltes det ikke riktig å skrive innlegg i min forrige blogg.

Livet mitt har et helt annet utgangspunkt nå, og jeg ønsker ikke å bli påminnet om det triste kapittelet i livet mitt som jeg endelig har lagt bak meg. Fra juni, 2007 til mars, 2009 forandret jeg meg sakte som menneske til jeg til slutt møtte veggen og skjønte at noe måtte endres på... Jeg ble brutt ned av mannen som jeg trodde var den jeg skulle dele resten av livet mitt med. Hvor feil man kan ta... Fra å spille rollen som snill og emptatisk ektefelle til å ikke klare å skjule sitt sanne ansikt som det monsteret han egentlig var. Jeg ble lurt trill rundt, og forandringen skjedde så gradvis at jeg ikke skjønte hva som var i ferd med å skje før det var for sent. Jeg takker Gud for at jeg fant en vei å komme meg ut av forholdet på, og at jeg var sterk nok til å ikke gå tilbake enda en gang.
 
 

Det har tatt mange måneder å bygge seg opp igjen, og på den lange veien har jeg møtt på mange støttespillere, fått nye venner og bekjentskaper, og til slutt funnet han jeg skulle ønske jeg hadde møtt for lenge siden... Nå er jeg lykkelig. Takk til alle dere som har hjulpet meg, ledd og grått med meg, stått ved min side og fått meg til å forstå hvor herlig livet kan være! Jeg er så glad i dere alle sammen! :) Takk for tiden i Alanya, jenter. Jeg blomstret opp på grunn av dere. Tusen takk :)

For to dager siden kom jeg hjem fra en to-ukerstur til Alanya, Tyrkia. Jeg feiret jul med min venninne Marisol. En noe utradisjonell julefeiring med innslag av ekte norsk jul :) I sommer oppholdt jeg meg tre måneder i Alanya, og helt på slutten av oppholdet kom en venn av meg på ferie dit med tre kompiser. Jeg hadde snakket med han via internett i 2,5 år, men aldri møtt han i real life. Det endte med at jeg ble veeeldig betatt av en av kompisene hans... Jeg ble med dem til Ankara, og det angrer jeg ikke et sekund på. I de følgende månedene har vi hatt jevnlig kontakt, og jeg har tenkt på han hver eneste dag. Nå i julen kom han til Alanya. Vi tilbrakte dagene sammen, og han ble der noen ekstra dager fordi han ikke ville forlate meg. Han er stabil, alltid i godt humør, får meg til å føle meg trygg. Vi ler masse sammen. Han sprer glede og gir meg lyst til å elske livet. Han har gitt meg gløden tilbake. Jeg starter opp med skolegang igjen fordi han motiverer meg. Han støtter meg, gir meg ros, viser meg at jeg betyr noe for han. Ikke bare gjennom ord, men gjennom handlinger. Det er så lett å bruke fine ord for å få det som man vil, men det betyr ingenting dersom man til syvende og sist ikke kan stå for det man sier. Han er en mann som handler, og jeg setter umåtelig stor pris på det. Jeg kan ikke forestille meg et liv uten han. Det har vært de to beste ukene i mitt liv... Det finnes ingen tvil i meg. Når han dro satt jeg på gulvet og gråt... Jeg tok på meg tøflene hans og gikk rundt i leiligheten, vasket glasset han hadde drukket av, satte tallerkenen hans i oppvaskmaskinen... Det var så stille... Så tomt. Jeg har aldri følt en sånn lengsel. Man har sagt farvel tidligere, og det har vært tungt, men ingenting kan forestilles med denne avskjeden.

Nå har det roet seg. Jeg er hjemme i Norge igjen. Besøkte kona til broren min, og de to tantebarna mine. Broren min skulle komme hjem til Norge, men han var stuck i Afghanistan i et døgn til. Det ble et kort besøk, men jeg setter pris på stundene jeg får med dem. I går kveld tok jeg flyet videre til Harstad, så nå sitter jeg igjen på rommet mitt og surfer på nettet. Jeg så Yilmaz på web cam i stad, og jeg ville hoppe gjennom skjermen og være der han var! Det er så merkelig å gå tilbake til slik situasjonen var for noen uker siden. Nå sitter vi igjen på hver vår kant og stirrer på skjermen... Vi snakker om neste møte. Jeg har en plan, men skriver ingenting før det er helt avklart. Nå er i alle fall forholdet vårt offisielt. Jeg har gruet meg mye til å fortelle om det på grunn av alle fordommene som har kommet i ettertid av mitt forrige forhold. Alle kollegaer og venner vet hva som hendte med meg, og de vil selvfølgelig mitt beste. Vennene mine støtter meg og er så glade på mine vegne fordi de ser at jeg stråler :) Det blir verre å få mamma og kollegaene mine til å forstå, men jeg klarer ikke å bry meg lenger. Dette er min sjanse. Jeg lever av hele mitt hjerte. Det kjennes i kroppen at jeg stadig blir sterkere og sterkere. Det skjer så mye i meg for tiden, og det er så positivt. Jeg har funnet tilbake til meg selv igjen!

I neste uke setter jeg meg på skolebenken. Jeg venter på en telefon om eksakt tidspunkt. I desember tar jeg eksamen i helsefagarbeiderstudiet. Når jeg har fått jobbet opp nok praksis kan jeg ta fagprøven og endelig få en fullverdig utdannelse. Jeg er så motivert, så klar for å sette i gang med lesingen. Det er en herlig følelse!

Dette året skjer det mange forandringer i livet mitt. Yilmaz snakker om å ta masterstudiet i Norge til høsten. Han er ferdig med bachelor til våren. Det er en del som må undersøkes, men det hadde virkelig vært det ultimate om han fikk studere her. Vi har sett på èn skole som virker veldig bra og gir han gode muligheter videre. Når året er omme har jeg tatt eksamen og kommer til å sveve i flere dager etterpå. Sommeren bringer også mange spennende opplevelser. I sommer dro jeg, Marisol og Bessi på biltur. Vi kjørte fra Alanya til Bodrum, og tok fjellveien tilbake. Det var en tur ingen av oss kommer til å glemme, og det ga mersmak. Til sommeren har vi snakket om en ny kjøretur... Vi får se hva som skjer :)

Jeg lever igjen. Det er herlig!