Hva skjer med meg?

Idag gjør det så vondt at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre. Våknet opp i dag med tårefylte øyne. Har sittet i sofaen og grått i timesvis. Klarer ikke å gjøre NOE. Det gjør så sykt vondt inni meg. Jeg vil ikke ringe noen, vil ikke være en byrde. Yilmaz er på skolen. Han har vært småsur i et par dager på grunn av all motgangen vi har hatt den siste uka. De har ikke ringt til han angående jobb heller, så han er nedfor, og dermed irritert. I morges var han skikkelig sur, og kommenterte ikke at jeg hadde fikset resten av kjøleskapet mens han sov (i natt var han bare pyntedukke mens jeg vasket...). Jeg tenkte at han kom til å bli glad, men han reagerte ikke engang. Når jeg nevnte det, sa han bare ¨ja, fint¨. Tårene presset på igjen, jeg ristet... La meg på sengen og gråt, slik jeg gjorde i lang tid før Y i det hele tatt hadde våknet. Det føltes ut som om jeg skulle dø.

Hva skjer med meg? Jeg så meg selv i speilet i stad, og kjente ikke meg selv igjen. Det var som å se speilbildet av en annen person. Dager som dette er tunge. Det er ni dager siden jeg var utenfor leiligheten... Har ikke sovet en eneste natt siden Harstad-turen, kun et par timer her og der. Jeg har gått opp i vekt igjen. Begynner effekten av medisinen å avta? Eller er det så mange negative tanker på grunn av det triste som hendte i forrige uke, at den ikke klarer å dempe smerten?

Denne sangen passer så godt til mitt humør per i dag:

http://www.youtube.com/watch?v=JdskCq8tDiY

Jeg i mine lykkelige (tynnere) dager...

Ble blond og begynte å legge på meg (2007)...

Men fortsatt like blid.

Jeg brukte å lengte tilbake til denne tiden, da jeg kunne ha det vanskelig, men samtidig var veldig sosial og hadde flere gode venner som jeg hang med hver eneste dag. Vi festet flere ganger i uka. Jeg jobbet fulltid, og trengte ikke sydenturer for å klare å holde humøret oppe. Jeg kunne være sur, irritert og grinete som alle andre, men var for det meste ei veldig blid og normal jente. Helt til sommeren 2007... Nå har jeg innsett at jeg aldri kommer til å få den tiden tilbake, og at jeg aldri kommer til å bli som før. ALDRI hadde jeg trodd at jeg skulle ende opp sånn her... Men sånn ble det, og jeg vet ikke hvordan jeg skal komme meg opp igjen.