2 days left...

Blogger fra mobilen og føler at det ikke går så greit, men skal gjøre et forsøk :P Nå har jeg bare to dager igjen av ferien. Tiden har gått fort, slik den alltid gjør i Alanya. Jeg er blakk, har vært altfor lite på stranda og altfor mye på byen. Jeg er sliten, fortsatt like singel, har fått flere venner og skulle ønske at jeg hadde flere dager til å gjøre alt jeg ikke fikk gjort. Men sånn blir det ikke... Jeg kommer ikke til å endre billetten, slik jeg tidligere har gjort. Det er på tide å dra hjem og bli ferdig med Alanya. Selvtilliten min har fått en alvorlig knekk den siste uka etter at fire mennesker har sagt på tyrkisk hvor feit jeg er. Blant annet en på stranden, en kompis av hotellpersonalet, en guttegjeng på Istanbul Club OG frisøren jeg var hos. Jeg går med hodet bøyd mot bakken og bare venter på neste kommentar. Noen ganger skulle jeg ønske at jeg ikke kunne tyrkisk :( Det som skjedde på hotellet klagde jeg til hotellsjefen om. Jeg fikk tilbud om tre ukers gratis air condition hvis jeg signerte et papir om at jeg var fornøyd med hotellet (slik at jeg ikke kan klage til Ving etterpå). Det var snakk om 209 lira, så jeg aksepterte "tilbudet". Nå er jeg sliten og lei. Har kun hatt en totalt alkoholfri dag, og det var i går. Da dro jeg, Melissa og Claire til en sportsbar med Mehmet (typen til Melissa) som hadde bil. Så på kampen mellom Besiktas og Galatasaray. Vi ble veldig engasjerte og hadde en kjempekos kveld. Etterpå satt vi på Mola og spilte kort. Godt med en normal dag...

Bilder fra mobilen??!

Prøvde å legge ved et bilde, men får ikke til med mobilen. Skal få lagt ut resten når jeg kommer hjem. Jeg har blitt kjent med flotte folk fra Stavanger, så om noen måneder blir det en tur dit på besøk. Blir konge! Har også sett visse personers sanne side... Blitt litt skuffet, men samtidig ikke. Jeg har tilbrakt mange kvelder på Istanbul Club, feiret bursdagen til Selda, møtt en kjekk nordmann som jeg ikke fikk sett igjen, spist mye kebab og lagt på meg noen kilo. Jeg har vært hos frisøren og farget, stripet og klippet håret, pluss fått gelenegler. Pris totalt: 600 kr ;-) Nå må jeg ordne meg til kveldens festligheter med Linn-Theres og Rita. Ha en fin kveld peepz!

Mer update fra Alanya

Våknet av alarmen tidlig i går morges. Flaks at jeg hadde slått den på før jeg gikk ut kvelden før ;) Måtte pakke alle sakene mine og reise fra Mola hotel og til hotellet jeg egentlig skulle bo på. Bare 30 meters gåtur, men det er tungt å pakke to kofferter og dra de med seg i stekende sol :-/ Men jeg klarte det, og jippi, jeg har fått kjøleskap! Men badet er mindre og dårligere, balkongen har null utsikt og air conditionen er mer som en liten vifte. Den sender nesten ikke ut luft, selv om den står på full styrke :( Likte også bedre folka som jobber på Mola.

Ida og familyen møtte meg, og vi gikk til Aladdinn beach hvor jeg så en gammel kjenning... Vi spiste og solte oss i to timer, noe som endte med at jeg ble solbrent og dermed ikke kan gå på stranda i dag. Sola er så sykt sterk... Dette var fra kl 15 til 17, og jeg brukte solkrem, men hva hjelper det når man svetter så alt bare renner av igjen med en gang. Jeg nærmest bodde under stranddusjen, for å kjøle meg ned. Forferdelig... Skal prøve igjen om et par dager!

På kvelden spiste jeg middag på Mola, og ble hentet av Selda i den nye fancy bilen hennes ;) Så HERLIG å se henne! Min beste venninne gjennom ni år som jeg har bodd med flere ganger i Alanya. I love her! Vi dro til Lambada hvor vi tok noen drinker før vi tok turen videre til Istanbul Club. Tredje kvelden på rad, og jeg var mektig sliten, men etter noen shotter danset vi oss igjennom natten ;) Var en kjempekos kveld! Møtte igjen ei jente fra England; Rachel, som bor her. Vi satt med dem og hadde en knallfin kveld! Spiste nattmat og labbet hjemover. I dag har jeg lovet meg selv å ikke drikke, men ta tidlig kveld. Pengene flyr... Alanya har blitt SÅ dyrt, så hvis jeg skal ha penger på slutten av ferien er jeg nødt til å spare litt. Slenger med noen bilder fra gårsdagen:

Tusen takk for en herlig kveld, Selda!

Change of plans...

...Så ble det plutselig disco likevel, med Linn-Theres ;) Og jeg som hadde tenkt å bare slappe av i dag. Sånt skjer ;) Hadde en kjempefin kveld, og jeg har akkurat kommet inn døra (klokka er halv fem). Må opp igjen om noen timer, for å bytte hotell. Kjipt, men da kan jeg i alle fall slappe av resten av ferien!









Nighty night peepz <3

Alanya update!

Ja, nå sitter jeg på hotellrommet og slapper av før middag... Tenkte å fortelle dere litt om hva jeg har gjort mine første dager i Alanya, pluss legge ut noen bilder (surprising, I know!)

Ankom hotellet i halv fire-timen natt til i går. Temmelig sliten, men gira på adrenalin. Jeg så lysene fra borgen når vi nærmet oss Alanya, og ble fylt med en glede jeg ikke har kjent på altfor lenge. ¨Endelig hjemme!¨ På hotellet fikk jeg beskjed om at jeg skulle bo på et annet hotell i tre dager før jeg kan flytte dit, men det lå 30 meter unna, så det gjorde meg ingenting. Akkurat samme standard osv. De har nok overbooket hotellet ;) Anyway, jeg våknet akkurat i tide til å møte Hanne for en sen frokost som ble til timesvis med skravling.

Wuhuu, her er Hanne :D

¨Litt¨ svett og sliten meg i 46 grader

@Barcelona :)

Ida, mora hennes og søskenbarnet besøkte meg på hotellet. Vi bestemte oss for å møtes senere og gå på byen. Det ble en kjempekoselig kveld med masse cocktails og god stemning ;) Var innom Casablanca, TLC og Istanbul Club. Vi ruslet hjem i 5-tiden i morges. Det må vel tyde på en vellykket kveld? Jeg glemte kameraet på hotellet, så bildene nedenfor er tatt med mobilen og av dårlig kvalitet... Men bedre enn ingenting!

Verdens beste frozen mojito <3 em="em">

Sucuklu pide til nattmat... Nam!



I dag våknet jeg sent. Skulle egentlig på stranda, men det er så utrolig varmt at jeg kjente ikke jeg orket. Dro heller til Angora og besøkte mine kjære venner; familien Kilic. Etterpå sløvet jeg på hotellrestauranten her og har brukt to timer på å få lagt ut bilder til dette innlegget (ustabilt nett ja!). På tide å få i seg noe mat... Blir ikke noe party på meg i kveld. I morgen skal jeg på stranda med Ida og de, og på kvelden blir det disco med min kjære venninne Selda!! ;)

XXX

Min første Tyrkiatur.

I dag har jeg sovet leeenge... Ikke fordi jeg var så veldig trøtt, men fordi jeg hadde en drøm jeg ikke ønsket å våkne fra. Den var så perfekt på alle måter og jeg ville bare at den skulle fortsette... Det er sjeldent jeg drømmer om noe annet enn skumle monstre, gjenferd eller noe tullball uten mening, men dette var en DEILIG drøm!!! Og selvfølgelig betyr det at jeg var i Alanyaaaaa <3

*Sukk*

I går fant Ida og jeg noen gamle låter som vi hørte på i Tyrkia året 1998, første gangen vi begge besøkte dette spennende landet. En av låtene hadde jeg ikke hørt på 14 år, altså halve livet, men i går fant jeg den. Ida nevnte magi. Alanya har ikke magien som fantes den gangen, rundt hvert gatehjørne, i hvert eneste åndedrag. Selv om turistene hadde funnet veien dit, var stedet fortsatt tyrkisk, EKTE tyrkisk. Atmosfæren den gangen kan man aldri få tilbake. Den må man ha opplevd selv for å kunne forstå hva jeg mener. Enda i dag kan jeg kjenne lukten av blomstene, kloakken, matlagingen på landsbygda, sjøen, fjellene, alt... Lukten man kjenner når man går av flyet nå, er bare et vissent minne om hva som en gang var.

Jeg reiste til Tyrkia med venninna mi, Lena, moren hennes og mamma. De hadde vært der året før og Lena kom hjem som et nytt menneske, med rastafletter, Tarkan-cd med rare låter og snakket om hvor fantastisk alt hadde vært. Så vi fikk mødrene våre overbevist om å reise sammen, og jeg gledet meg til noe som jeg ikke kunne ha forestilt meg i mine villeste fantasier. Min første gang til syden... Jeg reiste i Adidas-shorts og en t-skjorte med hesteprint på. Sier litt om hvilket stadie jeg var på. Jeg skjønte fort at jeg måtte si ¨Cola Light¨, ikke ¨Diet Coke¨ fordi de ikke forsto hva jeg sa. De visste ikke hva ordet ¨saus¨ betydde, maten var overhodet ikke laget for turister - sterk som fy og full av løk - det fantes ingen store restauranter der jeg var, i Konakli. Vi spiste tørre hamburgere i en uke før vi fant ut at det faktisk var et sted hvor de hadde spiselig mat. Så vi tilbrakte kveldene under et skur mens vi nøt deilige måltider med den beste maten jeg til dags dato har smakt. Folkene som jobbet der var veldig koselige. Jeg fikk min første venn; Metin, en veldig fin mann fra Diyarbakir. Vi holdt kontakten i fem år og møttes hvert år inntil han giftet seg og flyttet til England. Han var den første som kunne nok engelsk til å prate med meg, siden de fleste kun snakket tyrkisk blandet med noen gloser tysk. Han fortalte meg om kurderne - som jeg ikke ante noenting om - og masse spennende som jeg hørte om for første gang. Han tok meg og mamma med inn til Alanya by, som var skittent og bråkete med en trafikk fra helvete. Her var det ikke snakk om at bilene stoppet på rødt lys. De kjørte som villmenn i 120 km/t i hovedgatene, og stakkars deg om du befant deg midt i gata, for det var ikke deres problem. Metin sa ¨1, 2, 3, RUN!!!!¨ Jeg spiste på McDonalds for første gang i mitt liv, og vi gikk rundt i havnen, så på fuglene, de små fiskebåtene... Det fantes kun noen få restauranter og ¨boat trip¨-båter der, langt i fra nåtidens Alanya. Vi satte oss langs en murvei (mollo) som gikk langt ut i havet, og der dinglet jeg med beina i Middelhavet. Stillheten der ute var uforglemmelig. Galheten etter dolmustur fra Konakli til Alanya med 30 stirrende øyne på en smal vei over klippene, var glemt. I 1998 fantes det hverken autovern eller to-felts motorvei, kun en klippevei uten asfalt og belysning.

Tyrkerne glodde hele tiden, og da mener jeg ALLE glodde HELE tiden! Nå som det er normalt med turister får man en vanlig dose med stirring, men på den tiden var ikke turister et vanlig syn, og de trodde at regelen var som følger: Dersom de så på ei jente og hun så tilbake, betydde det at jenta var interessert. Det skapte mange misforståelser med tanke på at det her er naturlig å smile vennlig tilbake dersom noen sender et blikk. Det tok meg flere år å bli kald nok til å ignorere blikkene eller butikkselgerne. På restaurantene kom de springende ut i gata og forsøkte å dra en med makt inn i restauranten. Butikkselgerne solgte varer for latterlige priser. Vi shoppet oss i hjel i 14 dager; sko, smykker, jakker, t-skjorter, nøtter, suvernirer, alt av det minimale utvalget de hadde. Vi spiste ute hver dag, lå på stranden hver dag, og brukte penger hver dag. Totalt 6000 kr for to personer. Prøv det i dag og se hvor mye du må ut med.

Første kvelden satt Lena og jeg ved noen rosenbusker og nøt den fremmede lukten. Vi beglodde veien etter mennesker, for å se om det var noen vi kunne bli kjent med. Og plutselig sto det to tysk-tyrkere der og lurte på hvem vi var. De viste oss en slags bar-restaurant med tyrkisk musikk hvor vi satt i hver vår stol, sjenerte til tusen og uten å si et ord. Jeg hadde aldri snakket engelsk med noen før... Dagen etterpå lå vi ved bassenget, Lena og jeg, og en fyr kom bort til meg og spurte ¨do u want to come to my house tonight?¨ Jeg bare ¨NEII!!!¨ og ble ildrød. Etterpå lå vi der og kniste over at noen kunne være så direkte og ekkel. Senere den kvelden møtte vi opp de tysk-tyrkerne og gikk sammen til et ¨disco¨; det vil si et hyttelignende hus som serverte Efes og spilte utenlands musikk. Når vi kom dit så jeg skiltet ¨My House¨, og skjønte straks at fyren ved bassenget kun hadde forsøkt å skaffe gjester til discoet. Pinlig... Vi danset til Prodigy og smakte Efes for første gang - eller vi smakte ØL for første gang :) Lena ble sammen med han kjekke tyskeren og jeg trakk meg unna. Hun kjørte rundt i bil med flere tysk-tyrkere og jeg husker hvor skremt vi alle var for hva som kunne skje. Hun var 13 år og jeg 14 år, i et fremmed land, og plutselig kjørte hun rundt i en bil med fremmede gutter. I ettertid vet jeg ikke hvor mange slike bilturer jeg har hatt i Alanya uten at noe som helst har skjedd. Den gangen fantes det ikke lommetyver, og tyrkerne var ekstremt ærlige mennesker, på godt og vondt. Ingen unger som solgte armbånd eller roser, for så å stikke hendene i bukselomma di etter penger. Jeg stoler ikke lenger på folk i Alanya pga flere innbrudd og ran, voldtekter, neddoping... Ja, det skal en del til for at tvilen skal komme folk til gode. Den gangen var jeg redd, når jeg strengt tatt ikke hadde behøvd å frykte noe.

Fattigdommen var meget synlig. Folk, av og til hele familier med barn, sov under små skur ved veien. Noen hadde satt opp telt. Vi kunne se dem vaske seg i havet og lage middag over små bål. Bak hotellene krydde det av skur og telt, og det føltes galt at vi hadde så mye og de så lite.

Vi var på vår første tyrkiske aften på hotellet, spiste tørre ekle biter med köfte og så på slanger og magedans. Jeg holdt på å dø av varme, da det var hetebølge og termometeret på hotellet hadde sluttet å fungere fordi temperaturen hadde steget over de maksimalt 50 gradene det kunne vise. Vi kunne ikke bruke sminke, da den aldri tørket pga en vanvittig luftfuktighet. Jeg har ennå til gode å oppleve en slik hete igjen! Vi levde under dusjen ved stranda, og jeg ble knallbrun uten å ligge og sole meg. En gang jeg satt på brygga mens Lena badet, hørte jeg plutselig en rar lyd. Jeg så på skuldrene mine at solkremen boblet! Den seriøst kokte! Hvor varmt tror du det var da? Kan trygt si at jeg ble ekstremt solbrent den dagen, og måtte gå rundt i en våt t-skjorte i flere dager. T-skjorten ble tørr etter to minutter, så jeg rett og slett dusjet med klærne på. Når vi begynte å gå på restauranten med den gode maten, fant jeg ut at de hadde air condition der! Noe vi manglet på hotellrommet vårt... Så jeg tilbrakte dagene foran vifta. Mamma ga meg opp... Hun skjønte at jeg aldri i livet kom til å ligge og grille meg på stranda. Om natten hørte jeg gresshoppene spille vakker musikk fra maisåkeren, og jeg lå med ansiktet foran den lille vifta vi hadde fått tak i mens jeg følte en lykke som jeg ikke hadde kjent tidligere. Jeg tilbrakte timesvis i trappene ved restauranten, hvor jeg skrev dagbok for å minnes øyeblikkene jeg var redd for å glemme. Noen ganger listet jeg meg ut tidlig om morgenen mens de andre sov, for å nyte soloppgangen og fuglekvitteret.

De hadde et lite marked hvor de solgte søtt syltetøy, gammelt brød og egg fra hønene på tunet. Jeg ble kjent med familien som drev markedet; en ganske rik familie fra Mersin som hadde feriehus der om sommeren. Sønnen deres, Kadir, ble min første tyrkiske ¨forelskelse¨. Selvfølgelig var jeg aldri forelsket, men det var spennende og han var veldig kjekk. Vi tilbrakte kveldene stående bak en rosenbusk og ga hverandre stjålne kyss. Stort mer spennende enn som så, ble det aldri. Når jeg dro hjem fikk jeg nummeret til telefonkiosken ved markedet og hustelefonnummeret i Mersin. Dette var før mobiltelefonen ble vanlig allemannseie. Jeg sendte han et brev han aldri mottok. Posten var ikke til å stole på den gangen... Og noen ganger ringte jeg eller han korte samtaler, kun for å si hei og ha det. Vi møttes igjen året etterpå, men da var jeg ikke interessert. Det var så mye annet å ta seg til! Faktisk møttes vi igjen på Facebook i fjor, og sendte flere poster med hverandre. Han var fortsatt sint på meg for hvordan jeg hadde behandlet han den gangen som dum 15-åring (i 1999), og skrev ei avhandling om det som hadde hendt. Rart hvordan en første forelskelse kan sitte så dypt, selv om den ikke er noe man tenker på til vanlig. Når han så at jeg var i et forhold med Yilmaz truet han med å sende post til han og fortelle om hvordan jeg ¨egentlig¨ var :D Jeg tror vel at Yilmaz vet bedre enn Kadir hvordan jeg er nå.... ;) Yilmaz bare lo av det.

Når jeg kom hjem, gråt jeg i ukesvis. Hørte på kassetten med tyrkisk musikk om og om igjen, lengtet tilbake. Jeg klippet ut bilder fra reisekatalogene, gjemte på top kek-muffinspapir, sparte opp småpenger og drømte om en dag å få reise tilbake. Jeg skrev Tyrkia <3 på penalet mitt og snakket om Tyrkia hele tiden. De i klassen min lo av meg og syntes jeg var TEIT. De ante ikke hva Tyrkia var, men de var sikker på at det var mange ekle mennesker der, og at det var fullstendig bortkastet av meg å bry meg om et slikt land! Men jeg ignorerte kommentarene... Jeg gikk på biblioteket og leide meg et tyrkisk språkkurs, og leste mine første bøker om Atatürk, kurderne og den ottomanske tiden. Hvilken 14-åring gjør sånt? Ingen jeg kjente i alle fall. I flere år følte jeg meg ensom... Ingen forsto meg. Jeg falt inn i min egen verden hvor jeg fantaserte om alt jeg skulle gjøre når jeg ble gammel nok. Planen var å reise rundt i Tyrkia, se flest mulig steder, snakke tyrkisk og til slutt få oppleve å BO der. Vel, det var tankene jeg hadde for et halvt liv siden... Og se på meg nå; Jeg har besøkt utallige byer fra Adana i sør-øst til Eregli i nord og Bodrum i vest. Jeg har kjørt med bil fra Ankara, besøkt Konya, kjørt hele fjellveien fra Bodrum til Korkuteli til Antalya, og hele sørkysten vestover fra Alanya til Bodrum, og østover fra Alanya til Adana. Hele dette området og alt i mellom har jeg sett, tatt på, vært en del av. Jeg kan snakke tyrkisk, selv om den etter et langs tids reiseopphold har blitt rusten, men i 2009 snakket jeg nesten flytende :) Jeg har bodd i Tyrkia, studert der, slik jeg drømte om. Og jeg er forlovet og samboer med en tyrkisk mann. Halve livet har jeg brukt på drømmene mine, som en slags evig forelskelse som i Norge ble til en evig kjærlighetssorg... Nå finnes det massevis av mennesker som meg, som elsker Tyrkia, så jeg er ikke lenger alene. Det har blitt vanlig å reise dit, og stadig flere tyrkiske reisemål blir aktuelle. Noen reiser kun for å feste og bryr seg om utelivet, mens andre reiser fordi det er varmt i været og strandliv der. Kultur-og historieinteresserte finner også veien dit! Det finnes noe for alle i Tyrkia, uansett om man er gammel eller ung, og ubetydelig av hvilken grunn man velger å reise dit. Jeg lurer på om de samme menneskene i gamleklassen min fortsatt ler over min ¨tåpelige¨ interesse for dette mystiske landet langt unna? Nå som det ikke lenger er ¨sykt¨ og ¨unormalt¨ å like noe annet enn Norge.

I 2003 kjørte en venn meg til Konakli, tilbake til gatene hvor jeg hadde tilbrakt min første ferie. Hotellet var gjort om til et pensjonat, og det bar preg av alderdom med flassete maling og slitasje. Restauranten hadde blitt revet, og markedet til Kadir og familien lagt ned. ¨My House¨; det lille hyttediscoet, var for lengst glemt... Igjen sto en rønne hvor treverket var delvis knust, delvist forfalt. Ingen skilt utenfor, ingen lukt av vannpipe eller lyd av musikk. Gatene hadde ikke blitt feid på årevis, så det var sand overalt. ¨Seraphan Apart Hotel¨ eksisterte ikke, og det gjorde meg trist. Nå har hotellet blitt pusset opp etter mange års forfall, og heter Club Hanedan Club Seraphan. Men ingen skandinavere etter hva jeg har skjønt; kun russere og østeuropeere. Jeg har vurdert å bo på dette hotellet, men på en måte tror jeg at det kan ødelegge glansbildet jeg har fra 1998. Det hadde aldri blitt det samme...

Jeg er overbevist om at jeg har levd i Tyrkia i et tidligere liv, og har fått deja vu to ganger på steder i Tyrkia hvor jeg definitivt ikke har vært i dette livet. Men drømmen min er ikke komplett ennå: Jeg skal oppleve Istanbul, ikke bare mellomlandingene på flyplassen. og jeg skal reise til Van i øst. Hvorfor Van? En liten by i de kurdiske områdene, en av de fattigste byene i landet, som er kjent for jordskjelv, en gylden og hvit katterase, og en fabelaktig frokost? Vel, jeg dras mot stedet. Vil stå på grunnen hvor det har blitt felt blod, slit og tårer fra armenere, tyrkere og kurdere. Jeg så på en dokumentar som 14-åring om et område hvor Van-kattene lever sammen i fred som en hel flokk, og dit har jeg villet dra i alle disse årene. Kanskje er dette stedet hvor jeg bodde i mitt forrige liv, kanskje er det bare en idè som har vokst i tankene - at jeg må dit - hvem vet? Men Y og jeg har sett på flybilletter dit og bestemte oss allerede i fjor for at vi skal reise til Van en gang i fremtiden. Og når jeg blir pensjonist skal jeg flytte til Tyrkia og bo der til jeg dør. Det blir enden på mitt lange kapittel om Tyrkia, og min drøm blir fullendt.

Magien som berørte meg en augustdag i 1998 lever fortsatt sterkt i minnet i 2012; et halvt liv senere. Planen var å legge ut bilder fra den gangen, men det fantes ikke digitalbilder, så jeg har kun vanlige bilder som ligger hjemme i Harstad. Men jeg legger ved de sangene som minner meg om de magiske sommerdagene i 1998:

http://www.youtube.com/watch?v=qzo4DpDebw8 Emrah - Narin Yarim
http://www.youtube.com/watch?v=Gp45JprGwKA Poetry'n'Motion - Romeo & Juliet
http://www.youtube.com/watch?v=8bZgT6gd1Ko&feature=relmfu Gala - Come Into My Life
http://www.youtube.com/watch?v=5po0UWoTnBs Tarkan - Unut Beni

Sistnevnte har jeg felt mange tårer til...

Tyrkia - alltid i mitt hjerte.

Har besøkt alle stedene innenfor de svarte strekene,

saumfart de med bil, og har overnattet på mange små steder,

hoppet fra dolmus til dolmus. Nord-Tyrkia var området som

ga et sterkest inntrykk på meg.

Van - som jeg en gang i fremtiden skal reise til.

Hotellet, slik det ser ut i dag...

JEG LEEEVER

Først vil jeg gratulere LENA L. med dagen! Håper at du får en super bursdagsfeiring :)

Ville bare informere dere om at jeg lever, dersom noen av dere skulle tvile. Jeg er fortsatt i Alanya... Couldn't go home. I forrige uke kom Yilmaz tilbake til Alanya, og siden har vi holdt sammen. Vi koser så mye, viser forståelse ovenfor hverandre, behandler hverandre respektfullt og snakker sammen - jeg mener; Vi SNAKKER sammen - på ordentlig. Ikke som før. Vi flyttet til et annet hotell: Kleopatra Blue Life, for ca 10-11 dager siden, og forrige torsdag skulle jeg egentlig reise hjem. Men den gang ei... Mamma kjøpte ny returbillett til meg, så i morgen skal jeg hjem... NOT! Har nettopp endret billetten min igjen. Jeg blir enda en uke til... På rommet står en ferdigpakket koffert, transporten til flyplassen var i boks og Yilmaz hadde bestilt bussbillett hjem. For et par timer siden, i 1-tiden i natt, måtte jeg plutselig ned i resepsjonen for å bruke nettet og sjekke billetter hjem. Jeg fikk ikke ro i meg før jeg hadde gjort det... 10 minutter etterpå var den nye billetten bestilt.

Jeg lover å komme med oppdatering når jeg kommer hjem, men foreløpig kan dere i alle fall vite at jeg har det bra. Bedre enn på veldig lenge. Den største begivenheten siden sist er:
- Hayko Cepkin-konsert på Bistro Bellman. Alle vet jo at han er min drømmemann, mitt idol, min store kjærlighet :D Og konserten med han var RÅÅÅÅ!!!! Vi ventet i tre timer før konserten begynte, og vi sto helt fremst ved scenen. Fikk se Hayko på nært hold, og HERREGUUUUUUUD. Det var FANTASTISK!! Han hadde gjort om alle sangene sine til metal, og han gjorde sine fantastiske brøl om og om igjen. Yilmaz er ikke akkurat noen metalfan, men til og med han storkoste seg :) Jeg var svimmel, ør og i lykkerus etterpå. Herlig! :) Skal legge ut bilder senere...

Nå skal jeg opp og legge meg sammen med min kjære, for nok en natt i Alanya - ikke min siste :) Så har jeg en nyhet til dere, men det får vente til jeg kommer hjem... ;)

FYLLEANGST

I går var det vorspiel hos Pia, og det var virkelig hyggelig :) Jeg, Pia, Veronica og Linn Theres. Det ble inntatt et par flasker vin før vi kom oss til byen hvor jeg og Linn Theres endte opp et helt annet sted enn Pia og Vero :D Vi stakk innom Café Opera og Casablanca før vi endte opp på Bistro Bellman. Klarte å stikke innom Club Istanbul også. Er LITT sliten i dag...

Nå i kveld jeg har motet meg opp og gått ned til restauranten. Her møtte jeg de knalltrivelige jentene fra Nederland og Tyskland igjen :) Ja, det glemte jeg å fortelle... Etter mitt forrige innlegg kom Marianne på besøk til meg på hotellet. Jeg var skikkelig nedfor, men hun maste om å få treffe meg fordi hun mente at jeg ikke hadde godt av å være alene (ja, jeg vet at hun hadde rett). Jeg drakk Efes og vi hadde det trivelig i baren på hotellet, og når hun gikk hjem tenkte jeg å køye. MEN da ble jeg dratt med på fotballkamp sammen med alle som jobber på Angora + flere turister. De spilte mens jeg, to jenter fra Nederland og en jente fra Tyskland satt og ¨så¨ på og skravlet :) De spurte nå om jeg ville bli med ut i kveld og i morgen, men jeg har andre planer. I morgen er det TLC med Marianne, og i tillegg kommer Yilmaz tilbake til Alanya. Akkurat nå skulle jeg ønske at jeg kunne delt meg i flere deler, slik at jeg kunne møtt alle de forskjellige... Men i stedet følger jeg fornuften og blir igjen på hotellet. Hodet trenger å hvile. Skulle gjerne fått servert de manglende puslebitene, slik at jeg slapp å ha sånn angst, men u know what they say: Shit happens...

Survival

Av og til må man ta seg selv i nakken og tvinge seg selv til å gjøre noe. I går var en slik dag... Jeg ville bare sitte på hotellrommet og furte. Orket ingenting. Men jeg kom meg til slutt nedover til havnen og møtte Marianne. Vi spiste nydelig mat på TLC (det gamle Don Corleone) sammen med den nye norske eieren; Gabrielle. Trivelig dame! Så folkens, om dere har tenkt dere til Alanya i sommer anbefaler jeg TLC på det sterkeste. Fantastiske kjøtt-og pastaretter der!

Etterhvert kom det flere og flere folk fra Norge og joinet oss. Venner og bekjente av Gabrielle... Ble en veldig trivelig kveld :) Så plutselig sto Becelli der :) Har ikke sett henne på to år, så det var hyggelig å se henne igjen. Haha, Emmeli kom vimsende forbi, og jeg så typen til ei venninne som absolutt ikke burde ha vært ute så sent på kvelden ;) Møtte flere kompiser som spaserte forbi, inkludert en ¨eks¨ fra Havana Club + en tidligere arb.kollega av M og meget god venn av meg fra Ali Baba som jeg ikke har sett på lenge. Jeg pratet med Rachel; en massør og healer som har bosatt seg i Alanya og jobber her. Hun har massért Lady Gaga, så da måtte jeg fortelle om min kjære venn Tor Arne Jensen som er Madonnas personlige healer. hada, det høres sikkert utrolig ut, men dere som interesserer dere for det alternative har nok både hørt og lest om dette i mediene. Jeg trodde heller ikke det var sant i de dagene jeg og Tor Arne jobbet sammen på sykehjemmet. Han reiste til New York på Madonna-konsert og kom tilbake med hennes personlige telefonnummer. Kort tid etter reiste han til London, til Madonnas daværende hjem. Han har vært med henne på turné og står til disposisjon når hun trenger hans hjelp. Rachel ville gjerne snakke med han, så jeg kontaktet han og forhørte meg litt. Om dere ikke tror meg angående han og Madonna, så er det bare å google han eller sjekke siden hans på Facebook. Han er et fantastisk menneske med sterke evner! Hans positivitet og styrke er beundringsverdig. Har skrevet om han i min tidligere blogg når alt dette foregikk. Synd at han flyttet, men ingen kan ta i fra meg de fine - normale og unormale - minnene fra sykehjemmet! Ingen har fått meg til å le så mye som han... Dessuten stiller han alltid opp. Med tanke på alt han har å gjøre for tiden viser det hvilket menneske han er som ikke glemmer oss ¨gamle¨. Det er slik jeg kjenner han; ikke som big and famous. Men det er jo LITT kult da *fniiis* ;)

Nå sporet jeg litt av her... Poenget var at TLC er det perfekte møtested! Når jeg og Marianne ruslet hjemover hadde klokken allerede blitt halv 1, men når vi passerte Queens Garden tenkte jeg at Pia kanskje var der, så da måtte vi stikke innom der og titte... Og hun var der, søte Pia - og Veronica :D I løpet av disse timene har det blitt booket party for i morgen, fredag og lørdag. Kommer til å være et stykk sliten Elisabeth på søndag. Puhh...

Når jeg kom tilbake til Angora kommenterte flere her at jeg så mye bedre ut! Har jo sittet med tårer i øynene konstant, usminket og jævlig, i flere dager nå. Kom tilbake til hotellet med et smil rundt munnen, for første dag på en evighet føles det ut som. For disse dagene har føltes som år...

Nå vil jeg ikke hjem!! Vil være her - heeele sesongen. SUKK!!!!!

Ulykkelig

Det finnes ikke noe annet ord som kan beskrive min emosjonelle tilstand akkurat nå. Dagen har jeg tilbrakt på rommet, hvor jeg har grått utallige tårer i sinne og sorg.

Skal møte Marianne, for å spise på en restaurant jeg ikke har prøvd før. Måtte virkelig mote meg opp for å gå i dusjen, ordne meg og ta på meg litt sminke. Ingenting som klarer å dekke over blåmerkene i ansiktet uansett, så hva er egentlig vitsen... Vet at jeg kommer til å få spørsmålet ¨What's happened?¨ Hva skal man gi som svar til mennesker man ikke kjenner... I morgen kommer jeg garantert ikke til å bevege meg utenfor rommets fire vegger. Har mest lyst til å bare reise hjem... Skal sjekke billetter på nettet nå.

Med blått øye...

Det har gått noen dager siden forrige innlegg. Nå sitter jeg på Angora og venter på middag... Har vært noen tunge dager, men forhåpentligvis kommer det lysere dager etterhvert.

Dag 6 fortsettelse: Christine og jeg gikk på shopping - igjen. Fant meg tre kjoler :) Så gikk vi og satte oss på Casablanca og prata litt skit + så på livet. Utrolig hvor mye man får med seg i edru tilstand :D Vi spiste tavuk döner til nattmat. Nam! Endte med at jeg ikke kom meg til hotellet før kl 2 på natten - 100% høy på Cola Light :)

Dag 7: Yilmaz kom til Alanya tidlig om morgenen. Vi spiste frokost og sov i noen timer, før vi dro til sentrum og møtte Christine. Jeg tok manikyr på frisørsalongen som har blitt min favoritt! Vi satt en stund på Starbucks og jeg koste meg med brownie <3 Etterpå handlet vi litt klær til Yilmaz... Shoppet to par Converse (jentemodellen i rødt + den vanlige modellen i turkis) til meg selv. Plutselig fant vi ut at vi skulle ut på byen, så da var det bare å dra til hotellet i full fart, skifte til finstasen og hive seg i en taxi tilbake til havnen. Vi vorset på Café Opera før vi dro til Casablanca, drakk et par drinker og endte kvelden på Istanbul Club. Møtte Anna og hadde en trivelig kveld :D Tror drinkene på Istanbul er sterkere enn hva jeg er vant til, da jeg ble plutselig full... Men kom meg helskinnet tilbake til hotellet i alle fall :D Ble irritert på Yilmaz, og vi diskuterte en del før jeg sendte han avgårde... Orket ikke å ha han hengende over meg.

Dag 8: Fant ut at Yilmaz ikke hadde reist; kun tatt inn på et annet rom på Angora. Vi fikk snakket sammen og han ble værende i Alanya. Kan ikke huske at vi gjorde noe spesielt denne dagen, da jeg var S-Y-K. Ble til slutt overbevist av Yilmaz om at jeg måtte på sykehuset dagen derpå...

Dag 9: Vi sto opp tidlig og dro på sykehuset. Jeg har bihulebetennelse, halsbetennelse, dobbelsidig ørebetennelse i mellomøret og betennelse i gangen mellom halsen og øret... Kan vel si at jeg fikk litt av hvert av medisiner, så ble ganske omtåket og fikk en ufattelig stor matlyst!! Spiste to middager i dag i tillegg til frokost og kvelds. Kranglet med resepsjonisten angående air condition og gikk tidlig til sengs, småirritert.

Dag 10: Formen var et hakk bedre i dag, men ikke særlig mye... Kan vel si at jeg ikke var noe hyggelig selskap med tanke på konstant hosting, snørring og nysing. Yilmaz og jeg gikk til en kinarestaurant i Atatürkgaten (like ved PTT). Der hadde de overraskende god mat, og det hadde blitt et utmerket kveld hadde det ikke vært for en krangel med Y. som igjen har reist tilbake til Ankara.

Akkurat nå sitter jeg i baren på Angora og ser på tyrkisk aften. Venter på at Christine skal komme innom en tur før jeg går og legger meg. Utrolig sliten, i kropp og sinn...

Goodbye peepz...

Alanya update!

Yes, så har jeg endelig tid til å blogge igjen. Har vært noen travle dager - uten at jeg skal klage. Det har skjedd så mye på denne korte tiden jeg har vært i Alanya. Nyter hvert eneste sekund av hver dag.

Dag 1: Jeg ankom leiligheten i 5:30-tiden, etter å ha gått opp fem etasjer med en 25 kilos tung koffert fordi heisen var i ustand. Der fantes det ikke elektrisitet. Hele leiligheten var mørklagt, og noen hadde brukt leiligheten uten tillatelse!! Det sto skitne rødvinsglass og gammel appelsinjuice på kjøkkenbenken, golvet var fullt av jord, i kjøleskapet lå det en kartong med vin og masse ølflasker. Balkongen så forferdelig ut. Oppe på badet var det knust en blomstervase, boblebadet var skittent, og det lå fullt av skittentøy utover gulvet, sengeklærne hadde blitt revet av sengene og dynene lå i en eneste stor krøll på alle fire soverommene. Jeg var sjokkert, og trist. Satte meg ned på sofaen i stua hvor det hadde blitt sølt rødvin og tårene presset på. Drømmen var blitt et mareritt. Jeg sendte sms til eierne, men det var altfor tidlig til å kunne forvente noe svar. Satt der i mørket i to timer før jeg tok tingene mine og gikk... Tok inn på Angora Apart Hotel hvor jeg har mine kjære venner, og her skal jeg bo resten av ferien.

Møtte Rita for lunsj på Green Beach. Kjempekoselig å se henne igjen etter 2,5 år!! Etterpå gikk vi hjem til henne og jeg fikk møte både Sükru igjen og deres datter Eva. De bor 50 meter fra meg, så det er enkelt å stikke bortover på besøk. Jeg tok en etterlengtet Adana Kebab på Angora før det var på tide å møte Marianne. Vi hadde masse å prate om :) Satt på Raza, og jeg spiste Iskender Kebab + Kadayif, drakk tyrkisk te og følte meg hjemme. En fantastisk følelse å være i Alanya igjen. Vi gikk til en butikk hvor Marianne har en kompis, der jeg kjøpte meg en jakke. Det er KALDT i Alanya, og jeg som bare har med meg sommerklær...

Dag 2: Våknet av at mobilen ringte. Det var Yilmaz. Han sto utenfor Angora!!!!!!!!!!! HJELPES!!!!! Jeg bare ¨what? hæ? hvor?¨ Han bare ¨surprise!¨. Shit, jeg møtte han etter fire måneder med verdens verste trøtte tryne... Det var et merkelig gjensyn, og jeg hadde et stort behov for å fortelle han hvilken idiot han har vært. Men Yilmaz var knust... Han gråt mye, for ingenting. Tok stadig til tårene i løpet av dagen. Det er tydelig at han har fått seg en psykisk knekk... Jeg visste ikke at han hadde det så vondt og slet så mye. Det var tungt å se han slik. Vi spiste frokost på Angora. Gözleme <3 Deretter stakk vi til sentrum og møtte Marianne. Vi hadde avtalt å klippe håret vårt på den nye frisørsalongen i sentrum: Bedhead. Yilmaz måtte jo bare bli med da... Jeg ble noen cm kortere på håret, og veldig fornøyd. De var utrolig dyktige, så bestemte meg allerede da for å gå dit minst én gang til. Gikk rundt i gaten med Yilmaz, møtte Rita og Sükru, spiste middag på Panderosa - anbefales! Senere spiste vi is og koste oss. Slutten av kvelden ble fantastisk...

Dag 3: Vi våknet seeent. Stakk til Café Opera og spiste en sen lunsj. Hadde en super dag sammen, gikk lang tur, spiste is igjen, så i butikker og shoppet litt. Lo masse sammen. Prøvde et smoothiested ved Migros. Nam!  Etterpå gikk Yilmaz og jeg til Ravza, for å hilse på Mehmet + spise deilig tyrkisk mat. Det ble Pilic Kavurma + Saksuka på meg. Åhhhh, endelig hjemme og kan nyte mat igjen... <3 Om kvelden leste jeg i min nye tyrkiske bok mens Yilmaz hjalp meg med å oversette. Det ble utrolig lite søvn...

Dag 4:  Yilmaz dro tilbake til Ankara. Han gråt igjen, og det var tungt å se han sånn. Jeg tok en taxi til Café Opera hvor jeg møtte Christine som nettopp hadde kommet til Alanya. Vi hadde lunsj der før vi gikk litt rundt i havnen, nøt solen, shoppet. Vi gjorde oss klar og begynte med middag på Café Opera før vi begynte på vår ville bar-til-bar-runde!! Besøkte Queens Garden, Lambada, Robin Hood, Club Istanbul og James Dean. Anbefaler ikke James Dean til noen. Fy faen, for noen vemmelige gutter som jobber der!!! Fikk det ene ekle tilbudet etter det andre. ÆSJ! Never again... Vi endte opp på Robin Hood igjen, og jeg er meget glad for at vi faktiski fant tilbake til våre hoteller at the end of the night... Lenge siden man har vært så full og hatt det så sinnsykt artig!!! :)

Dag 5: Dagen begynte litt tregt, men formen var ok... Møtte Christine som hadde det litt verre enn meg :) Vi kjøpte noen drinks i baren på hotellet hennes og satt på rommet, vorset litt før vi dro til Lambada med en jente fra Norge som C kjente. Etterhvert kom endelig Emmeli :)) Vi tilbrakte hele kvelden på Club Hollywood hvor det var free drinks all night :) Møtte hennes koselige venner og vi hadde en riktig hyggelig kveld/natt. Var vel tilbake på hotellet i halv fem-tiden.

Dag 6: Vi sitter på Café Opera og skal straks videre for å kjøpe noe mat. Vet ikke hva kvelden bringer på, men ut skal jeg ikke. Er sliten... Begynner å bli gammel ;) Dilek er tilbake i Alanya, så vi skal møtes SNART. Og Yilmaz var på ambassaden i Ankara i dag og søkte om oppholdstillatelse, så nå er det overstått. Han ringte nettopp og sa at han kommer til Alanya kl 7 i morgen tidlig.

Ha en fin dag alle sammen! Hilsen fra herlige Alanya!

Sløv søndag + ALANYA

Formen har vært ELENDIG i dag, I should say... Har kastet opp om og om igjen... :( Og ikke at jeg drakk så mye eller blandet forskjellige sorter alkohol. Jeg bare hadde et miserabelt gjensyn med alkoholen :( Så i dag ble det sen frokost, men absolutt verdt ventingen. Vi sløvet litt i hver vår sofa før Marisol stakk til svigerforeldrene sine. Kan ikke si mer om det, men jeg venter i spenning på at hun skal komme hjem :)

Ellers skjer det ikke så mye... Jeg har slettet et par personer fra livet mitt i dag, én gang for alle. Det er ikke slik at gresset er grønnere på den andre siden, og etter all den dårlige erfaringen med forhold som jeg har hatt, kan man vel si at jeg har lært en ting eller to... For eksempel kjenner jeg igjen en player når jeg ser en, og jeg tror ikke en dritt på flørtende kommentarer uten mål og mening. Jeg var nok ¨litt¨ krass i stad, men fyren fortjente det. Jeg er ikke interessert i NOEN, get it?? Så om noen hadde planer om å forsøke å lure meg inn i noe: JEG ER IKKE I-N-T-E-R-E-S-S-E-R-T. Et trykk på delete-knappen, og vips fjernet jeg et par masete mygg fra livet mitt. Enkelt og greit :)

Overførte bilder fra kameraet til dataen, og må innrømme at jeg ble uvel... Der så jeg bilder fra Alanya-turen i desember. Har ikke sett på de bildene i det hele tatt. Det var tungt å se Y og meg... På noen av bildene smiler vi faktisk. Jeg kjenner klumpen i halsen når jeg skriver dette. Lurer på hva han gjorde i går... Det var lørdagskveld, og han gikk sikkert ut... Men jeg tror nok at han gjorde mer enn jeg gjorde. Jeg verken så på eller snakket med noen gutter. Og jeg er VIRKELIG ferdig med party-livet. Selvfølgelig var det kult for noen år siden, men den tiden er forbi. Jeg blir så sliten og dårlig, at det ikke føles verdt det.

Her er noen bilder fra desember...

Norsk godis til godiskongen...

Slik så det ut, 11 av 14 dager!

Toalettet på Kipa :)

...og etter middagen leser man handlelapp.

@ Ravza

Sucuklu kasarli pide <3

En av tingene han mislikte å gjøre...

Et fabelaktig bilde...

Sløv kveld på Ali Baba, Oba.

Yogurtlu Adana @ Ravza <3

Vårt siste bilde sammen... :(

Været i Alanya m/lyn og torden 11 av 14 dager i desember 2010...

Imam Bayıldı

Nedenfor følger en fantastisk god oppskrift på imam bayıldı - fylte aurberginer
(direkte oversatt: imamen besvimte) :D

En ekte tyrkisk oppskrift som jeg fant på nettet for tre år siden. Oppskriften er lang, men har gode beskrivelser og er dermed enkel å følge. Hvem som helst kan lage imam bayıldı. Den kan serveres som forrett, mellommåltid, en lett lunsj eller ved siden av varm mat. Viktig at man har i alt krydderet, slik at alle smakene kommer frem!

Her ser dere mitt resultat da jeg laget retten - fulgte oppskriften til punkt og prikke:

IMAM BAYILDI (4 porsjoner)

Ingredienser:


4 middels store auberginer
salt
2 grønne paprika, uten kjerne og frø
1 stor løk
500 g flådde plommetomater uten innmat
4 dl olivenolje
4 hvitløkfedd, hakket
1 ss tomatpuré
1 ts mildt paprikapulver
1 ts malt allehånde
½ ts svart pepper
3 ss hakket frisk persille (ikke kruspersille)

Tilberedning:

Vask auberginene, men la stilkene sitte på. Lag et 5 cm dypt snitt med en skarp kniv fra stilk til bunn, men pass på at du ikke skjærer helt igjennom. Dryss salt i snittene og sett auberginene til side i 20 minutter.

Skjær paprikaene i tynne strimler. Skrell løken, skjær i to og skjær hver halvdel i tynne skiver. Skjær tomatene i små biter.

Varm opp ¼ av oljen på middels varme i en stor stekepanne. Tilsett paprika, løk og hvitløk og stek i 20 minutter under stadig omrøring.

Forvarm ovnen til 190 C.

Ha tomater, tomatpuré, krydder og halvparten av persillen i paprika- og løkblandingen. La det hele surre i ytterligere 10 minutter under stadig omrøring.

Skyll auberginene og tørk dem. Varm opp resten av olivenoljen og stek auberginene i 10 minutter. Snu dem flere ganger. Ta opp auberginene og legg dem på kjøkkenpapir, slik at oljen kan renne av.

Legg auberginene med snittsiden opp i en ildfast form som er akkurat stort nok til å romme dem. Åpne snittene forsiktig og hell inn løk-, paprika- og tomatblandingen. Hell så mye kokende varmt vann i formen at det står halvveis opp langs sidene av auberginene.

Stek auberginene i ovnen i 45 minutter, til de er helt møre. La dem kjølne av i væsken, ta dem deretter opp med en hullsleiv. Slå ut kokevæsken. Dryss resten av persillen over, og server.

...Jeg serverte med pilav (ikke presset i skål) og lammegryte.

Solskinn

Nå som mørketiden pågår for fullt i Nord-Norge, og sola ikke kommer tilbake før i slutten av januar, så er det ubeskrivelig å kjenne sola skinne i Alanya... I dag viser gradestokken 20'C, og vi har så langt kun hatt solskinn. En natt regnet det, men da sov vi uansett... Skulle gjerne bodd i dette klimaet året rundt!

I går var vi på Crusoe Restaurant Café Bar i Atatürk Caddesi og spiste deilig mat. Jeg elsker det stedet... De har fantastisk indisk mat, engelske retter, sandwich, toast og utallige forretter av ymse slag som ikke er lik de fleste andre stedene som finnes i Alanya. Vi spiste ostegratinerte hvitløksbrød og hjemmelagede løkringer, Baby spiste Jacket (bakt potet) med bønner, pølse og ost, mens jeg spiste Chicken Tikka Masala. Har vært der minst 30 ganger i løpet av de siste årene, og maten er alltid like god. Anbefales dersom dere skulle være i Alanya og ikke har prøvd Crusoe før. Vi skulle tatt bilder av mat, men glemte det helt av da maten kom på bordet... :P Next time...

Shoppet to neglelakk fra Golden Rose Paris; En knallrosa og en sterk lyselilla. I Tyrkia koster neglelakket 1,5-3 YTL (6-12 NOK) og sitter som støpt. Jeg har dilla på neglelakk... Kan aldri få mange nok, og til en sånn pris kjøper man mer enn gjerne med seg noen hjem til dyre Norge.

Nå har Baby kjøpt Cataflam til meg. For en stund siden hadde jeg betennelse i setemuskelen og benvevet på høyre side, og var sykemeldt. Nå har jeg fått det samme på venstre side. Hadde så vondt når vi gikk i gatene, at jeg bare ville grine :( Håper på rask bedring, for jeg hater å være hemmet av noe.

Vet ikke hva vi skal finne på i dag... Men ut må vi i alle fall. Deretter blir det film og godis på senga. Deilig ;)