Disse bøkene følger med meg til Sverige:
Første bok i House of night-serien
av P.C. og Kristin Cast.
Mørk engel av Taylor Laini.
Begge bøkene er min favorittsjanger; fantasy. Gleder meg! Sistnevnte har fått veldig gode kritikker!
fredag 29. juni 2012
Bøkene blir med på ferie...
Når man er en liten boknerd og skal på ferie, så sier det seg selv at man drar med seg lesestoff på reisen. I bloggpausen har jeg lest mange bøker, og desto mer jeg leser, desto MER ønsker jeg å lese. Er ofte innom biblioteket, og leier flere bøker av gangen. Noen ganger kjøper jeg bøker fordi jeg ønsker å kunne lese de igjen senere. Lesingen har vært en viktig faktor for veien ut av depresjonen, og jeg anbefaler alle som sliter med konsentrasjonen å ta fram en bok og forsøke å lese. Det tok sin tid før jeg kom inn i lesingen, og jeg leste ofte det samme om og om igjen, men jeg ga ikke opp. Nå nyter jeg hver side, og har også forsøkt meg på engelske bøker og sjangere jeg tidligere ikke har vært interessert i. Det har gitt meg mental stimulering og nye inntrykk, og jeg føler virkelig at bøkene har mye av takken for at jeg sluttet å bare sitte i sofaen og glo i veggen.
Disse bøkene følger med meg til Sverige:
Disse bøkene følger med meg til Sverige:
Snart ut på tur...
Puhh, nå har vi pakket nesten alt. Jeg fant noen klær å hive i kofferten likevel, for det var bare såvidt jeg klarte å lukke den ;) Måtte ta meg en Urge Triple Rush for å få energi i kroppen, siden jeg egentlig var sliten før jeg hadde begynt med noe som helst. Hva skulle jeg ha gjort uten energidrikker? Siden jeg aldri drikker kaffe, er det greit å ha et alternativ når man virkelig trenger noe å våkne på. Men det skal sies at slike drikker inneholder masse sukker, og derfor drikker jeg selvfølgelig dette veldig sjeldent!
Midnattssola skinner og havet er nesten vindstille. Vi kommer til å få et nydelig vær i morgen. Nord Norge på sitt beste <3 På tide å legge seg og få seg noen timers søvn på øyet. Jeg sier god natt til dere. Skal prøve å få blogget i løpet av turen, og få lagt ved et par bilder, but can't promise anything.
Good night peepz XXX
Midnattssola skinner og havet er nesten vindstille. Vi kommer til å få et nydelig vær i morgen. Nord Norge på sitt beste <3 På tide å legge seg og få seg noen timers søvn på øyet. Jeg sier god natt til dere. Skal prøve å få blogget i løpet av turen, og få lagt ved et par bilder, but can't promise anything.
Good night peepz XXX
torsdag 28. juni 2012
Ferieplaner...
...Jeg nevnte at jeg har andre ferieplaner. Nå tenkte dere kanskje at road trip-en til Sverige var det eneste, men NEI, det er ikke bare det ;) Hva er vel en sommer uten syden? Vennene mine vet det allerede, men for de av dere som ikke vet det: 19.juli reiser jeg til Bulgaria.
Natalja inviterte meg, og før jeg rakk å tenke over det, hadde jeg sagt ja :) ¨Bare¨ en uke fordi hun jobber, men det er bedre enn ingenting. Hun er midt i en skilsmisse selv, så vi har backet hverandre opp og er i cirka samme situasjon. Hva passer vel da bedre, enn å ta seg en tur på et 4-stjerners all inclusive hotell rett på stranda? :) Hun, jeg og Anna (kjæresten til broren) skal bo i Nessebar, så kan vi dra til Sunny Beach og feste hardt hvis vi vil det. Nessebar er på UNESCOs verdensarvliste, og er visst den gamleste befolkede byen i Europa, og en av de gamleste befolkede i verden. Blir en spesiell opplevelse, MYE shopping, testing av helt ny mat, høre et nytt språk, se nye steder, masse kultur og kanskje noe historie. Gjør ikke noe at Bulgaria har et latterlig lavt prisnivå og at det er knallvarmt midt i juli ;) Målet med turen er å slappe av, glemme alle problemene vi har hatt, drikke alkohol fra all inclusiven jevnt over døgnet, trene hver dag på treningssenteret som tilhører hotellet, grille oss på stranda og bli BRUNE, spise god mat, shoppe og ha det GØY! Jeg er sykt spent på hva jeg kommer til å synes om Bulgaria. Har hørt en del om prostitusjon, ekle biller og dårlig mat, men de jeg kjenner som har reist dit i det siste har kosa seg veldig, så vi får se... ;) Billettene ble betalt samme dag som jeg flyttet fra Narvik... Hun bare ringte og spurte, og en time etterpå overførte jeg penger. Why not? Har sittet og sett på restplasser og drømt om å hoppe på et fly til Hellas, men alle er i eller skal til Alanya, så jeg har ikke giddet å spørre noen om å bli med. Dyrt er det også... Nei, nå blir det Sverige, så Bulgaria, og så........ ?????!!!! ;)
Natalja inviterte meg, og før jeg rakk å tenke over det, hadde jeg sagt ja :) ¨Bare¨ en uke fordi hun jobber, men det er bedre enn ingenting. Hun er midt i en skilsmisse selv, så vi har backet hverandre opp og er i cirka samme situasjon. Hva passer vel da bedre, enn å ta seg en tur på et 4-stjerners all inclusive hotell rett på stranda? :) Hun, jeg og Anna (kjæresten til broren) skal bo i Nessebar, så kan vi dra til Sunny Beach og feste hardt hvis vi vil det. Nessebar er på UNESCOs verdensarvliste, og er visst den gamleste befolkede byen i Europa, og en av de gamleste befolkede i verden. Blir en spesiell opplevelse, MYE shopping, testing av helt ny mat, høre et nytt språk, se nye steder, masse kultur og kanskje noe historie. Gjør ikke noe at Bulgaria har et latterlig lavt prisnivå og at det er knallvarmt midt i juli ;) Målet med turen er å slappe av, glemme alle problemene vi har hatt, drikke alkohol fra all inclusiven jevnt over døgnet, trene hver dag på treningssenteret som tilhører hotellet, grille oss på stranda og bli BRUNE, spise god mat, shoppe og ha det GØY! Jeg er sykt spent på hva jeg kommer til å synes om Bulgaria. Har hørt en del om prostitusjon, ekle biller og dårlig mat, men de jeg kjenner som har reist dit i det siste har kosa seg veldig, så vi får se... ;) Billettene ble betalt samme dag som jeg flyttet fra Narvik... Hun bare ringte og spurte, og en time etterpå overførte jeg penger. Why not? Har sittet og sett på restplasser og drømt om å hoppe på et fly til Hellas, men alle er i eller skal til Alanya, så jeg har ikke giddet å spørre noen om å bli med. Dyrt er det også... Nei, nå blir det Sverige, så Bulgaria, og så........ ?????!!!! ;)
Her skal vi bo ;)
Stranda foran hotellet ;)
Sweden, here I come!
I morgen blir det road trip til Sverige. Hvem hadde trodd at jeg kom til å reise på ferie dit etter å ha tilbrakt hver bidige sommer på campingplassen Haparanda når jeg vokste opp? Da jeg var 15 år reiste jeg med klassen min til Stockholm. Vi brukte 19 timer med toget, og det var en tur fra helvete. Jeg lovte meg selv ¨aldri mer!¨ Men i morgen tidlig sitter jeg i bilen på vei over grensa, og jeg GLEDER meg :)
Det er fare for flygelederstreik i Norge, så mamma ville ikke booke flybillett for å besøke broren min og tanteungene mine i tilfelle det blir problemer med flygningene. Hun spurte om jeg ville være med på en tur gjennom Norge, men been there done that, så nei takk! Jeg foreslo Sverige, for å kunne oppleve noe annerledes, og etter en prat med broren min har vi nå bestemt oss for å dra. Har studert kart og begynt å pakke. Mye å ordne, men jeg elsker å gjøre noe på impuls :)
Steder vi skal besøke: Kiruna, Gällivare og Luleå første dagen. I Luleå skal jeg møte fine Ida, min Alanya-venninne som jeg ikke har sett på altfor lenge. Vi har snakket om å ta en weekend og sånt før, men det har ikke blitt noe av, men nå får jeg altså møtt henne igjen. Det blir skikkelig kos! Neste dag kjører vi til Boden, Piteå, Skellefteå og Umeå. Usikker på om vi overnatter der. Vi kjører videre langs kysten sørover til Söderhamn hvor vi overnatter før vi kjører tvert over landet og til grensen. Blir en lang, men spennende tur. Jeg blir nok borte i 3-4 dager, men kanskje klarer jeg å fikse trådløst nett på en campingplass og få blogget litt. Ankommer Feiring i Eidsvoll på mandag eller tirsdag, og vi blir der resten av uka før vi kjører nordover igjen (E6-en gjennom Norge).
Nå sitter jeg her med kyllingsalaten min, småstresset fordi jeg ikke har klær å ha med meg :( Jeg venter fortsatt på klærne jeg har bestilt, så nå er jeg nødt til å gå igjennom klærne jeg har og se om noe er ok å ta med seg. Alle klærne minner meg om Y og depresjonen. Noen klær er for små, noen for store. Var innom byen i stad for å finne meg en grei jakke og kanskje noen enkle skjorter, men enten så jeg ut som jeg veide 200 kg eller så var klærne store som en sekk eller så trang at jeg ikke fikk dem over hodet. Innrømmer at tårene kom da. Det er virkelig det verste når man går og handler, men ikke passer noe. Harstad har alltid vært en vanskelig by å finne klær i. Ikke det største utvalget kan man si. Og er man heldig å finne seg noe fint, så kan man være sikker på at halve byen har kjøpt akkurat det samme ;) Nei, jeg må mote meg opp og få gått igjennom klærne som ligger her. Blogger senere!
Ha en fin kveld <3
Det er fare for flygelederstreik i Norge, så mamma ville ikke booke flybillett for å besøke broren min og tanteungene mine i tilfelle det blir problemer med flygningene. Hun spurte om jeg ville være med på en tur gjennom Norge, men been there done that, så nei takk! Jeg foreslo Sverige, for å kunne oppleve noe annerledes, og etter en prat med broren min har vi nå bestemt oss for å dra. Har studert kart og begynt å pakke. Mye å ordne, men jeg elsker å gjøre noe på impuls :)
Steder vi skal besøke: Kiruna, Gällivare og Luleå første dagen. I Luleå skal jeg møte fine Ida, min Alanya-venninne som jeg ikke har sett på altfor lenge. Vi har snakket om å ta en weekend og sånt før, men det har ikke blitt noe av, men nå får jeg altså møtt henne igjen. Det blir skikkelig kos! Neste dag kjører vi til Boden, Piteå, Skellefteå og Umeå. Usikker på om vi overnatter der. Vi kjører videre langs kysten sørover til Söderhamn hvor vi overnatter før vi kjører tvert over landet og til grensen. Blir en lang, men spennende tur. Jeg blir nok borte i 3-4 dager, men kanskje klarer jeg å fikse trådløst nett på en campingplass og få blogget litt. Ankommer Feiring i Eidsvoll på mandag eller tirsdag, og vi blir der resten av uka før vi kjører nordover igjen (E6-en gjennom Norge).
Nå sitter jeg her med kyllingsalaten min, småstresset fordi jeg ikke har klær å ha med meg :( Jeg venter fortsatt på klærne jeg har bestilt, så nå er jeg nødt til å gå igjennom klærne jeg har og se om noe er ok å ta med seg. Alle klærne minner meg om Y og depresjonen. Noen klær er for små, noen for store. Var innom byen i stad for å finne meg en grei jakke og kanskje noen enkle skjorter, men enten så jeg ut som jeg veide 200 kg eller så var klærne store som en sekk eller så trang at jeg ikke fikk dem over hodet. Innrømmer at tårene kom da. Det er virkelig det verste når man går og handler, men ikke passer noe. Harstad har alltid vært en vanskelig by å finne klær i. Ikke det største utvalget kan man si. Og er man heldig å finne seg noe fint, så kan man være sikker på at halve byen har kjøpt akkurat det samme ;) Nei, jeg må mote meg opp og få gått igjennom klærne som ligger her. Blogger senere!
Ha en fin kveld <3
Alanya i sommer?
Siden mange av mine venninner er i Tyrkia nå eller reiser i nærmeste framtid, så skulle jeg selvfølgelig ønske at jeg kunne vært der med dem. Jeg har fått spørsmål i flere måneder om jeg ikke skal komme nedover, men har ikke kunnet pga forholdet mitt i Norge. Nå som jeg er singel lurer kanskje noen på hvorfor jeg fortsatt ikke har reist til Alanya?! Vel, sannheten er at jeg ikke vil reise dit før jeg har gått ned alle kiloene jeg har gått opp siden 2009. Det føles ikke særlig kult å møte gamle bekjente og føle seg som en hval eller få kommentarer av altfor ærlige tyrkere som vil fortelle akkurat hvor feit jeg har blitt (ja, dere som har vært i Tyrkia vet nok litt om hvor ufordragelig sannferdige de kan være. Det kommer alltid til å være noen som slenger med leppa i gata, og de får et pent ¨siktir git¨ fra meg, men dette har med min egen selvfølelse å gjøre. Jeg har mine tanker om Alanya, men vil ikke dele noe før jeg har bestemt meg. Kan bare si at jeg IKKE kommer i juni/juli i alle fall... Så får tiden vise.
Men jeg har andre ferieplaner, og de forteller jeg mer om i morgen ;) Må sove nå. Good night peepz <3
Men jeg har andre ferieplaner, og de forteller jeg mer om i morgen ;) Må sove nå. Good night peepz <3
Dagen i dag... + ny header!
Er det noen som vil være så snill å lage en ny header til meg, evnt gi meg noen gode råd om hvordan jeg kan lage en header?! Har sittet med dette i en time nå, og har i tillegg forsøkt å forandre på fargene i bloggen osv. Vel, det ble ikke så vellykket, men det får duge enn så lenge!
Så kooos å få hyggelige kommentarer :D Tusen takk Ida, Linn-Mari og Lena :) Fikk også høre noe positivt på Facebook, og det gleder meg. Trodde ikke at så mange kom til å stikke innom her, og dere vet; Når man ikke tenker optimistisk, så blir man i alle fall ikke skuffa :P Veldig koselig, så takk igjen!
Har vært og kjøpt blomster til besteforeldre og oldeforeldre, og vært på graven deres. Der møtte jeg en russisk blå (ligner på en blanding av British blue og siameser) som pratet fryktelig mye til meg. Han kooooste vanvittig mye og satt oppå gravsteinen hele tiden mens vi plantet blomster. Det var trist å kjøre fra han, for jeg er redd han har gått seg vill... Hva gjør en rasekatt på en kirkegård ganske langt fra bebyggelse? De er jo som regel ikke utendørs lenge av gangen, hvis de i det hele tatt er ute. Vi ringte til Dyrebeskyttelsen og jeg la ut en annonse på Harstad-gruppa på Facebook - i tilfelle noen savner den... Jeg har aldri sett en så fin katt, med en fløyelsmyk gråblå pels, grå snute og grå ¨barter¨. Et herlig gemytt, grasiøse bevegelser, lange lemmer og så søøøøøøøøt!! Så om noen år er det nettopp denne rasen jeg skal ha!
Så kooos å få hyggelige kommentarer :D Tusen takk Ida, Linn-Mari og Lena :) Fikk også høre noe positivt på Facebook, og det gleder meg. Trodde ikke at så mange kom til å stikke innom her, og dere vet; Når man ikke tenker optimistisk, så blir man i alle fall ikke skuffa :P Veldig koselig, så takk igjen!
Har vært og kjøpt blomster til besteforeldre og oldeforeldre, og vært på graven deres. Der møtte jeg en russisk blå (ligner på en blanding av British blue og siameser) som pratet fryktelig mye til meg. Han kooooste vanvittig mye og satt oppå gravsteinen hele tiden mens vi plantet blomster. Det var trist å kjøre fra han, for jeg er redd han har gått seg vill... Hva gjør en rasekatt på en kirkegård ganske langt fra bebyggelse? De er jo som regel ikke utendørs lenge av gangen, hvis de i det hele tatt er ute. Vi ringte til Dyrebeskyttelsen og jeg la ut en annonse på Harstad-gruppa på Facebook - i tilfelle noen savner den... Jeg har aldri sett en så fin katt, med en fløyelsmyk gråblå pels, grå snute og grå ¨barter¨. Et herlig gemytt, grasiøse bevegelser, lange lemmer og så søøøøøøøøt!! Så om noen år er det nettopp denne rasen jeg skal ha!
Jeg grillet meg i solarium i kveld, og det var herlig. Begynner å få litt farge nå... Veldig greit, siden hverken temperaturen eller været her nord er noe å skryte over. Vi hadde snø i begynnelsen av juni, og det har vært unormalt kaldt i år. Jeg skjønner meg ikke på de som jubler over 12 grader og sol, setter seg ut i bikini og later som om det er sydenstemning. For meg er ikke 12 grader noe å rope hurra for, så jeg foretrekker et kvarter i solarium i stedet. Har ikke vært så blek på VELDIG mange år, jeg som alltid har hatt farge på kroppen. Begynner å føle meg bra nå ;)
Tilbrakte resten av kvelden med å spise kyllingsalat og se på Spania-Portgual i EM-semifinalen. Utover natta begynte jeg og mamma å planlegge en litt spesiell road trip, og det blir skikkelig stas om det skjer. Får vite det helt sikkert i morgen... Må bare sjekke et par ting først. *Håper*
Har dere hatt en fin dag?
onsdag 27. juni 2012
Tilbake i bloggverdenen!
Hei alle sammen :) Nå er det - veldig - lenge siden forrige blogginnlegg. Jeg hadde 90 dager på meg før bloggen ble slettet for godt, og har den siste uka tenkt på om jeg skulle begynne å blogge igjen. Siden jeg har annonsert både her og på Facebook at jeg har sluttet å blogge, så regner jeg ikke med de helt store lesertallene, men det gjør ingenting.
Framover kommer jeg til å skrive om hverdagen min, men ikke slik som før. Det siste året har jeg slitt med en sterk depresjon, og bloggen har selvfølgelig vært preget av dette. Fikk med meg at det ble skrevet en del negative usannheter om meg i en blogg, men jeg valgte å heve meg over det og bare kutte ut bloggverdenen for en stund. Kommer ikke til å skrive like personlig som jeg gjorde tidligere, rett og slett fordi det ikke var bra for meg. På en måte fikk jeg det bedre etter at jeg sluttet å blogge fordi jeg slapp å rippe opp i alt det vanskelige jeg skrev om hver dag. Jeg kommer fortsatt til å være meg, men innleggene mine kommer ikke til å være så mørke :) Nå går det bra med meg. Jeg har fortsatt tunge stunder, men jeg vil leve og gleder meg til å ta fatt på hver eneste dag i resten av mitt liv. Det er lenge siden jeg har følt det sånn, men det er takket være flere endringer i livet mitt at jeg nå ikke lenger ønsker å avslutte alt.
Så hva har jeg egentlig gjort siden sist? Vel, jeg har gått en del til psykolog og fått hjelp der. Har også prøvd meg i en jobb, men jeg fortsatte ikke pga det jeg skal fortelle litt senere. Jeg har fått en kjempegod venninne; Natalja, som bor i studentbygget hvor vi har bodd det siste året. Fra å ikke ønske å åpne døra hvis noen banket på, til å ta en røyk med henne i ny og ne og etterhvert slappe mer av, for deretter å skravle i timesvis hver dag, det er en helt utrolig prosess som jeg er veldig stolt over. Og jeg er så takknemlig ovenfor henne, selv om hun neppe vet hvor mye møtet med henne har hjulpet meg.
Etterhvert som dagene ble lysere, og jeg begynte å bli mer sosial, ønsket jeg også å gå ned i vekt. Så jeg har vært på fjelltur, gått tur i flere timer opptil fem dager i uka. Jeg spiser sunt og har gått ned 13,5 kg :) Jeg følger et par blogger jevnlig, for motivasjon, og bruker en side på www.greteroede.no for å ha god kontroll på hva og hvor mye jeg spiser.
Noe begynte å forandre seg inni meg. Jeg begynte å få tilbake ønsket om å leve, og det som hindret meg mest i å være lykkelig var forholdet med Y. Vi fikk tre gode og dårlige år sammen, men til slutt flyttet jeg hjem til Harstad. Derfor ble det heller ikke noe av jobben i Narvik. Så kom jeg tilbake til han, kun for at han skulle være irritert på meg, kjefte for småting og klandre meg for alt som var galt i verden. Han trakk meg ned når jeg ville ha det bra, og selv om jeg virkelig gjorde en innsats siste tiden, så var han bare sint på meg hele tiden. Sånn går det ikke an å ha det i et forhold... Jeg fikk hjelp til å pakke ned sakene mine, og så flyttet jeg hjem til Harstad - på ordentlig. Å avslutte forholdet har jeg jo tenkt på i lang tid, men jeg har følt at jeg TRENGTE han og derfor klarte jeg ikke å gi slipp. Men nå som jeg endelig har begynt å bli sterk igjen og fått tilbake viljen, så innså jeg at jeg kom til å få det bedre uten han. Jeg ofret så utrolig mye for han, og jeg elsket han. Men når det man gjør ikke blir satt pris på, og til slutt blir tatt for gitt, at det forventes at man bare skal gi hele tiden, men aldri få... Det fungerte ikke. Jeg har tilgitt han så mange ganger, men så har det blitt verre neste gang, og til slutt var det ikke lenger noen unnskyldning å få. Når jeg gråt var det ingen reaksjon. Spurte jeg om glasset var skittent eller rent, så klikket han og kastet mat og ting rundt seg. Jeg har blitt veldig engstelig pga ustabiliteten, og hopper til bare jeg hører en lyd. Mamma lurer på hva som har skjedd med meg, men det kommer nok til å bedre seg bare jeg blir vant til at brå bevegelser og høye lyder ikke er farlige lenger. Jeg har gjort mange feil i forholdet, men jeg vet når jeg fortjener noe mer. Nå er jeg alene, og det kommer jeg til å være lenge. Har ingen planer om å møte en ny mann, men skal fokusere på meg selv og mitt liv. Det har jeg ikke gjort siden 2007, så jeg vet at jeg fortjener det.
Nå om dagen leser jeg bøker. I love it! Har spist masse god mat som jeg ikke har fått spist på lenge, f.eks torsketunger, fersk hyse, lapskaus og okselever i viltsaus. Har har gått opp 1 kilo, ikke verdens undergang, så nå tenkte jeg å gå en skikkelig god fjelltur i morgen :) Jeg har pleid føttene mine med Baby Foot. For de av dere som ikke har prøvd det: U should! Det peeler føttene og etter to uker sitter man igjen med babyhud. Jeg har også begynt å ta solarium annenhver dag, har lysnet håret mitt og shoppet masse klær. I et år har jeg ikke fokusert på meg selv og utseendet, klær, sko osv. Kun lagt ut for ting til leiligheten og noe til Y. Det var en sykt deilig følelse å shoppe kun til seg selv!! Jeg klarte såvidt å kjenne igjen følelsen, for det var så lenge siden sist. Nå venter jeg på masse klær, sko og skjønnhetspleie i posten fra forskjellige steder; Asos, La Redoute, Sparkjøp og Ellos. Mamma spanderte nesten alt sammen, i tillegg til å ha kjøpt noe medisiner, vitaminer og Redken-balsam til meg. Hun var snill og prioriterte meg. Hun sa at jeg virkelig fortjente det og hun ble like glad som om hun skulle ha handlet alt til seg selv. Bare en mamma kan være så snill!
Har noe mer å fortelle, men jeg skriver om det i neste innlegg. Dette ble langt nok ;) Ha en fin dag peepz! Nb: Kommer til å endre header snart. Litt for trist å ha den nå, synes dere ikke?
Framover kommer jeg til å skrive om hverdagen min, men ikke slik som før. Det siste året har jeg slitt med en sterk depresjon, og bloggen har selvfølgelig vært preget av dette. Fikk med meg at det ble skrevet en del negative usannheter om meg i en blogg, men jeg valgte å heve meg over det og bare kutte ut bloggverdenen for en stund. Kommer ikke til å skrive like personlig som jeg gjorde tidligere, rett og slett fordi det ikke var bra for meg. På en måte fikk jeg det bedre etter at jeg sluttet å blogge fordi jeg slapp å rippe opp i alt det vanskelige jeg skrev om hver dag. Jeg kommer fortsatt til å være meg, men innleggene mine kommer ikke til å være så mørke :) Nå går det bra med meg. Jeg har fortsatt tunge stunder, men jeg vil leve og gleder meg til å ta fatt på hver eneste dag i resten av mitt liv. Det er lenge siden jeg har følt det sånn, men det er takket være flere endringer i livet mitt at jeg nå ikke lenger ønsker å avslutte alt.
Så hva har jeg egentlig gjort siden sist? Vel, jeg har gått en del til psykolog og fått hjelp der. Har også prøvd meg i en jobb, men jeg fortsatte ikke pga det jeg skal fortelle litt senere. Jeg har fått en kjempegod venninne; Natalja, som bor i studentbygget hvor vi har bodd det siste året. Fra å ikke ønske å åpne døra hvis noen banket på, til å ta en røyk med henne i ny og ne og etterhvert slappe mer av, for deretter å skravle i timesvis hver dag, det er en helt utrolig prosess som jeg er veldig stolt over. Og jeg er så takknemlig ovenfor henne, selv om hun neppe vet hvor mye møtet med henne har hjulpet meg.
Etterhvert som dagene ble lysere, og jeg begynte å bli mer sosial, ønsket jeg også å gå ned i vekt. Så jeg har vært på fjelltur, gått tur i flere timer opptil fem dager i uka. Jeg spiser sunt og har gått ned 13,5 kg :) Jeg følger et par blogger jevnlig, for motivasjon, og bruker en side på www.greteroede.no for å ha god kontroll på hva og hvor mye jeg spiser.
Noe begynte å forandre seg inni meg. Jeg begynte å få tilbake ønsket om å leve, og det som hindret meg mest i å være lykkelig var forholdet med Y. Vi fikk tre gode og dårlige år sammen, men til slutt flyttet jeg hjem til Harstad. Derfor ble det heller ikke noe av jobben i Narvik. Så kom jeg tilbake til han, kun for at han skulle være irritert på meg, kjefte for småting og klandre meg for alt som var galt i verden. Han trakk meg ned når jeg ville ha det bra, og selv om jeg virkelig gjorde en innsats siste tiden, så var han bare sint på meg hele tiden. Sånn går det ikke an å ha det i et forhold... Jeg fikk hjelp til å pakke ned sakene mine, og så flyttet jeg hjem til Harstad - på ordentlig. Å avslutte forholdet har jeg jo tenkt på i lang tid, men jeg har følt at jeg TRENGTE han og derfor klarte jeg ikke å gi slipp. Men nå som jeg endelig har begynt å bli sterk igjen og fått tilbake viljen, så innså jeg at jeg kom til å få det bedre uten han. Jeg ofret så utrolig mye for han, og jeg elsket han. Men når det man gjør ikke blir satt pris på, og til slutt blir tatt for gitt, at det forventes at man bare skal gi hele tiden, men aldri få... Det fungerte ikke. Jeg har tilgitt han så mange ganger, men så har det blitt verre neste gang, og til slutt var det ikke lenger noen unnskyldning å få. Når jeg gråt var det ingen reaksjon. Spurte jeg om glasset var skittent eller rent, så klikket han og kastet mat og ting rundt seg. Jeg har blitt veldig engstelig pga ustabiliteten, og hopper til bare jeg hører en lyd. Mamma lurer på hva som har skjedd med meg, men det kommer nok til å bedre seg bare jeg blir vant til at brå bevegelser og høye lyder ikke er farlige lenger. Jeg har gjort mange feil i forholdet, men jeg vet når jeg fortjener noe mer. Nå er jeg alene, og det kommer jeg til å være lenge. Har ingen planer om å møte en ny mann, men skal fokusere på meg selv og mitt liv. Det har jeg ikke gjort siden 2007, så jeg vet at jeg fortjener det.
Nå om dagen leser jeg bøker. I love it! Har spist masse god mat som jeg ikke har fått spist på lenge, f.eks torsketunger, fersk hyse, lapskaus og okselever i viltsaus. Har har gått opp 1 kilo, ikke verdens undergang, så nå tenkte jeg å gå en skikkelig god fjelltur i morgen :) Jeg har pleid føttene mine med Baby Foot. For de av dere som ikke har prøvd det: U should! Det peeler føttene og etter to uker sitter man igjen med babyhud. Jeg har også begynt å ta solarium annenhver dag, har lysnet håret mitt og shoppet masse klær. I et år har jeg ikke fokusert på meg selv og utseendet, klær, sko osv. Kun lagt ut for ting til leiligheten og noe til Y. Det var en sykt deilig følelse å shoppe kun til seg selv!! Jeg klarte såvidt å kjenne igjen følelsen, for det var så lenge siden sist. Nå venter jeg på masse klær, sko og skjønnhetspleie i posten fra forskjellige steder; Asos, La Redoute, Sparkjøp og Ellos. Mamma spanderte nesten alt sammen, i tillegg til å ha kjøpt noe medisiner, vitaminer og Redken-balsam til meg. Hun var snill og prioriterte meg. Hun sa at jeg virkelig fortjente det og hun ble like glad som om hun skulle ha handlet alt til seg selv. Bare en mamma kan være så snill!
Har noe mer å fortelle, men jeg skriver om det i neste innlegg. Dette ble langt nok ;) Ha en fin dag peepz! Nb: Kommer til å endre header snart. Litt for trist å ha den nå, synes dere ikke?
I'm back ;)
onsdag 11. april 2012
Det er rart...
...hvordan man den ene dagen bestemmer seg for at man ikke orker mer. Man sletter tåpelige Facebook-spill, ubetydelige navn på folk man ikke kjenner og ikke minst: bloggen man har skrevet i flere år. I går hadde jeg den verste dagen på veldig lenge, og det jeg hadde mest av alt lyst til å slette; var meg selv. Etter å ha fått mange kommentarer og poster på Facebook, og også noen her, så skjønte vel noe inni meg at jeg egentlig ikke ønsket å gi opp alt. Og skjønte at jeg har venner som faktisk bryr seg om det jeg skriver. Det er jeg veldig takknemlig for - særlig nå. Jeg mente på ingen måte å være dramatisk... Men livet føles uutholdelig vanskelig. Jeg gråter mange, og store, tårer mens jeg skriver dette innlegget... Alt er så ødelagt og føles uoverkommelig.
Etter at jeg kom fra Harstad, alt styret med tannlegen, shopping, ut på middag med mamma, null tid sammen med kjæresten, så har jeg ikke gjort noenting. Da mener jeg absolutt INGENTING. Har ikke hatt energi til å dusje, gre håret, vaske kopper, støvsuge, rydde... Jeg har vært en skygge av meg selv, gruet meg vanvittig til gårdagen og slitt med å holde tankene positive.
I går måtte jeg gå herfra til andre siden av byen, siden Narvik har en nesten ikke-eksisterende - kollektivtransport. Det går ingen buss herfra til sykehuset, og etter å ha fått 100 forskjellige beskjeder angående taxitransporten legen min har foreskrevet meg, fikk jeg til slutt vite at jeg må betale alt selv, be om kvittering, få psykologen til å fylle ut et skjema for hver time før jeg fyller ut et eget skjema og sender alt til Pasientreiser og etterhvert får igjen pengene mine. Jeg skulle gå til psykolog for å få det bedre, ikke for å få mer stress i livet. Alle disse tingene opptok tankene mine og laget et eneste stort kaos for meg. Hver bidige uke måtte jeg ha ordnet dette, og brukt ca 1600 kr i taxi hver måned som jeg måtte søkt om å få refundert. Hva skjedde med det gode, gamle taxikortet??? Hvordan mener de at mennesker med psykiske lidelser skal kunne håndtere alt dette alene?
Den eneste muligheten jeg hadde, var å gå. Og den eneste grunnen til at jeg kom meg avgårde, var Yilmaz som nærmest dro meg med. Jeg holdt på å bryte sammen på veien, beina skalv, tårene presset på. Når jeg endelig kom fram til psykologen begynte jeg å gråte foran henne. Men fikk jeg noe hjelp eller noe annet alternativ? Nei! Så hver uke må Yilmaz gå med meg inntil jeg klarer å gå selv ¨som en del av terapien¨ som psykologen sa. Og jeg har fått lekser til neste gang:
- Stå opp, vaske meg og ta på meg klær. 7 dager etter hverandre. Ta èn pose med skittentøy og vaske. Ikke to eller fler, kun èn. Vaske 5 kopper og 5 glass. Snakke med Y og fortelle han om ¨trappetrinn¨ og hvordan det ikke hjelper å ta elefantskritt. Mitt mål skal være å til slutt klare å gå til Rema - om noen uker eller måneder. Ikke tenke på Rema eller shopping nå. Kun fokusere på noen få, små ting som jeg skal gjøre hver dag, for å bli vant til å gjøre disse tingene. Og etterhvert som jeg blir vant, skal energinivået mitt ha økt og jeg kan begynne å gjøre litt mer - ta neste skritt - Inntil jeg om kanskje et halvt år står i øverste trappetrinn. Hver uke skal vi prate om hvordan det har gått, om jeg har hatt fremgang og fått gjennomført planen vår eller om jeg har gått et skritt tilbake - eventuelt se på hva som ble gjort feil.
Hun snakket om elefantskritt, som er den metoden jeg har brukt til nå - som ikke har fungert. Nemlig at man trår fra nederste til øverste trappetrinn, og deretter faller... ¨Tre skritt frem, fem skritt tilbake¨, sa psykologen. ¨Store¨ gjøremål sliter meg så mye ut at jeg etterpå går inn i en apatisk tilstand hvor jeg ikke får gjort noen verdens ting på lang tid. Til tider månedsvis. Hun skjønte at jeg ville, men ba meg om å stoppe meg selv, ikke gjøre for mye, slik at vi kan skape en balanse hvor jeg en stund kanskje klarer å holde meg på samme nivå. Dersom jeg går på Rema èn gang på to måneder, så sliter den turen meg ut. Ikke bare fysisk, men mentalt. Alt stresset i forkant, alle tankene, alt som skal ordnes før jeg går... Når jeg kommer hjem, så kan jeg sove i 24 timer eller bli sittende våken i flere døgn, og er ikke i stand til å gå ut døra annet enn for å ta meg en røyk. Hun snakket om en ond sirkel som jeg lenge har visst at jeg var i, men hun viste meg også en mulig løsning for å komme ut fra denne sirkelen.
Så hvordan har det gått etterpå? Jeg var utslitt når vi kom hjem. Etter å ha fortalt Y om det hele på veien hjem, så sa han at han forsto. Psykologen hadde også bedt meg si til han at vi måtte fordele arbeidsoppgavene og at jeg måtte fortelle han om ¨leksene¨ jeg har fått. Det første han gjør når vi kommer hjem er å vaske koppene, og da mener jeg ALLE koppene, for deretter å være sur mot meg og si ¨kan du sette inn koppene når de er tørre?¨ før han marsjerte ut døra uten så mye som et ¨ha det¨. Alt jeg hadde forklart han - til ingen nytte... Og slik har han vært hele tiden; Han forstår ikke. Han har faktisk påstått at jeg utnytter han når jeg spør om han kan kjøpe noe fra Rema når han går forbi butikken på vei hjem fra jobb. Han har tidligere kalt meg lat og sagt at jeg overdriver, lager drama over ingenting og at han er drittlei. Når jeg gråter, så blir han sint, slik at jeg gråter enda mer og han forlater meg, rasende fordi jeg ikke kan holde kjeft. Han er ikke akkurat den meste sympatiske, I know, men så skal det sies at det ikke er enkelt for han å forstå med tanke på det tilnærmet perfekte livet han har levd. Han gikk på jobb, og jeg ble sittende i sofaen alene.
Jeg gråt i hele går. Utmattet av den lange gåturen, psykologtimen og stresset Y laget. Kjente en håpløshet inni meg etter at han gjorde det stikk motsatte av det vi få timer tidligere hadde snakket om... Han hadde ikke trengt å røre oppvasken. Det hadde vært så mye bedre om han hadde sett meg, jeg mener virkelig SETT MEG, holdt rundt meg og brukt den stunden sammen med meg før han gikk på jobb. Når han kom hjem ba han om unnskyldning, men da hadde jeg allerede grått i timesvis. Og jeg fortsatte å gråte, bestemte meg for å slette bloggen, aldri mer skrive igjen. Y sovnet mens jeg lå og leste i boka mi. Jeg hadde ikke sovet i det hele tatt natta før fordi jeg skulle til psykologen, og jeg gråt for mye til å sove på dagen, men likevel fikk jeg ikke sove denne natta heller! Lå våken og hørte på pusten til Y, vridde meg, sto opp og satt litt på dataen, gikk tilbake til senga igjen, vridde meg igjen og igjen i det uendelige... Til slutt sovnet jeg i 8-tiden i morges. Når jeg våknet var han ikke der. Jeg fant han i stua hvor han med èn gang sa ¨jeg var på Rema og kjøpte kjøtt. Tenkte at jeg skulle lage Mevlana (en type tyrkisk pide/pizza) til deg, men sjefen sendte meg sms og spurte om jeg kunne komme på jobb¨. Jeg ventet. ¨...og jeg sa ja¨. Han hadde LOVET at han skulle ha to dager fri denne påsken. Han har mast om at vi skulle gå på ski, så mamma kjørte fra Harstad for å levere skiene til meg. Det har vært fint vær hver eneste dag, men han har nærmest bodd på jobb, sagt ja til alle ekstravakter. Og det er fint, ekstra penger, vi trenger det. Men for det første er han veldig sliten og har snakket om denne såkalte ferien lenge, for det andre har han vært syk og er fortsatt ikke bra, for det tredje har han masse lekser å gjøre, ei bok å lese og et helt kaos av papirer som han skulle sette inn i permer i den tåpelige bokhylla jeg hadde kjøpt til han! Dette var de eneste fridagene han kom til å ha på sin to ukers ¨lange¨ påskeferie som jeg hadde gledet meg til i fire måneder. Vi hadde allerede snakket om at han burde stryke seg ut i boka, men han sa at det sto så mange andre navn at de ikke kom til å ringe han. Og han sa igjen og igjen at han kom til å ha fri, selv om jeg ba han om å slette navnet sitt! Og ærlig talt, når han så hvor nedfor jeg var i går skulle man tro at han hadde medfølelse nok til å stryke seg ut og tenke at i morgen skulle han være sammen med kjæresten sin som planlagt...
Jeg så på han, og sa alle de overnevnte tingene, og la til at jeg var veldig skuffet. Når han kom etter meg sa jeg at jeg ikke ville snakke med han og ba han om å holde seg unna meg. Det er første gang at jeg sier noe sånt til han... Jeg kjente at det var nok. Deretter gikk jeg ut på balkongen og tok meg en røyk, pratet med mamma i telefonen og ventet til Y hadde gått på jobb. Nå sitter jeg alene i leiligheten som alltid. Det lille håpet jeg hadde etter psykologtimen i går, er borte. Jeg har hverken stelt meg eller fått på meg ordentlige klær. Tårene har fosset nedover kinnene mine, og jeg har hikstet i fortvilelse. Så utrolig ensom! Psykologen sa ¨kjæresten din vil jo helt sikkert ditt beste og at du skal bli bra, og etterhvert som du blir litt bedre kommer han til å se forandringen og ønske å se deg enda bedre¨. Nei, det fungerer ikke sånn med Y... Jeg sa det til henne og jeg visste selv at han ikke kom til å forstå. Han fortsetter på samme viset som før mens jeg forsøker å kjempe en dødfødt kamp. Det hjelper ikke å trøste og støtte i mellom støytene. Han er nødt til å respektere det jeg sier, men han gjør aldri det.
Mamma sa at hun hørte på meg at jeg ikke hadde det bra nå, og at hun var VELDIG bekymret for meg. Det er ikke noe gøy å høre at jeg påvirker andre og gjør de også triste.
Livet er veldig vanskelig å takle akkurat nå, og jeg trenger å fokusere på meg selv. Jeg skal igjennom mange prøvelser i tiden fremover og det kommer til å bli knallhardt. Skjønner at flere av dere ønsker å følge bloggen videre, men jeg er nødt til å avslutte dette. Tanken på hvem som faktisk er inne og leser bloggen min, gjør meg stresset i seg selv. Hva med en fremtidig arbeidsplass for eksempel? Man vet jo at de googler navnet på folk før man ansetter dem. Ikke at jeg har noe å skjule, men det er mye personlig i bloggen som jeg ikke ønsker å dele med alle. Av og til glemmer man at man er offentlig. Lene, du foreslo en passordbeskyttet blogg, men det er som du skjønner ikke bare pga dette at blogglysten har minsket. Men jeg setter stor pris på kommentaren fra deg! Skulle ønske at DU begynte å blogge :)
Sikkert teit å skrive enda et innlegg når man sier at bloggen skal stenges, men det var viktig for meg å dele dette med dere.
Jeg avslutter med en link til den nye låten til Vinni.
http://www.youtube.com/watch?v=gMDAViv6LOA
Den treffer meg i hjertet, og jeg gråt meg igjennom sangen første gang jeg hørte den. Den ble lagt ut i dag og blir å se på det nye albumet hans. Mine norske lesere har nok fått med seg at Vinni nettopp har gjennomgått et samlivsbrudd som har gått veldig inn på han... Jeg kjenner meg så inderlig igjen i ordene hans, bortsett fra narkotikaen som han har slitt med lenge. Lytt til den. Jeg lover at det er verdt det.
Takk for meg.
Etter at jeg kom fra Harstad, alt styret med tannlegen, shopping, ut på middag med mamma, null tid sammen med kjæresten, så har jeg ikke gjort noenting. Da mener jeg absolutt INGENTING. Har ikke hatt energi til å dusje, gre håret, vaske kopper, støvsuge, rydde... Jeg har vært en skygge av meg selv, gruet meg vanvittig til gårdagen og slitt med å holde tankene positive.
I går måtte jeg gå herfra til andre siden av byen, siden Narvik har en nesten ikke-eksisterende - kollektivtransport. Det går ingen buss herfra til sykehuset, og etter å ha fått 100 forskjellige beskjeder angående taxitransporten legen min har foreskrevet meg, fikk jeg til slutt vite at jeg må betale alt selv, be om kvittering, få psykologen til å fylle ut et skjema for hver time før jeg fyller ut et eget skjema og sender alt til Pasientreiser og etterhvert får igjen pengene mine. Jeg skulle gå til psykolog for å få det bedre, ikke for å få mer stress i livet. Alle disse tingene opptok tankene mine og laget et eneste stort kaos for meg. Hver bidige uke måtte jeg ha ordnet dette, og brukt ca 1600 kr i taxi hver måned som jeg måtte søkt om å få refundert. Hva skjedde med det gode, gamle taxikortet??? Hvordan mener de at mennesker med psykiske lidelser skal kunne håndtere alt dette alene?
Den eneste muligheten jeg hadde, var å gå. Og den eneste grunnen til at jeg kom meg avgårde, var Yilmaz som nærmest dro meg med. Jeg holdt på å bryte sammen på veien, beina skalv, tårene presset på. Når jeg endelig kom fram til psykologen begynte jeg å gråte foran henne. Men fikk jeg noe hjelp eller noe annet alternativ? Nei! Så hver uke må Yilmaz gå med meg inntil jeg klarer å gå selv ¨som en del av terapien¨ som psykologen sa. Og jeg har fått lekser til neste gang:
- Stå opp, vaske meg og ta på meg klær. 7 dager etter hverandre. Ta èn pose med skittentøy og vaske. Ikke to eller fler, kun èn. Vaske 5 kopper og 5 glass. Snakke med Y og fortelle han om ¨trappetrinn¨ og hvordan det ikke hjelper å ta elefantskritt. Mitt mål skal være å til slutt klare å gå til Rema - om noen uker eller måneder. Ikke tenke på Rema eller shopping nå. Kun fokusere på noen få, små ting som jeg skal gjøre hver dag, for å bli vant til å gjøre disse tingene. Og etterhvert som jeg blir vant, skal energinivået mitt ha økt og jeg kan begynne å gjøre litt mer - ta neste skritt - Inntil jeg om kanskje et halvt år står i øverste trappetrinn. Hver uke skal vi prate om hvordan det har gått, om jeg har hatt fremgang og fått gjennomført planen vår eller om jeg har gått et skritt tilbake - eventuelt se på hva som ble gjort feil.
Hun snakket om elefantskritt, som er den metoden jeg har brukt til nå - som ikke har fungert. Nemlig at man trår fra nederste til øverste trappetrinn, og deretter faller... ¨Tre skritt frem, fem skritt tilbake¨, sa psykologen. ¨Store¨ gjøremål sliter meg så mye ut at jeg etterpå går inn i en apatisk tilstand hvor jeg ikke får gjort noen verdens ting på lang tid. Til tider månedsvis. Hun skjønte at jeg ville, men ba meg om å stoppe meg selv, ikke gjøre for mye, slik at vi kan skape en balanse hvor jeg en stund kanskje klarer å holde meg på samme nivå. Dersom jeg går på Rema èn gang på to måneder, så sliter den turen meg ut. Ikke bare fysisk, men mentalt. Alt stresset i forkant, alle tankene, alt som skal ordnes før jeg går... Når jeg kommer hjem, så kan jeg sove i 24 timer eller bli sittende våken i flere døgn, og er ikke i stand til å gå ut døra annet enn for å ta meg en røyk. Hun snakket om en ond sirkel som jeg lenge har visst at jeg var i, men hun viste meg også en mulig løsning for å komme ut fra denne sirkelen.
Så hvordan har det gått etterpå? Jeg var utslitt når vi kom hjem. Etter å ha fortalt Y om det hele på veien hjem, så sa han at han forsto. Psykologen hadde også bedt meg si til han at vi måtte fordele arbeidsoppgavene og at jeg måtte fortelle han om ¨leksene¨ jeg har fått. Det første han gjør når vi kommer hjem er å vaske koppene, og da mener jeg ALLE koppene, for deretter å være sur mot meg og si ¨kan du sette inn koppene når de er tørre?¨ før han marsjerte ut døra uten så mye som et ¨ha det¨. Alt jeg hadde forklart han - til ingen nytte... Og slik har han vært hele tiden; Han forstår ikke. Han har faktisk påstått at jeg utnytter han når jeg spør om han kan kjøpe noe fra Rema når han går forbi butikken på vei hjem fra jobb. Han har tidligere kalt meg lat og sagt at jeg overdriver, lager drama over ingenting og at han er drittlei. Når jeg gråter, så blir han sint, slik at jeg gråter enda mer og han forlater meg, rasende fordi jeg ikke kan holde kjeft. Han er ikke akkurat den meste sympatiske, I know, men så skal det sies at det ikke er enkelt for han å forstå med tanke på det tilnærmet perfekte livet han har levd. Han gikk på jobb, og jeg ble sittende i sofaen alene.
Jeg gråt i hele går. Utmattet av den lange gåturen, psykologtimen og stresset Y laget. Kjente en håpløshet inni meg etter at han gjorde det stikk motsatte av det vi få timer tidligere hadde snakket om... Han hadde ikke trengt å røre oppvasken. Det hadde vært så mye bedre om han hadde sett meg, jeg mener virkelig SETT MEG, holdt rundt meg og brukt den stunden sammen med meg før han gikk på jobb. Når han kom hjem ba han om unnskyldning, men da hadde jeg allerede grått i timesvis. Og jeg fortsatte å gråte, bestemte meg for å slette bloggen, aldri mer skrive igjen. Y sovnet mens jeg lå og leste i boka mi. Jeg hadde ikke sovet i det hele tatt natta før fordi jeg skulle til psykologen, og jeg gråt for mye til å sove på dagen, men likevel fikk jeg ikke sove denne natta heller! Lå våken og hørte på pusten til Y, vridde meg, sto opp og satt litt på dataen, gikk tilbake til senga igjen, vridde meg igjen og igjen i det uendelige... Til slutt sovnet jeg i 8-tiden i morges. Når jeg våknet var han ikke der. Jeg fant han i stua hvor han med èn gang sa ¨jeg var på Rema og kjøpte kjøtt. Tenkte at jeg skulle lage Mevlana (en type tyrkisk pide/pizza) til deg, men sjefen sendte meg sms og spurte om jeg kunne komme på jobb¨. Jeg ventet. ¨...og jeg sa ja¨. Han hadde LOVET at han skulle ha to dager fri denne påsken. Han har mast om at vi skulle gå på ski, så mamma kjørte fra Harstad for å levere skiene til meg. Det har vært fint vær hver eneste dag, men han har nærmest bodd på jobb, sagt ja til alle ekstravakter. Og det er fint, ekstra penger, vi trenger det. Men for det første er han veldig sliten og har snakket om denne såkalte ferien lenge, for det andre har han vært syk og er fortsatt ikke bra, for det tredje har han masse lekser å gjøre, ei bok å lese og et helt kaos av papirer som han skulle sette inn i permer i den tåpelige bokhylla jeg hadde kjøpt til han! Dette var de eneste fridagene han kom til å ha på sin to ukers ¨lange¨ påskeferie som jeg hadde gledet meg til i fire måneder. Vi hadde allerede snakket om at han burde stryke seg ut i boka, men han sa at det sto så mange andre navn at de ikke kom til å ringe han. Og han sa igjen og igjen at han kom til å ha fri, selv om jeg ba han om å slette navnet sitt! Og ærlig talt, når han så hvor nedfor jeg var i går skulle man tro at han hadde medfølelse nok til å stryke seg ut og tenke at i morgen skulle han være sammen med kjæresten sin som planlagt...
Jeg så på han, og sa alle de overnevnte tingene, og la til at jeg var veldig skuffet. Når han kom etter meg sa jeg at jeg ikke ville snakke med han og ba han om å holde seg unna meg. Det er første gang at jeg sier noe sånt til han... Jeg kjente at det var nok. Deretter gikk jeg ut på balkongen og tok meg en røyk, pratet med mamma i telefonen og ventet til Y hadde gått på jobb. Nå sitter jeg alene i leiligheten som alltid. Det lille håpet jeg hadde etter psykologtimen i går, er borte. Jeg har hverken stelt meg eller fått på meg ordentlige klær. Tårene har fosset nedover kinnene mine, og jeg har hikstet i fortvilelse. Så utrolig ensom! Psykologen sa ¨kjæresten din vil jo helt sikkert ditt beste og at du skal bli bra, og etterhvert som du blir litt bedre kommer han til å se forandringen og ønske å se deg enda bedre¨. Nei, det fungerer ikke sånn med Y... Jeg sa det til henne og jeg visste selv at han ikke kom til å forstå. Han fortsetter på samme viset som før mens jeg forsøker å kjempe en dødfødt kamp. Det hjelper ikke å trøste og støtte i mellom støytene. Han er nødt til å respektere det jeg sier, men han gjør aldri det.
Mamma sa at hun hørte på meg at jeg ikke hadde det bra nå, og at hun var VELDIG bekymret for meg. Det er ikke noe gøy å høre at jeg påvirker andre og gjør de også triste.
Livet er veldig vanskelig å takle akkurat nå, og jeg trenger å fokusere på meg selv. Jeg skal igjennom mange prøvelser i tiden fremover og det kommer til å bli knallhardt. Skjønner at flere av dere ønsker å følge bloggen videre, men jeg er nødt til å avslutte dette. Tanken på hvem som faktisk er inne og leser bloggen min, gjør meg stresset i seg selv. Hva med en fremtidig arbeidsplass for eksempel? Man vet jo at de googler navnet på folk før man ansetter dem. Ikke at jeg har noe å skjule, men det er mye personlig i bloggen som jeg ikke ønsker å dele med alle. Av og til glemmer man at man er offentlig. Lene, du foreslo en passordbeskyttet blogg, men det er som du skjønner ikke bare pga dette at blogglysten har minsket. Men jeg setter stor pris på kommentaren fra deg! Skulle ønske at DU begynte å blogge :)
Sikkert teit å skrive enda et innlegg når man sier at bloggen skal stenges, men det var viktig for meg å dele dette med dere.
Jeg avslutter med en link til den nye låten til Vinni.
http://www.youtube.com/watch?v=gMDAViv6LOA
Den treffer meg i hjertet, og jeg gråt meg igjennom sangen første gang jeg hørte den. Den ble lagt ut i dag og blir å se på det nye albumet hans. Mine norske lesere har nok fått med seg at Vinni nettopp har gjennomgått et samlivsbrudd som har gått veldig inn på han... Jeg kjenner meg så inderlig igjen i ordene hans, bortsett fra narkotikaen som han har slitt med lenge. Lytt til den. Jeg lover at det er verdt det.
Takk for meg.
tirsdag 10. april 2012
Legger ned bloggen
Har etter mye fram og tilbake bestemt meg for godt: Dette er slutten på min tid som blogger. Etter at Yilmaz kom til Norge, og Tyrkia-turene og utenlandsreisene stoppet opp, føler jeg ikke at jeg skriver om noe som engasjerer MEG - og at jeg derfor heller ikke har noe å gi til DERE. Jeg har delt av meg selv til dere, både på godt og vondt, men det er på tide å avslutte nå. Livet mitt går inn i en ny fase, som jeg helt ærlig ikke har lyst til å dele med alle kjente og ukjente der ute.
Etter at en viss person har laget mye kvalm, er ikke lenger bloggverdenen noe hyggelig sted for meg å være, og jeg har ikke lyst til at denne personen eller heiagjengen hennes skal kunne lese noe som helst om mitt liv. Synd at man skal bli revet hodet av og lagt fram til spott og spe fordi man kommer med godt argumenterende ytringer til en person som skulle forestille en venn - og deretter tar helt av, er frekk som faen og legger ut ting - som hverken har blitt sagt eller gjort - i full offentlighet, og ikke har vett til å skjønne når nok er nok. SKAM DEG.
Når venner og bekjente èn etter èn slettet bloggene sine var det ikke lenger like gøy å være her. Måtte finne nye blogger å lese - og de kommer jeg selvfølgelig til å fortsette med å følge. Men jeg savner de som var her fra starten av... Begynte å tenke på å legge ned bloggen etterhvert som folk ¨forsvant¨, men har nærmest tvunget meg selv til å være her. Og det føles ikke lenger rett...
Så jeg takker for meg. Ikke delvis, ikke ¨en ny blogg kommer snart¨, bare et enkelt takk og et evig farvel. TAKK til alle kjente og kjære som har lagt igjen kommentarer i årenes løp. Det har betydd mye for meg. Til tider var bloggen eneste måten å kommunisere med omverdenen på. Takk for all støtte når jeg trengte det mest.
Nb! Jeg lar bloggen stå i en uke før jeg sletter den, slik at dere som fortsatt har påskeferie får med dere at jeg avslutter...
Goodbye everyone
XXX
Etter at en viss person har laget mye kvalm, er ikke lenger bloggverdenen noe hyggelig sted for meg å være, og jeg har ikke lyst til at denne personen eller heiagjengen hennes skal kunne lese noe som helst om mitt liv. Synd at man skal bli revet hodet av og lagt fram til spott og spe fordi man kommer med godt argumenterende ytringer til en person som skulle forestille en venn - og deretter tar helt av, er frekk som faen og legger ut ting - som hverken har blitt sagt eller gjort - i full offentlighet, og ikke har vett til å skjønne når nok er nok. SKAM DEG.
Når venner og bekjente èn etter èn slettet bloggene sine var det ikke lenger like gøy å være her. Måtte finne nye blogger å lese - og de kommer jeg selvfølgelig til å fortsette med å følge. Men jeg savner de som var her fra starten av... Begynte å tenke på å legge ned bloggen etterhvert som folk ¨forsvant¨, men har nærmest tvunget meg selv til å være her. Og det føles ikke lenger rett...
Så jeg takker for meg. Ikke delvis, ikke ¨en ny blogg kommer snart¨, bare et enkelt takk og et evig farvel. TAKK til alle kjente og kjære som har lagt igjen kommentarer i årenes løp. Det har betydd mye for meg. Til tider var bloggen eneste måten å kommunisere med omverdenen på. Takk for all støtte når jeg trengte det mest.
Nb! Jeg lar bloggen stå i en uke før jeg sletter den, slik at dere som fortsatt har påskeferie får med dere at jeg avslutter...
Goodbye everyone
XXX
mandag 9. april 2012
Syk mann
I kveld ringte Y på vei hjem fra jobb. Han følte seg ikke bra... Etter å ha kommet seg hjem kastet han opp som en gris, stakkars. Nå ligger det et stykk syk mann i senga og sover. Håper at han føler seg bedre i morgen. Han sa ¨hvis jeg dør...¨ Hehe, hva er det med mannfolk og sykdom? Så fort de blir dårlig, så blir de så enormt dårlige at man skulle tro de lå for døden. Det var såvidt han kunne snakke, og han sutret om alt mulig før han til slutt sloknet. Jeg måtte le av han, men ikke så høyt i fare for å fornærme han ;)
Skal grave meg ned i boka igjen... Good night peepz! Håper at dere nyter påsken <3
Skal grave meg ned i boka igjen... Good night peepz! Håper at dere nyter påsken <3
Abonner på:
Innlegg (Atom)