21 dager igjen...

...til jeg reiser til Alanya. Deilig! I går mottok jeg pakkene jeg bestilte fra La Redoute og Sportmann. Pakken fra Ellos ligger fortsatt hos Posten, da jeg må vente på lønninga før jeg kan hente den ;) Anyway, mesteparten av klærne var KNALLFINE. Jeg fikk meg faktisk en KJOLE også. Det er ikke hver dag at jeg kjøper kjoler, for å si det mildt. Gleder meg til å bruke den! Fikk maaaaange overdeler som kan brukes til sommeren, et par jakker + en herlig jeans som jeg SKAL bestille flere av! Kjøpte meg også et par flip flops, for jeg kastet mine elskede (men slitte) Havaianas i Marokko. Er spent på pakken fra Ellos, der det blant annet ligger en bikini... Nå har jeg nesten alt jeg trenger. Må bare få skoene fra http://www.nelly.com/ (jeg endte opp med valg 1,2 og 4. Klarte ikke å velge to par...) + en kjole jeg har bestilt fra Danmark. De danske kjolene er dyre, så kunne bare bestille én denne gangen. Men dersom jeg blir fornøyd, så bestiller jeg noen flere som jeg kan bruke i Marokko til sommeren. Deilig å kunne shoppe! Shopping gjør meg glad, og når jeg har nok penger, så shopper jeg, uansett om det er lite eller stort... Kan ikke huske sist jeg var på et kjøpesenter uten å kjøpe noe. Legger ut bilder fra Alanya etterhvert, så får dere se plaggene jeg har kjøpt ;)

I morgen har jeg tidligvakt, og skal jobbe fem dager i strekk, kun én senvakt. Jeg kommer til å stupe når tirsdagen er over... Alle som kjenner meg vet at jeg ikke fungerer bra ved å stå opp tidlig hver dag, da jeg ikke får nok søvn (trenger som regel 12 timer på øyet før kroppen klarer å fungere). Men; godt å ha en jobb!!

Ellers skjer det ikke så mye... Vel, Marcus har kommet til byen og ringte meg en dag. Men jeg har jobbet MYE, og har ikke overskudd til å møtes de dagene jeg har vært på jobb. Håper på å møte han neste uke. Yilmaz har ikke kontaktet meg på flere dager, etter den korte samtalen jeg fortalte om i et tidligere innlegg. Like greit... Å se nr hans på mobilen gjør meg kvalm. Å skrive dette om han, gjør meg kvalm. Så jeg gidder ikke å nevne han mer i dag.

Må forresten kjøpe meg et nytt badehåndkle til Alanya-turen, men butikkene jeg har vært innom her i byen har ikke begynt å tenke på sommersesongen engang... Hater de ekle håndklærne i Alanya hvor bomullen smitter av på kroppen, så jeg kjøper alltid håndkle her hjemme og vasker det før jeg drar. Haha, kanskje jeg er litt rar, men det er faktisk irriterende. Hvor skal jeg få tak i et strandhåndkle i snøværet her nord???

Gleder meg til å se flere gamle kjente igjen. Rita og Sükrü er i Alanya når jeg kommer dit, og skal bo bare 5 min gåtur unna leiligheten :) Det er lenge siden vi møttes... Kanskje 2,5 år. Rita bodde i Alanya samtidig med meg, og i en periode hadde vi leilighet i samme kompleks :) Men hun giftet seg og flyttet tilbake til Bergen, fikk sin kjære dit og stiftet familie med han. Blir koselig å se henne igjen. Så får jeg kanskje besøk av en tyrkisk venninne mens jeg er i Alanya... Venter fortsatt på svar fra faren hennes ;) Det er litt annerledes for jenter i Tyrkia, enn i Norge. Håper at hun får lov og kommer til meeeeg! Må treffe Marianne også. Hun er sååå festlig. Jeg digger henne! Hun bor i Alanya, men jeg har ikke truffet henne siden i fjor sommer. Vi har en middagsdate min første kveld i Alanya :) Emmeli reiser snart nedover. Den gale, kule svensken :D (leser du dette, Emmeli?). Satser på Queens Garden første kvelden i Alanya!! Pia nevnte også noe om å KANSKJE komme. Det betyr sikkert ja ;) Jeg håper det. Dilek er der når jeg kommer, selvfølgelig. Har ikke glemt henne :) Hun reiser fra Norge 15.april, men skal til Kusadasi og Izmir, for å ordne noe til bryllupet. Håper på å få sett henne når hun kommer tilbake. Miss u girl...

Så over til en historie som jeg ikke har fortalt i bloggen før... Selvfølgelig skal jeg være på Angora Apart Hotel hver eneste dag, sammen med min kjære familie Kilic: Murat, Izzet, Dilara, Esra, Alya Naz, Mehmet, Süphi og + Mehmet Ali. Savner dere MASSE!!! De er en helt fantastisk familie bestående av mor, sønner, døtre og deres barn. Ble veldig godt kjent med Murat gjennom min eks M. Etterhvert ble Murat veldig beskyttende ovenfor meg, da det var en del problemer med M. Neste gang jeg reiste nedover endte det med at jeg og flere venninner ble hengende mye på Angora, og ble godt kjent med familien. Når leiligheten min sommeren 2009 ble ranet for mobil, lap top og kontanter, hjalp familien Kilic meg med politirapport, og beholdt alle verdisakene mine + passet i en safe på Angora, da det ble et helvete med manageren ved leilighetsanlegget hvor jeg hadde bodd. Jeg måtte rømme derfra og fryktet for min egen sikkerhet, da jeg ble truet. Fikk hvisket i øret at det var mafia som dreiv stedet, og jeg var livredd. Hadde det ikke vært for familien Kilic, ville jeg ikke tilbrakt en eneste dag til i Alanya. De hjalp meg utrolig mye, særlig Murat som kjørte med oss (meg og en annen familie som også ble ranet samme natt som meg, i samme bygningen), snakket med politiet, oversatte for meg i vitneavhør, og til og med leide inn søskenbarnet sitt som jobber i politiet som etterforsker. Han sørget for at politirapporten min havnet i rette hender. Den andre familien dro sammen med manageren til politiet først, da de ikke forsto at det var ledelsen ved leilighetskomplekset som ansvarlig for ranet!! Deres politirapport forsvant på mystisk vis... Men Murat fikk ordnet det også ved hjelp av gode venner i politiet (les: ikke korrupte). Jeg fikk igjen alt på forsikringen min, og klarte etterhvert å føle meg trygg på Krab Hotel (som jeg fant ved tips fra Izzet). Året etterpå så jeg at Ving(!!!!) hadde begynt å bruke leilighetskomplekset hvor jeg ble ranet, som leilighetshotell!!! Jeg var virkelig sjokkert... Jeg klarte ikke å finne komplekset i år, da jeg var innom Ving sine sider. Håper at de har slettet det nå, da INGEN, ABSOLUTT INGEN må finne på å bo der!!!! Det var norske eiere den sommeren, men tydelig at det tidligere hadde vært et leilighetshotell. Mye rart som foregikk der, virkelig. Jeg har slettet navnet fra hukommelsen, men komplekset ligger 25 meter bak Sunpark Marine, i en gul bygning, og jeg hadde bodd der i nesten tre uker da jeg ble frastjålet alt jeg eide... Politiet konkluderte med at det var brukt en nøkkel - noe kun resepsjonen hadde tilgang til. Ingen hadde brutt seg inn. Manageren og resepsjonisten som jobbet dagtid ble observert i en bil utenfor bygningen midt på natten. Også hos en norsk familie i 1.etg, ble 50 000 kr frastjålet... Manageren var så frekk at han spredde rykter om meg til eierne av leiligheten, og nektet å hjelpe meg på noen måte. Han mente at jeg ikke hadde blitt frastjålet noenting, og nektet for at noen andre i komplekset også hadde blitt ranet, helt til jeg møtte den andre familien som var like fortvilet som meg... En frekk faen av en fyr var han. Hadde det ikke vært for Murat på Angora hadde ikke Nina og familien fått igjen pengene sine... Manageren skjønte jo kjapt at jeg ikke stolte på han, og jeg rapporte han og samtlige ansatte til politiet i Alanya. De ble etterforsket av fetteren til Murat, og hva som hendte videre aner jeg ikke. Så lenge jeg fikk være i fred, trygg, så var det nok for meg.

Vær forsiktig når dere velger et sted å bo... Det billigste er ikke alltid det beste.

Bo på Angora Apart Hotel om dere vil føle dere trygge og være sikker på å bli tatt vare på!! :) I restauranten drakk vi øl fra flaske for 3 lira, spiste billig mat og fikk høre på akkurat den musikken som passet oss. Endte med at vi spiste både lunsj og hadde vorspiel der. Savner de stundene med gode samtaler, masse latter, dans og Mehmet cocktailer... Da jeg reiste etter 3 måneder i Alanya ble det felt mange tårer. De er fantastiske mennesker, og SNART får jeg se dem igjen :) Alle kan smile og gi falsk vennlighet, men det er når man ender i en vanskelig situasjon (som min) at man ser om de virkelig bryr seg. De kunne sagt ¨det er ikke noe vi kan gjøre¨ eller ¨stakkars deg, men dette må du ordne selv¨. Jeg bodde ikke på hotellet engang... På vinterstid besøkte jeg og Yilmaz familien Kilic hjemme. De var like gjestmilde som jeg husket dem :) I fjor fikk jeg tilbrakt altfor lite tid sammen med dem, da jeg hadde med meg en surpomp (les: Yilmaz) på tur. Denne gangen blir det annerledes. Jeg skal være på Angora hver eneste dag!

Dersom flere av dere skal til Alanya i perioden 21.april-12.mai, så si ifra :) Og dersom jeg har glemt å nevne noen navn, så beklager jeg.

Hugs & med et ønske om en fin dag til dere alle <3

Noen fra familien Kilic... + meg :)

Bursdagsfeiring på Angora :)

May Kristin danser med en tjukkas ;)

Fra et av mange vors vi hadde på Angora!

Til og med Jarl Tore dro (nesten) på smilebåndet!

Murat, Marisol og fiiine vovven :)

En solbrent danske + Marthe :D

Anette, Sercan og Semih :)

21 days left to Alanya, Turkey.
65 days left to Agadir, Marocco.

Cem Adrian Nereye Gidiyorsun ( MTV On Stage )

Where are you going


child
wipe all the lies of this city away from your face
pack your heart street by street, road by road
scratch out your footprints from the gray sidewalks one by one
don't ever look at them on the face
don't see them
child, don't cry this time
this time, go

delete your shadow, your name slowly
while leaving this city, spit on the face of loneliness
take out your heart, yourself slowly
while leaving this city don't you ever cry, hush

forget!
what it has done to you!
forget!
what it has told you
forget!
whatever you have given up

with the fears on your face
with the screams inside you
all the black in your heart
where are you going?

with all these songs
with unvalued prayers
with a shameless rain
where are you going?

pass the roads, the walls slowly
while leaving this city, abandon your loneliness like an orphan
and cut those black hair of yours slowly
while leaving, while abandoning, blow it about the face of loneliness

and forget what it has done to you
forget what it has told
forget whatever you have given up
with this fake spring
with unvalued prayers
with a shameless rain
are you going again?

child
every goodbye has someone waiting behind it that noone knows
and there is a prayer that noone hears under every tear
turn your head on the sky
don't look back
emphasizing on it harshly, stronger
tell (it) to the roads of this black city with your white steps
leaving is neither being beaten nor winning
leaving is leaving..
that is all

U/I make me/myself sick

I går kveld vandret jeg hjem fra jobb. Det var mørkt og jeg er temmelig pysete når det gjelder å gå ute alene når det er mørkt... Så ofte ringer jeg noen som kan holde meg med selskap til jeg har kommet meg helskinnet hjem :P I går ringte jeg til Y. Tenkte at det kunne være greit å prate med han... Men argghh, jeg kunne ha spart meg for de ringeminuttene... Kjente at magen vrengte seg på innsiden, jeg ble fysisk syk med en hodepine som fikk meg til å ligge strak ut på sofaen når jeg kom hjem. Jeg ble sint av å høre stemmen hans, rett og slett. Ville bare slenge på røret, slik at jeg slapp å høre den hovne tonen i stemmen når han snakker. Jeg sa det til han, at dette var siste gang jeg kom til å ringe. Og det mener jeg. Når dette er sagt, så tviler jeg på at det blir noe møte i Alanya. Det vi hadde døde for lenge siden, og det er på tide at jeg innser det én gang for alle. Hver gang jeg får håp, så klarer han utmerket godt å bryte det ned MEGET raskt. Hvorfor gidder jeg å bruke energi på dette... Hva faen feiler meg????? Han gjør meg bare VONDT. Jeg gjør MEG SELV vondt. Hvor mange ganger har ikke vennene mine advart meg mot han, sagt at han ikke er bra for meg... Og likevel tenkte jeg at jeg var åpen for å gi det hele en sjanse dersom han kommer til Norge. Men hvorfor skulle det bli annerledes her?? Jeg hater måten han ser på meg på. Måten han puster på og lager rare lyder. Hater å se han spise. Hater, HATER når han sover og snorker så høyt at jeg til slutt må legge meg på sofaen. Hater at han tror han er verdensmester. Hater å høre på han forklare noe. Da stirrer jeg på kroppen hans mens han snakker, og jeg blir uvel ved tanken på s-e-x. Han har kommet med så mange stygge kommentarer i forhold til hvordan jeg er i senga, at han har ødelagt all selvfølelsen min på dette området. Nå gjør kroppen hans meg uvel. Bevegelsene hans under en samtale irriterer meg. Jeg hater at han ikke pusser tennene, at han tror hele leiligheten kan brukes som søppeldunk, at det skal serveres junk food og spises potetgull hver bidige dag, og at han lukter konstant som et askebeger. Jeg hater at han er uhøflig mot andre, og ikke kan si ¨takk¨ når vi spiser ute eller sende et smil dersom noen er hyggelige. Jeg ser han, og vil kaste opp. Noen ganger har jeg faktisk gjort det :( Det er sykt hvordan et forhold kan komme til et punkt hvor man føler som jeg har gjort... Men det jeg ikke forstår er HVORFOR jeg har følt det sånn. Er redd for at det er noe alvorlig galt med meg :( Jeg hater alt han liker. Vi har ingenting til felles. Han misliker måten jeg snakker på, måten jeg lever på. Han misliker vennene mine (fordi de misliker han), og ALLTID tar jeg feil, selv når jeg vet at jeg har rett... Vi kommer til å ødelegge hverandre dersom vi velger å satse på en fremtid sammen. Hvor lang tid kommer det til å ta før vi klikker???!! Et destruktivt forhold... Hva får meg til å drømme meg bort og tro at jeg elsker han? For så å hate han i neste øyeblikk når jeg innser hvordan virkeligheten egentlig ser ut, og når jeg husker hva han har gjort mot meg. Det er så mye, og det er så utilgivelig. Og hvordan skal man kunne være sammen med et menneske som sier unnskyld, for så å trekke unnskyldningen tilbake så snart man har tilgitt? ¨Han kommer aldri til å forandre seg¨... De ordene har jeg hørt mange ganger. Men det som skjedde, var at JEG forandret meg. Derfor klarte jeg å gjøre det slutt. Jeg kommer aldri til å bli slik jeg var. Noe har hendt med meg. Jeg tenker annerledes. Det betyr ikke at forandringen er positiv, for jeg har i løpet av fjoråret blitt veldig dyster, kritisk og til tider haterisk. Jeg engasjerer meg ikke, slik jeg gjorde. Det meste i livet er meg fullstendig likegyldig. Jeg flyter igjennom dagene uten å gidde å gjøre en dritt... Jeg går på jobb, går hjem, sover. Har ikke energi til noe annet. Det er et ork å skulle være sosial... Skulle helst ha ligget i senga 24 timer i døgnet med avslått mobil og null forstyrrelser. Jeg er totalt forvirret, vet ikke hva jeg vil med noe. Yilmaz ga meg noe jeg trengte. Kanskje endret behovene mine seg... Kanskje derfor følelsene mine endret seg... Han har alltid sagt at jeg ikke kan gi han det han vil ha. Vel, han kan ikke gi meg det JEG vil ha heller. Kanskje ingen kan gi meg det jeg vil ha... Når jeg selv ikke vet hva det er jeg trenger, hvordan skal andre da kunne vite det... Noen ganger vil jeg bare hyle ut. Rope så høyt at stemmen min lager ekko i fjellene. Skrike til stemmen min brister. Til det ikke finnes pust igjen i meg. Føler at jeg holder på å eksplodere på innsiden hvor det skjuler seg et mylder av undertrykte følelser... På utsiden smiler jeg. Hver dag tar jeg på meg masken og later som alt er ok. Jeg tror ikke at noen rundt meg skjønner hva som egentlig foregår. Og dersom noen forstår, så tror jeg at de overser det i ren likegyldighet. Jeg har det best alene. Trives i mitt eget selskap med dvd-er, sofaen og mat. Kanskje blir det slik jeg kommer til å leve mitt liv, oppråtnet foran tv-en, så feit at jeg trenger hjelp for å reise meg opp. Jeg har nå ventet i 7 måneder på psykologhjelp... Og er 10 kg tykkere. Totalt 55 kg tykkere siden den gangen for åtte år siden, da overspisingen kom ut av kontroll. Hvis jeg fortsetter sånn som dette, er jeg redd for hva som egentlig kommer til å skje med meg. Og HVOR skulle jeg finne plass til å ELSKE noen oppi dette kaoset?? Kanskje er det slik jeg har forandret meg... Til å bli en person som ikke klarer å elske.

Herlighet, for et forstyrret innlegg fylt med kaotiske tanker. Jeg er fortsatt kvalm... Delvis grunn av han. Men mest på grunn av meg selv.

Gothic

Har fortalt det...

Nå har jeg fortalt Yilmaz at jeg kommer til Alanya neste måned. Jeg har også fortalt at jeg har en del å gjøre den første tiden der, så jeg skal sende han sms/ringe når han kan komme og møte meg. Kanskje etter en uke... Det er klart at jeg må møte han, for å snakke med han. Han skal tross alt komme til Narvik, for å gå på høyskole. Jeg kan ikke bare ignorere det. Grunnen til at jeg skal møte han, er nettopp derfor. Framtiden min står på spill. Vi hadde mange planer, og en drøm om et liv sammen - i Norge eller i Tyrkia. Vi skulle gifte oss, få et barn eller to, leve et godt og lykkelig liv. Som dere vet ble alt ødelagt, sakte men sikkert. Men da jeg gjorde det slutt og kuttet kontakt med han, så var jeg uvitende om at han noen måneder senere kom til å skulle flytte til Norge. Jeg hadde aldri trodd at han kom til å få skoleplass her!!! Nyheten var et stort sjokk for meg!! Alt endret seg da. Jeg fikk veldig mye å tenke på, og måtte revurdere valget jeg hadde tatt. Kanskje hadde noen andre klart å gi blaffen, men sånn er ikke jeg. Det vi hadde planlagt, betydde noe for meg. Det var et forhold basert på ekte følelser. Følelsene mine er ikke annerledes nå, enn hva de var for et par måneder siden. Fortsatt er jeg sint på han, og skuffet over hvordan han har behandlet meg. Møtet vårt handler ikke om det. Jeg må bare se om det fortsatt finnes ¨noe¨ mellom oss, og vi må prate om Norge og om det som kommer til å skje. Han kommer i august, 6. eller 9. august begynner skolen. Jeg husker ikke eksakt. Jeg vil være en støttespiller for han når han kommer hit, da han hverken kjenner til norsk språk, kultur eller menneskene som bor på stedet han flytter til. Det finnes mange tanker som svever rundt i topplokket mitt, og noen av dere forstår kanskje ikke hvorfor jeg i det hele tatt har lyst til å prate med han. Men som jeg skreiv på fb for noen dager siden:
- Tillat aldri at noen kritiserer deg fordi du føler som du føler, fordi du tenker som du tenker, fordi du velger å leve som du gjør, fordi det er slik det er best for deg, tillat aldri at noen hakker på deg fordi du er den du er. Ingen andre enn du selv vet hva som er det aller beste for deg.
Jeg må gjøre det som jeg selv føler er rett, og det eneste jeg vil er å snakke med han. Ikke mer.

Holder på å steke baguetter til frokost... Nam! Om ikke lenge er det på tide å komme seg på jobb. Har jobbet MYE i 1.etg denne måneden, og stortrives der! Mange trivelige mennesker som arbeider der :)

Ha en fin uke alle sammen :)
Peace out...

Det snør, det snør, tiddelibom...

Ute er det hvitt. I en uke i strekk har det konstant lavet ned med snø. Noen dager har det vært litt forandring ved at det har blåst stiv kuling OG snødd samtidig. Herlig å bo her nord... Særlig når man leser oppdateringer på Facebook om våren som har kommet sørpå. I år er det et vinterhelvete uten like. Mange år siden det har vært så ille som dette... Jeg kan ikke huske å noensinne ha opplevd så mye snø, men hører rykter om at vinteren for 11 år siden var som denne. Biler som kjører seg fast, kollisjoner, sure folk som måkker snø, våte bein på vei til jobb. I forrige uke, mens det fortsatt regnet og snødde om en annen, lå jeg langflat nede i gata og kavet i en brøytekant etter å tappert ha forsøkt å stokke føttene på vei til jobb. Sånn sett foretrekker jeg da heller snø, enn både snø OG is. Oppmuntrende overskrift på forsiden av Harstad Tidende i dag:
- Ingen vår i sikte.

Takk for all snøen i år. Nå trenger vi ikke flere vintere.

26 dager igjen til TYRKIA. Gjett om jeg som nedsnødd nordboer skal nyte mine uker i sommerparadis!

Ha ei flott helg alle sammen <3 Husk: I natt skal klokkes stilles én time fram! Og jeg skal på jobb kl 8, så det blir hyggelig med en time mindre søvn. Åh, livet mitt er herrrrlig...

Going to Turkey

Har kommet hjem fra en senvakt på jobb. Slang meg på sofaen, spiste lasagne og har nå inntatt tv-posisjon. Supernatural går på tv; Min favoritt over alle favoritter.

Nå kan jeg annonsere at jeg drar til Alanya i slutten av april... Har funnet leilighet og gleder meg veldig til å dra. Why? Vel, av flere årsaker, none which I will write in my blog. Hvis noen lurer på hva som går av meg for tiden og hvorfor jeg har tenkt å stikke til løvens hule, så send meg heller en melding privat på facebook. Kommer ikke til å fortelle noe før ETTER at jeg har kommet hjem ;) Jeg har mine begrensninger. Noe av personlig art kan jeg dele med verden, men ikke alt. Og grunnen til at jeg ikke kan skrive om årsakene til denne reisen i bloggen er fordi det finnes enkelte mennesker der ute som ikke skal vite hvem, hva og hvorfor. Tiden vil vise... Svarene vil komme etterhvert. Men ikke nå.

21.april sitter jeg på flyet til Antalya...

En dårlig start

Kan vel mildt sagt si at jeg har hatt en dårlig start på dagen... Håper at timene går fort, slik at jeg kan legge meg igjen og heller våkne til en ny dag. I morgen skal jeg på jobb, så da holder jeg tankene mer unna. Å gå hjemme og trø hjelper ikke mot depresjon... Jeg er så forvirret og så FORTVILET. Aner ikke hva jeg skal gjøre i forhold til valg for framtiden. Vet ikke hvilken vei som er riktig å ta eller hvor den eventuelt kommer til å føre meg. Hvor er jeg om ti år?

Jeg er redd for framtiden. For skole, jobbmuligheter, kjærligheten, alt... Redd for å bli gammel, alene. Akkurat som jeg er alene nå. Årene flyr så fort avgårde, at jeg ikke lenger hører med i tiden. Det skjer ingen fremgang!! Og jeg er nødt til å ta noen tak, som jeg også har gjort, men da kom motgangen med én gang. Jeg kjempet i månedsvis for å få meg jobb og studielån, og når det endelig ordnet seg, så hadde jeg mistet all motivasjon.

I dag var en slik dag hvor jeg aldri skulle ha stått opp.

Hotel Argana

Nå har Gunvor og jeg blitt enige om hvilket hotell vi skal bo på i Agadir, Marokko :) Det er et 4-stjerners hotell med de samme frynsegodene som på hotellet hvor jeg bodde sist, men vi slipper frokostbuffeten som tydeligvis koster flere tusen kroner. Sparer også en del ved at man betaler mindre skatt på Hotel Argana (i Marokko må man som regel betale skatt for hver natt man bor på et hotell) enn på Kenzi Europa. Hotel Argana ligger i gaten ovenfor Kenzi, 300 m til stranden, men likevel nærmere sentrumet ovenfor enn hva Kenzi er. Jeg har en skikkelig god feeling for dette hotellet :) :) Nå er det opp og avgjort. Må bare vente til man får penger nok til å betale. Totalpris med fly t/r + 4-stjerners hotell midt i sentrum = 5300 kr. Det går an å unne seg litt luksus når flybillettene er så himla lave med Norwegian nå, og hotell i Marokko er rimelig i forhold til det europeiske nivået.  Vi visste om rimeligere hoteller, men poenget var ikke å finne det billigste og mest bedritne hotellet. Nå får vi bo på et hotell med spa, trimrom, mange fasiliteter, god renslighet og ikke minst: hyggelig betjening. Mest sannsynlig ingen kakkerlakker eller maur på rommet. Leste til og med om noen som hadde funnet en død rotte på et slitt og skittent såkalt 4-stjernes hotell!! Har lest utrolig mye negativt på http://www.tripadvisor.com/ om diverse hotell, og selvfølgelig skal man ikke tro på alt som står. Står ting om Kenzi Europa også som jeg vet ikke er sant. Men når flertallet av de som har bedømt hotellet mener de samme tingene, så ligger det noe i det... ¨Styr unna!! Ikke bo der!! Maur på hotellrommet! Fant død rotte på rommet!¨. Man booker jo ikke rom etter å ha lest noe sånt... Hotel Argana skal være et av de beste i Agadir, og har fått mange positive kommentarer. Da vet man mer hva man har å forholde seg til... Jeg gleder meg syyyykt mye :) Nå har det begynt å gå opp for meg at vi virkelig skal reise :) Bare synd at det er 2,5 måned igjen :P

Noen bilder av hotellet:

Scorpions - Send Me An Angel