Vinni - Sommerfuggel i vinterland

Vakkert...

So true ;)

Vennskap mellom kvinner:
En kvinne kom ikke hjem en natt. Neste dag fortalte hun mannen sin at hun
hadde ligget over hos en venninne. Mannen ringte konas 10 beste venner.
Ingen av dem visste noe.

Vennskap mellom menn:
En mann kom ikke hjem en natt. Neste dag fortalte han kona si at han hadde
ligget over hos en kamerat. Kona ringte mannens 10 beste venner. Åtte av dem
bekreftet at han hadde sovet der, og to hevdet at han var der fortsatt.

;)

Sovesyke

Beklager stillheten, men jeg har vært ¨opptatt¨. Dvs jeg har sovet - nesten helt siden forrige innlegg. Formen har vært elendig med høy feber, smerter i hele kroppen, generelle forkjølelsessymptomer og fullstendig utmattethet. Baby var på skolen i går mens jeg ordnet på stilen hans om vanlige familieforhold i Tyrkia. Etter dette var jeg så sliten at jeg sovnet, og våknet såvidt når han kom hjem før han dro videre på jobb. Jeg ville kaste opp, magen styrte hele tiden, slik den har gjort de siste ukene. Visste til slutt ikke hvordan jeg skulle sitte eller ligge for at det skulle føles bedre, og tårene kom... Jeg gråt i frustrasjon over å ha blitt så hjelpesløs. Syk hele tiden, og på de dagene hvor jeg føler meg bedre, så forsøker jeg å gjøre noe, med den konsekvens at jeg blir dårligere igjen. Baby kom hjem på kvelden og trøstet meg. Fy faen, han må bli så drittlei noen ganger... Når jeg labbet til baderommet og så meg selv i speilet, var jeg GRØNN i fjeset. Virkelig, helt likblek med grønnskjær. Jeg gikk tilbake til senga og sutret... Ville ha bakte poteter med kyllingbacon, tomatbønner, chili og ost av en eller annen grunn, og fikk det ikke ut av hjernen. Var selvfølgelig kjempesulten, men orket ikke å løfte hodet fra puta. Dessuten ville nok ikke overnevnte mat ha vært særlig bra for min allerede dårlige mage. Det endte med at jeg sovnet, og våknet ikke før neste morgen. La meg igjen  på formiddagen og ble liggende til utpå ettermiddagen. Spiste en middag som smakte så motbydelig at jeg brekte meg ved bordet. Nice... Aldri mer at jeg lager noe fra VGNett... I kveld la jeg meg 19:30 etter å ha tvunget øynene opp for å tilbringe et par timer med Yilmaz. Våknet nå (klokka er snart fem om morgenen) og føler meg fortsatt like trøtt. Yilmaz gråt i dag, og det var tungt... ¨I just want you to be happy. Why are you sick all the time? I don't know what to do! What can we do for you??¨ Ja, hva er det å gjøre? Jeg kom med et forslag om at han bare kunne kaste meg på søppelfyllinga, siden det er sånn jeg føler meg nå om dagen... Men han syntes ikke at det var noe alternativ. Så da er jeg veldig blank... Det har gått to uker siden legen min skrev til sykehuset i Narvik atter en gang, og truet med at dersom de ikke kontaktet meg innen to uker kom de til å bli klaget inn til Pasientombudet. Etter at jeg ble henvist til sykehuset har jeg ikke hørt så mye som et pip. Ikke et ¨beklager, vi har mye å gjøre for tiden¨ engang. Bare en forferdelig, uutholdelig stillhet. Min verdi som menneske = null for dem. Selv etter brevet fra legen min (som både har ringt og skrevet til dem tidligere, pluss at pskykiateren i Harstad også har ringt dem), har jeg ikke hørt noe. Så jeg kontaktet mamma i dag og sa ¨det har gått to uker nå¨. Hun ringer Pasientombudet i morgen. Jeg er lei av å vente... Dette har holdt på lenge nok. De tar seg ikke engang tid til å sende meg et brev... Jeg ventet 13 måneder i Harstad, kun for å bli lagt inn to måneder etterpå og traumatisert, slik at jeg aldri noensinne ønsker å se min psykolog igjen. Jeg ble øremerket ¨suicidal¨. Hjalp veldig mye å bli tvangsinnlagt, slik at jeg måtte slite med mareritt i flere måneder etterpå. Man tror jo at man kan stole på sin egen psykolog, og etter å ha ventet på hjelp i 13 måneder hadde jeg et stort behov for å fortelle hvor vondt jeg hadde det. Men jeg hadde aaaaldri fortalt om de negative tankene mine dersom jeg hadde visst hva hun kom til å gjøre. Nå har jeg ventet i Narvik siden i høst uten at de engang gidder å kontakte meg, noe de i alle fall gjorde i Harstad. Jeg er sykemeldt og blir ikke bedre så lenge jeg ikke får hjelp. Livet mitt står på vent, dagene går, månedene går og årene går. Jeg spytter på Helse-Norge... Den dagen de ringer folk som har ventet lenge og får beskjeden ¨beklager, han/hun er død¨ har hendt før. Jeg ønsker ikke å bli enda et tall i den type statistikk. Hvorfor kan jeg ikke få hjelp? Noen å snakke med? Jeg har tryglet og bedt, men jeg er bare et ubetydelig navn på en liste...

Stupid ass...

So true...

Helgen er snart over, og egentlig gjør det ingenting. Jeg hadde gledet meg til å tilbringe tiden sammen med Yilmaz, særlig etter å ha fått nytt håp angående oss. Men det endte i en megajævlig krangel på fredagskvelden... Hvor jeg ble beskyldt for å ikke sette pris på han, og spille ¨mind games¨ med han for å få viljen min. Ja, jeg som sitter og stirrer i veggen hele dagen og venter på at han skal komme hjem, kun for å få en halvtime med han før han må gjøre lekser og legge seg. Dersom jeg faktisk er i mot noe han gjør eller blir irritert, så prøver jeg altså å vri på ting i hodet hans for at han skal få dårlig samvittighet. Snakk om å legge fra seg all skyld!! Jeg sa at jeg tror han har sett LITT for mange filmer. Og det er ikke enkelt å be en tyrker om å legge vekk dramatikken. Argghh, det hele ble så dumt at jeg tok jakken og gikk ut på verandaen bare for å puste. Skal ikke legge ut masse detaljer i respekt for han, men kan si at det var en av de grusomte kranglene vi noensinne har hatt. Men i stedet for å legge meg på sofaen og prøve å ignorere han, slik jeg vanligvis gjør, så gikk jeg inn til han og kysset han. Og han holdt direkte rundt meg og kysset meg tilbake. ¨Vi må prøve å forstå hverandre¨, sa han. Når jeg er sint, så sier jeg ting jeg mener til vanlig også. Men han tar helt av og spytter ut masse faenskap som jeg faktisk tar til meg - og ALDRI glemmer. Sånn har jeg vært hele livet mitt. Dersom noen svikter meg, så glemmer jeg det ikke, selv om jeg kanskje ikke sier noe. Jeg har meget god hukommelse fra hendelser helt tilbake i 3-årsalderen, og jeg kan enda henge meg opp i samtaler som fant sted for 15 år siden hvor jeg skulle ha gjort noe annerledes. Tåpelig, I know. Men det henger mye sammen med alle de negative opplevelsene med mobbing på skolen og mishandling hjemme. Så når jeg blir sur på Yilmaz, så slenger jeg ut det han gjorde mot meg for to år siden for eksempel fordi jeg fortsatt tenker på det og blir såret, om og om igjen. Selvpining, vil jeg kalle det. Jeg bare plager meg selv i stedet for å tilgi og komme meg videre. Enten må jeg akseptere at ¨sånn er det¨ eller så må jeg bare forlate han. Det er virkelig et problem at  han bryr seg så lite og jeg bryr meg så mye, men vi må finne en eller annen måte å unngå at situasjoner som dette skjer igjen. Jeg klarer ikke enda en runde med bråk... Og jeg VET at ikke han heller VIL krangle. Det er ikke noe vi bestemmer oss for å gjøre... Det bare skjer :-(

Nå sitter han og gomler i seg hjemmelaget pizza som jeg mikset sammen i kveld. Anbefaler INGEN å kjøpe ferdigbunner på rull, den Fersk Ferdig xxl-varianten. Skikkelig crappy... Smakte Kapteinkjeks. Neste gang blir det hjemmelaget brød også. Bare Y som kjøpte denne for å prøve. Never again. Fyllet ble godt da :P Så har han 23 sider med oppgaver i gramatikkboka. Jippi... Regner med at vi blir sittende oppe hele natta til han skal på skolen. Deretter skal han på jobb til sent på kvelden før han må skrive stil på 350 ord. *Sukk* I dag kom tårene når han fikk forespørsel om å jobbe i morgen. Jeg klarte ikke å holde meg... Vi har nesten ingen fritid sammen, og de få timene vi får presset oss til å gjøre noe i lag er det hele tiden i bakhodet at han har lekser å gjøre, han må legge seg tidlig osv. Jeg er veldig glad for at han endelig fikk seg jobb, og jeg vet hvorfor han er nødt til å jobbe samtidig som han går på skole. Det er jo for fremtiden vår, men jeg har vel lov til å savne han litt? Det er utrolig ensomt å sitte her i en by hvor jeg ikke kjenner noen, og gjøre det samme dag etter dag.
Det vil si; ingenting. Eller jo, jeg koser meg med boka mi ¨silhuett av en synder¨. Og jeg har fem andre bøker som ligger og venter på meg ;) I alle fall, Yilmaz støvsuget hele leiligheten i dag, vasket kopper, kastet søppel og bar masse unødvendige greier ned i boden vår. Alt dette mens jeg satt med mitt nye pedikyrsett og ordnet føttene mine. Skal få tatt bilder av de sakene jeg kjøpte hos Netthandelen.no, men har ikke kommet meg så langt ennå. Beklager. Ting tar tid :-(

Prøvde den nye sjampoen, balsamen og arganoljen fra Redken i dag. Fantastisk! Håret mitt har ikke vært så mykt og uten floker på et par år vil jeg påstå. De slitte tuppene ser mindre slitte ut, og oljen trengte inn i håret i stedet for å gjøre det fett og ekkelt. Jeg har mistet mye hår fordi jeg sliter så med å få ut floker i håret. Det danner seg hårballer som jeg må slite av, og det har blitt så mye verre med de hårpleieproduktene jeg har brukt det siste året. Har kjøpt naturlig sjampo og balsam fra Dermalogica som renset håret veldig bra, men tørket ut håret fullstendig. Føltes som produktene dro ut all fuktighet. Sjampoen passer kanskje for de med fett hår, men balsamen kan jeg ikke forestille meg at gjør nytte for noen! Så nå har jeg som sagt klippet tuppene tidligere i uka, pluss gitt meg selv litt luksus med deilige hårprodukter. I tillegg til manikyr og pedikyr må jeg bare innrømme at jeg føler meg veldig bra. Det hjelper å unne seg noen timer med å gjøre noe bra for seg selv. Lett å glemme oppi alt tankekaoset eller i en travel hverdag (førstnevnte gjelder meg).

I mangel på spennende bilder: Sløve-meg :)

Litt mer pizza nå, så lese litt bok... Har dere hatt en fin helg?

Bokanbefaling!

Jordbær og banan...min deilige frokost som jeg inntok kl 7 i morges. Det var herlig å legge seg i normal tid og våkne uthvilt :) Yilmaz er på jobb mens jeg koser meg med en av de nye bøkene mine. Klarer såvidt å legge den i fra meg for å skrive dette blogginnlegget. Fikk boka anbefalt av ei jeg har gått i klasse med som er utdannet bibliotekar, og hun vet virkelig hva hun snakker om. Spennende bok som får meg til å grøsse, og drar meg inn i handlingen side etter side. De første sidene var forvirrende fordi det er mye å sette seg inn i, men når begynnelsen er fortalt bare flyter ordene... Og den inneholder så mange detaljer at man virkelig ser for seg omgivelsene, menneskene og handlingen. Håper at det blir laget en skikkelig god grøsserfilm av denne ;) Nå har jeg ikke kommet så langt at jeg vet hvordan den ender, men allerede nå vil jeg anbefale den! Boka er en såkalt gotisk roman; ¨Silhuett av en synder¨. Her er link til en bokaomtalelse, pluss tilbud på 99 kr for en innbundet utgave:

http://www.haugenbok.no/resverk.cfm?st=free&q=siluett&p=1&r=3&cid=208429

Bokomslaget i seg selv får en til å ville lese... :)

Fabelaktig animasjon

I går så vi ¨The Adventures of Tintin¨, den mest beundringsverdige animasjonsfilmen noensinne laget! Da mener jeg ikke innholdet, som forøvrig var bra, men til tider noe kjedelig. Jeg mener; filmen så nesten ekte ut, og flere ganger lurte vi på om karakterene var virkelige personer. Det var så fascinerende at jeg satt og beundret filmen helt til siste slutt. Det er lagt ned vanvittige 130 000 000 dollar i denne filmen som absolutt anbefales!! Selvfølgelig gøy å se en film i ekte Tintin-stil, men enkelte deler med mye slossing ble så kjedelig at øynene holdt på å gli igjen (nå skal det sies at jeg var trøtt, men Y syntes også at det ble for mye). Se den og døm selv, om så bare for å beundre den FANTASTISKE animasjonen!! WOW!

Ps! Etter å se ha sett den søte hunden til Tintin vil jeg også ha en sånn :)

In a second...

...it can all go from heaven to hell.

Gamle minner fra Tyrkia...

Har sittet i en time nå og lest igjennom gamle innlegg fra tiden i Tyrkia, sett på bilder og drømt meg tilbake. Jeg var mye flinkere til å oppdatere bloggen på den tiden, og hadde ikke minst MYE mer å skrive om. Det er så mange ting jeg ikke husker, tapte minner som ble frisket opp igjen i natt. Jeg snakker om den første tiden med Yilmaz, all lengselen etter han, den enorme forelskelsen, all gleden når vi møttes igjen - gang på gang. Alt var så nytt, Ankara var spennende, familien hans var så koselig, alt var så annerledes enn i mitt tidligere forhold. Jeg sammenlignet ALT med det som hadde vært, og på alle punkt var alt så mye bedre!! Ikke minst at familien til Yilmaz hadde mye penger. Jeg ble så utnyttet av min eks-kjæreste og har hørt så mange historier om tyrkere som utnytter damene sine for å få penger, visum e.l. Man har sett mange tragiske skjebner... Så jeg var veldig opphengt i akkurat dette. Nøt hver eneste dag vi hadde sammen. Vi var alltid ute og fartet, reiste rundt i Tyrkia og opplevde nye steder, møtte nye mennesker, shoppet i de mest vanvittige kjøpesentrene, spiste fantastiske tyrkiske måltider hver dag og fikk livet mitt snudd på hodet. Det var godt å kunne bla tilbake og lese om hvordan livet mitt var, og det slår meg hvor mye livet vårt har forandret seg. Nå har vi vært sammen i 2,5 år!!! Og mesteparten av tiden har vi brukt SAMMEN, ikke bare via web cam og mobil... Livet var en fest. Vi gjorde det vi ville, når vi ville. Det viktigste var hele tiden å få mest mulig ut av hver eneste dag og finne måter jeg kunne slippe å reise tilbake til Norge på. Nå er det ikke noe ¨livet er en fest¨. Vi har etablert oss i Norge og fått en hverdag. Eller, HAN har fått seg en hverdag. Min ¨hverdag¨ består av veldig lite som dere nok har skjønt... Etter at Tyrkia-turene mine tok slutt, vet jeg ikke hva jeg skal ta meg til. Hva skal jeg finne på? Ingen reiser å planlegge. Ingen nettshopping for å finne klær å ha med seg til neste sesong. Ingen frisørtimer hvor jeg kunne bruke opptil 2500-3000 kr inkl produkter. Jeg svømte i penger og jobbet hele tiden når jeg var i Norge. Det var som et midlertidig stoppested i vente på mer penger til å reise igjen. Nå sitter jeg her og skal liksom fikse meg et liv. Men jeg vet ikke hva jeg vil. Hvem ER egentlig Elisabeth uten Tyrkia? Jeg har forsøkt å telle og kommet fram til at jeg har reist til Tyrkia 44-45 ganger, inkludert de laaaange periodene hvor jeg bodde der. Det er temmelig mye, I know. Jeg fikk en klump i halsen nå, det verker i hjertet. Jeg hadde glemt hvor forelsket jeg var, og hvor sterk drivkraft jeg hadde i meg når jeg levde og åndet for Tyrkia. På jobben slang folk med leppa bak ryggen min om at jeg alltid var i Tyrkia, og vennene mine forsvant etterhvert som jeg nesten aldri var i Norge. Men jeg var lykkelig da. Det er tragisk å se hvordan livet mitt ble etter at Yilmaz kom hit. Det er alvor hele tiden pga pengesituasjonen. Han har studentvisum, og til juni måned må vi ha spart opp over 90 000 kr for å vise UDI at han har nok penger til enda et studieår. Han er enten på skolen, hjemme og gjør lekser, er på jobb eller sover... Det er virkelighetens verden, I know. Oppi alt dette hadde jeg glemt hvor forelsket jeg var i han. Hvor mange herlige øyeblikk vi egentlig hadde sammen. Den slitne kjæresten min som ligger og snorker nå, er den samme kjekkasen som tok meg med storm første gang blikkene våre møttes. Jeg er nødt til å forandre på situasjonen og prøve å nyte mer at vi faktisk er SAMMEN. Vi nådde målet vårt; at han skulle flytte til Norge. Men det er ikke her jeg vil bo... Tyrkia er mitt hjemland. Ankara er min hjemby. Det er der jeg hører hjemme. Det er der jeg skal bo, ikke her. Men vi tok et valg. Vi visste ikke hvordan det kom til å bli, men likevel: vi tok et valg. Og nå er det på tide at jeg våkner opp og begynner å sette pris på at jeg har han her! At han gikk igjennom ild og vann for å komme seg hit uten at jeg løftet en finger! Og når skolen hans er ferdig, når han har fått seg jobb og etterhvert permanent oppholdstillatelse, kan vi kanskje begynne å tilbringe mer tid i Tyrkia igjen. Jeg kommer halvveis i et prosjekt, og trekker meg. Men nei, dette skal jeg ikke få lov til å trekk meg fra. Jeg er nødt til å prøve hardere. Nødt til å sette mer pris på han. Nødt til å FORSØKE å delta i livet vårt! Til nå har jeg kun vært en tilskuer som sitter inne og glor uten mål og mening. Det var ikke sånn det var ment å være... Depresjonen tok fullstendig overhånd i fjor, men nå er det nok!!

Jeg elsker deg Yilmaz! Og jeg HUSKER nå, hva vi var og fortsatt er. Nå skal jeg gå inn til deg og legge armene rundt deg, høre deg prate litt i søvne før jeg også sovner... Om et par timer er det skole igjen, men enn så lenge er du fortsatt her. Fra nå av skal jeg sette pris på øyeblikkene vi har sammen.

Av og til trenger man å bli minnet på noe, for å skjønne hva man går glipp av...

Du og jeg, and the best freaking waffles in the world!!! :)