Enkelte temaer er for personlige å ta opp i en blogg, men de som har lest i bloggen min en stund vet at jeg har vært veldig ærlig. Nå kommer jeg derimot ikke til å fortelle alt, men noe.
Hva er vitsen med å late som om man har det bra, og fylle side opp og side ned med løgner? Jeg begynte å lure meg selv i fjor vår, da jeg egentlig hadde nådd grensen for hva jeg klarte å håndtere. Barndommen min var unormalt vanskelig på flere måter, men jeg fungerte bra med tanke på hva jeg hadde vært igjennom. Jeg snakket lite om det til venner, men gikk heller til psykolog og bearbeidet traumene mine der.
Når jeg fant ¨kjærligheten¨ i 2007 og flyttet til Tyrkia, sluttet jeg samtidig å gå til psykolog fordi jeg følte meg bra nok til å gå videre med livet mitt. Det ble starten på et to år langt mareritt, og mange av dere vet hva jeg opplevde der. Fy faen, så grusomme mennesker kan være! Jeg har lært at enkelte mennesker er gjennomført onde, og at det ikke er noe som helst man får gjort for å forandre på det. Jeg sliter fortsatt med en knekt psyke, og har på ingen måte klart å glemme det som ble sagt eller gjort. Det er ikke noe jeg vil mer, enn å legge bak meg de vonde årene, og lenge trodde jeg at Yilmaz var løsningen på ALT. Han skulle redde meg i fra smerten, og stilne gråten, slette vonde tanker og følelser, og la meg bli lykkelig. Mye å forvente av en mann, men for å overleve trenger alle mennesker et fast holdepunkt i livet... Noe å gripe fast i når man sliter med å se det positive i verden rundt seg.
¨Når Yilmaz kommer til Norge, så kommer alt til å bli bra¨. Jeg grep fast i små halmstrå som fikk meg til å stå opp om morgenen, ta en dusj, gå på jobben og gjøre min plikt. Jeg lyttet ikke til meg selv, bare fortsatte med de samme rutinene, for å komme meg igjennom hverdagen. All ventetiden, tankene om framtiden med han, all usikkerheten... Det gnaget inni meg konstant. Jeg var alltid stille på jobb. Har bestandig vært reservert ovenfor andre, men jeg rett og slett sluttet å snakke. Bare smilte. Prøvde i alle fall. Alt ble vanskeligere og vanskeligere. Jeg hadde ikke lenger lyst til å møte venner, og skjønte ikke hvorfor alle var så innmari glade hele tiden... Når jeg hadde fridager, orket jeg ingenting. Jeg sluttet å gå ut av huset. Det var en sjeldenhet dersom noen klarte å dra meg med på noe. Ikke fordi jeg var nervøs eller redd for å være sosial, men fordi jeg ga faen i alt og alle. Ja, det er sannheten. Jeg ville være alene. Hele tiden.
Yilmaz kom til Norge, og vi møttes i Oslo. Jeg har skrevet om den ufattelige lykkefølelsen, og den varte i cirka en uke etter at han hadde landet på norsk jord. Da innså jeg at jeg fortsatt var trist, og det var da jeg brøt sammen... For de små halmstråene jeg hadde grepet etter i lang tid var plutselig borte. Drømmen vår hadde gått i oppfyllelse. Min kjære var her. Hverdagen vår sammen skulle begynne, men samtidig klarte jeg ikke lenger å late som om jeg hadde det bra!! Det nyttet ikke lenger å skulle ta seg selv i nakken og dra seg avgårde på jobb, sette på seg masken, smile til mennesker og være i stand til å gjøre den jobben man blir betalt for å gjøre!!!!!!!!!! Hvordan skulle jeg klare å ta vare på andre når jeg ikke lenger var i stand til å ta vare på
meg selv? Jeg resignerte. Ga opp som menneske. Sa takk og farvel, og innså at jeg var for syk til å makte alt dette alene...
Jeg ble sykemeldt og satt på antidepressiva (Cipralex), og gjennom sommeren ble dosen økt fire(!!!) ganger. Jeg ble verre og verre. Medisinene gjorde meg følelsesløs utenpå, og død innvendig. I tre måneder satt jeg i sofaen og så i veggen. Hadde mobilen avslått i tre uker av gangen. Jeg svarte ikke på meldinger på Facebook. Klarte ikke å henge med i samtaler, for alt gikk inn det ene øret og ut det andre. Rundt meg var alt mørkt, og hodet mitt var så fullt av tanker, at det ikke var plass til noe mer... Rett og slett. Jeg sov to ganger i uka, visste ikke hvilken dag det var, og såvidt hvilken måned. Ante ikke når jeg hadde dusjet eller pusset tenner sist. Sov på sofaen når jeg først fikk meg noe søvn. Som kjæreste var jeg ingenting. Antidepressivaen bedøvde meg - på alle måter. Jeg ville ikke at han skulle gi meg en klem engang. Det ble mange tårer fra hans side, og utrolig mye frustrasjon, mens jeg satt der som en zombie og ikke klarte å gi uttrykk for noen verdens ting. Jeg følte alt og ingenting - samtidig - hele tiden.
Yilmaz og jeg dro til Narvik sammen, og flyttet inn i vår koselige leilighet. Jeg brukte dager på å mote meg opp til å dra, og planen ble til slutt at han skulle reise dit alene. Men jeg tok meg selv i nakken og tvang meg selv til å bli med. Han hadde tross alt kommet til dette landet for å være sammen med meg. Jeg hadde en opptur i august, hvor jeg ordnet i leiligheten, handlet inn pyntegjenstander, kjøkkenredskaper o.l med mamma. Vi var i Sverige og handlet billig mat, og fylte opp fryseren. Så skulle jeg finne meg jobb... Og plutselig kollapset jeg igjen. Begynte å få anfall to-tre ganger i uka, og fikk tanker som ikke var mine egne. Vil ikke gå mer inn på det. Jeg krevde å få slutte med medisinen og begynne på noe annet! Legen min ordnet alt, og jeg skulle få ny medisin etter en time hos psykologen (som jeg ventet i et år på å få). Hun hadde bestemt at jeg var så suicidal at jeg måtte legges inn til observasjon. Jeg nektet, hadde hverken klesskift eller noenting, men hun lot meg ikke gå. Det ble skrevet tvangserklæring og jeg ble lagt inn.
Her satt jeg som en fange og ventet på vurdering av psykiater. Når han kom etter et par dager, fikk jeg ny medisin og han skreiv meg ut. Psykologen min ødela all tilliten jeg hadde til henne. Det var JEG som søkte om hjelp, og hun traumatiserte meg. Nå har jeg mareritt hver eneste natt om at jeg blir tvunget inn på psykiatrisk sykehus, torturert med nåler og sakser, kuttet og skjært i, puttet på tvangstrøye... Jeg våkner av at jeg hyler og sparker i sengen. Ved et tilfelle slo jeg til Yilmaz i søvne, og ved et annet skrek jeg så høyt at sikkert alle i bygningen hørte det. Hadde hun gitt meg et par dager, så kunne jeg ha hentet klær og forberedt meg litt. Alle som jobbet på senteret sa at de trodde jeg kom til å bli skrevet ut når han kom, og at jeg bare skulle slappe av... Jeg ble vurdert som ikke-suicidal. THANK YOU!!!!!!
Og takk til den fantastiske psykiateren for den nye medisinen (Wellbutrin Retard - navnet passer jo ypperlig for meg, hoho)!!!!! Den virker på en helt annen måte, enn Cipralex - og har en dobbeltfunksjon. I tillegg kan den ha positiv effekt på mennesker med bipolar lidelse eller ADHD. Han mente at dette var en bra medisin for meg som sliter med samme mangel på impulskontroll som mennesker med ADHD. Han spurte også om jeg hadde vært utredet for ADHD... Jeg lo innvendig. Late meg, ADHD? Det er visst to typer, og jeg passer kriteriene for den uten hyperaktivitet. For full av energi, rastløs og må gjøre noe hele tiden, beskriver ikke akkurat meg ;) Wellbutrin kan også virke sulthemmende i motsetning til Cipralex som kan gi økt matlyst og massevis av vann i kroppen. Passet dårlig for meg som allerede var overvektig. Jeg la på meg nesten 20 kilo i sommer!!!!!!!!!!!!! Den gir også sexlysten tilbake. Cipralex er en sex life killer... Han mente at det var helt feil at jeg skulle gå på en slik medisin med tanke på min livssituasjon.
Etter en uke begynte jeg å merke forskjell. Jeg gråt i 48 timer - hadde ikke følt noe på månedsvis, så jeg satt og gråt, på godt og vondt. Så ble jeg meg selv igjen. Kjente at jeg ble Elisabeth. Energinivået mitt har begynt å øke, og jeg klarer oftere å gjennomføre de daglige tingene som jeg slet med. Psykiateren ga meg gode råd om mestring, og tanketeknikk for å klare å gjøre noe i hverdagen. Babysteps... Jeg skriver opp ting i en bok, og lager liste for og i mot, for å motivere meg selv til å f.eks gå på Rema 1000. Jeg bruker tre-fire timer på noe som tar andre 15 minutter. Men når jeg gjennomfører det blir jeg stolt, og det føles godt... Deretter blir jeg flau og mister motet, tenker ¨Herregud, skal jeg liksom være stolt fordi jeg klarte å gå tur i 10 minutter i dag, mens andre gjør sånt hele tiden?¨....... Ja, jeg skal ta et lite skritt, og klappe meg selv på skulderen, for dersom jeg tenker på det store bildet har jeg allerede gitt opp før jeg har begynt. Han ba meg også om å aldri spørre tankene eller følelsene om hva som var best for meg fordi det kun var depresjonen som kom til å svare, og svaret kom ikke til å være det som egentlig var best for meg, selv om det der og da kunne føles slik. Hans råd har hjulpet meg i riktig retning, og han tente et håp i meg. Det nyttet ikke at psykologen min sa ¨gå en tur. Det hjelper mot depresjon¨ når hun ikke fortalte meg HVORDAN jeg skulle klare å gå tur! Jeg raste ned i vekt på kort tid. Ser ikke lenger ut som en ballong. Bare dèt hjelper på selvfølelsen.
Når det gjelder forholdet mellom meg og Yilmaz, så har det blitt utrolig sterkt. Vi står så nærme hverandre som aldri før. Jeg fatter ikke at han fortsatt er ved min side etter alt som har hendt. Han er så glad nå fordi han har fått kjæresten sin tilbake igjen. Han ser glimtet i øyet mitt, og hører latteren min, og det gleder han veldig. Han har det tungt på skolen med masse prøver og sinnsykt mye lekser hele tiden, men han står på og er utrolig flink!! Jeg beundrer han. Og nå som jeg ikke er bedøvet lenger, så synes jeg ingenting er bedre enn å ligge i armkroken hans igjen :) Akkurat nå ligger han i senga og snorker etter en lang skoledag. Han er så søt... Om en time må han begynne på leksene, og da blir han sittende til langt på natt.
I morgen reiser jeg tilbake til Harstad, hjem til mamma. Har kontrolltime angående medisinen. Bivirkningene har så og si forsvunnet. Jeg var så svimmel at jeg kunne tryne rett i kjøleskapet eller kræsje i veggen på vei ut for å røyke. Nå merker jeg sjeldent noe. Det eneste som er negativt med medisinen, er at man egentlig ikke skal røre alkohol. Jeg drakk på Halloween, og det gikk veldig fint. Kan derimot ikke si at selve festen var så vellykket. I forsøk på å bli kjent med folk i en ny by, og få venner, møter man av og til på folk som man egentlig ikke burde ha noe med å gjøre... My bad. Vi har i alle fall lært, og etter den episoden har jeg og Yilmaz snakket om at vi heller skal holde fast ved de vennene som finnes i Harstad. Det er en kort kjøretur unna, og jeg må hjem titt og ofte, så da kan vi heller være sosiale der. Han har såvidt tid til å være sosial med meg på ukedagene. Skole, sove, lekser og sove igjen... Det blir mye ¨hei¨ og ¨ha det¨. I går var han innom tjenesten for funksjonshemmede, og hørte om det var noe jobb for han. Han fikk beskjed om å levere en CV, så den skreiv jeg for han i går :) Men hun virket positiv, og noterte navnet og tlf.nr hans, så nå er det bare å krysse fingrene og håpe på det beste.
Yilmaz kommer til Harstad på fredagen, og så er det bursdagsfest hos Marit på lørdagen. Black & Gold-party. Satser på at det blir gøy ;) Blir koselig å se igjen folk som jeg ikke har møtt siden tidlig i sommer. Utrolig godt å kjenne at man har lyst til å være sosial igjen...!
Hvordan har dere det, godtfolk? Håper at hver og en av dere har det bra. Ønsker dere en fin kveld <3
